EUs flyktningkrise i grenseland

Hviterussland er, som andre tvilsomme land ved Europas yttergrenser, en samarbeidspartner med EU. Nå for eksempel, lover Hviterussland å kvitte seg med disse brysomme menneskene de har importert for å irritere Europa, dersom EU løfter sanksjonene mot landet. Dermed kan de atter gjenoppstå som yttergrensens østre vokter og alt er atter i vater.

Unntatt for de stakkars menneskene som atter er på flukt, atter i limbo, atter i krise og atter i kulde og død.

EUs mafia-lignende avtaler med andre land, er den egentlige krisen her.

Land som møter EUs yttergrenser får denne oppgaven: Å holde mennesker på flukt unna grenseovergangene. Som takk for strevet, får disse landene goder som penger, forhandlinger, eller noen visa inn til EU, for eksempel. Det Hviterussland gjør på grensen mot Polen er å snu denne avtalen på hodet og bruke den mot EU, for EUs mafia-lignende avtaler med andre land, er den egentlige krisen her. Det var ikke Hviterussland som fant opp denne pinlige grensepolitikken hele verden nå ser på. De bare utnytter premisset som er lagt der – av EU.

EU har i mange år har unngått internasjonale og forpliktende avtaler rundt flukt og asyl gjennom høyst tvilsomme og svært spekulative avtaler med land som Libya, Tyrkia, Syria, Marokko, og landene borte på Balkan. Når flyktningen ikke får så mye som en lilletå over grensen til et land, slipper landet unna å for eksempel behandle vedkommendes asylsøknad. Men samtidig gjør de jo ikke noe galt! For det er reelt sett ingen flyktninger å behandle. Det høres kynisk ut? Det er fordi det er det.

Når Hviterussland, som ikke har en naturlig flokk av flyktninger rundt hjørnet, slik for eksempel Libya eller Tyrkia har, bestemmer seg for å importere dem via fly, og bruke dem mot EU, benytter de seg bare av Europas totale falitt i møte med mennesker på flukt:

De vet det skremmer vettet av EU, som ikke har evnet utvikle noe godt mottaksapparat eller prosesser som kan ivareta flyktningene som kommer, men i stedet altfor lenge har stukket hodet i sanden og overlatt de stakkars menneskene til ubrukelige leire i grenseområdene i Hellas, Italia, Bosnia eller Spania. Dette kaoset ser Alexander Lukasjenko sitt snitt å utnytte.

Det høres kynisk ut? Det er fordi det er det.

Polen, der hovedkvarteret til EUs grensevaktstyrke Frontex for øvrig ligger, svarer i tråd med nettopp deres agenda: Man sender 20 000 grensepoliti, som skyter på allerede forfrosne flyktninger, inkludert barn, med vannkanoner og tåregass. Man nekter journalister og hjelpeorganisasjoner adgang. FN har kalt denne responsen et brudd på internasjonale avtaler.

Men altså, hele opplegget til EU med å betale land for å holde folk unna, er jo nettopp for å slippe å forholde seg til internasjonale avtaler, gjennom å nærmest lesse disse menneskene over til allerede fattigere land. At dette groteske angrepet på desperate mennesker nå skjer utenfor Polen, istedenfor i Tripoli, slik at vi faktisk kan se det utspille seg, er den eneste forskjellen. Og at det som skjer i Tripoli er mye verre. EU betaler for det også.

Allerede i august 2010 krevde Muammar Ghadaffi i Libya penger fra EU mot at han stanset immigranter fra Afrika fra å komme seg til Europa. Slik kunne han hjelpe med å hindre «at Europa blir et nytt Afrika», som han selv sa. Ghadaffi krevde fem milliarder euro i året for å hjelpe Europa i å stanse flyktningene fra å reise videre fra Libya. EU gikk med på 60 millioner euro.

Det militaristiske språket legitimerer dermed langt på vei det som kommer; vannkanoner og tåregass.

Der land som Tyrkia eller Libya får økonomiske fordeler av denne vaskejobben for EU, er Lukasjenkos ønsker nærmest motsatt: Han ønsker seg ut av EUs sanksjoner mot landet. Metode: Å bruke levende mennesker som et slags våpen.

Lurer på om femåringen i bobledress som fryser så mye at foreldrene nekter barnet sitt å sove i redsel for at det skal fryse i hjel, kjenner seg igjen i å være en del av «et hybrid angrep med mål om å destabilisere Europa», slik Europakommisjonens president Ursula von der Leyen sa.

Greske, tyrkiske og polske medier har for lengst kalt flyktningene ved grensene en «krig». Det militaristiske språket legitimerer dermed langt på vei det som kommer; vannkanoner og tåregass.

I august 2020 var det opprør i Hviterussland etter «valget» som ga Alexander Lukasjenko hans sjette presidentperiode. 35 000 demonstranter ble arrestert da de protesterte og kalte valget et lureri. Tusenvis ble banket opp av politiet. EU svarte med sanksjoner.

I mai i år ble alt verre. Hviterussland tvang et sivilt passasjerfly ned i Minsk for å arrestere en systemkritisk journalist, Raman Pratasevich. Som straff for dette innførte EU enda strengere økonomiske sanksjoner mot landet. Dermed kom det plutselig andre fly til Minsk; denne gang med folk på flukt fra Irak, Syria og andre land i Midtøsten. Fra flyplassen gikk turen til grensene mot EU.

EU har to valg: La disse menneskene fryse i hjel ved grensen eller slippe dem inn.

Det som skjer ved grensen til Polen nå, er Hviterusslands forsøk på å ta igjen. EU har to valg: La disse menneskene fryse i hjel ved grensen eller slippe dem inn. Så langt han man valgt første modell. Valgt er ordet å merke seg i dette setningen.

Hvis man ikke ser dem, finnes de ikke. Dette har vært EUs første bud for å løse flyktningkrisen – altså – den som da anses som EUs krise, fremfor krisen for de faktiske flyktningene, i mange år. Vi ble allerede i 2015 kjent med avtalen EU gjorde med Tyrkia, som lot seg lokke denne uken til å ta enda flere folk på flukt, selv om de hadde flest syrere av alle fra før, mot penger og lovnader om gjenopptagelse av EU-samtaler. Som takk fikk Tyrkia den gang tre milliarder euro.

Pengene fra EU skulle i utgangspunktet brukes til å heve levestandarden til flyktningene som allerede er i Tyrkia, samt til å overbevise dem om å bli der, fremfor å reise med gummibåt mot en gresk øy. Men det første som skjedde timer etter at avtalen var i havn, var likevel en gedigen massearrestasjon av 1300 asylsøkere fra Syria, Afghanistan, Iran og Irak, samt tre menneskesmuglere, i en liten by ikke langt unna de greske strendene.

Internasjonal lov krever at alle land må la folk bli inntil asylsøknaden deres er vurdert. I noen land plasseres disse i leire mens de venter, andre steder kan de ta seg uformelle jobber, mens noen igjen ender med å sove på gata. Disse lovene har sine røtter tilbake til andre verdenskrig, da det var europeerne selv som var på flukt og trengte et trygt sted.

Slike mafia-lignende avtaler underminerer ikke bare internasjonale lover rundt retten til asyl, men også hele det europeiske prosjektet

Det var USA som i 1991 fant smutthullet EU i dag benytter seg av for å smette unna forpliktelsene: For å hindre båtflyktninger fra blant annet Haiti å nå Florida, og dermed gjennomføre den pålagte behandlingen av asylsøknadene deres, begynte kystvakten å sende dem andre steder eller tvinge dem vekk. Siden har dette inspirert mang en stat, men ingen mer ivrige enn overstaten EU.

På denne måten kan man formelt kalle seg både human og stolt forkjemper for internasjonal lov, mens man samtidig betaler seg vekk fra ansvaret som følger med, slik Thomas Gammeltoft-Hansen har skrevet.

Slike mafia-lignende avtaler underminerer ikke bare internasjonale lover rundt retten til asyl, men også hele det europeiske prosjektet. Så lenge EU ikke respekterer lovverkets intensjoner, kommer land utenfor Europa til å utnytte vår redsel for flyktninger. EU har skapt sin egen akilleshæl, men de som betaler prisen, er de som faktisk trenger en trygg havn.