EU-lederne må lytte mindre til moralister som Greta Thunberg og mer til pragmatiske realister for å få gjennomført sin viktige klimaplan. Å betale reaksjonære krefter er noe av prisen for framskritt.
Ambisjonen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen er å lede en «geopolitisk kommisjon». Den ambisjonen står nå foran sin første store prøve. EUs regjeringssjefer skal møtes for å diskutere forslaget hennes om en europeisk «green deal», et svært prosjekt som enten kan forene EU og styrke unionens plass på verdensscenen, eller skape nye politiske kløfter internt i Europa som gjør unionen oppsplittet og sårbar.
Det trengs åpenbart samordnet handling. Den grønne avtalen er et svar på at klimaendringene skyter fart, som er en eksistensiell trussel ikke bare mot Europa, men mot hele planeten. Problemet stanser ikke ved landegrensene, dermed trengs det samordnede globale tiltak. Men overgangen til en karbonnøytral økonomi gir også langtrekkende muligheter. Med den riktige strategien på plass, kan Europa få fart på sin egen teknologiske innovasjon og bruke karbonprising og annen skatte- og avgiftspolitikk for å beskytte det europeiske arbeidsmarkedet så det ikke ødelegges av lavkostproduksjon i Kina og andre steder.
Dessuten har EU allerede et verktøy for å mobilisere massive lagre med kapital til investering i infrastruktur, forskning og utvikling, og andre essensielle områder. Dette verktøyet heter Den europeiske investeringsbanken. I tillegg, som Adam Tooze har argumentert for, kan EU gjennom å utstede grønne obligasjoner og andre «trygge verdipapirer» sikre at andre mektige land i større grad blir økonomisk avhengige av EU, og euroen kan etableres som en global valuta.
Faren for europeerne er at denne ujevne fordelingen av kostnader og muligheter vil intensivere en kulturkrig mellom øst og vest.
Men denne positive visjonen lever side om side med mer dystopiske scenarier der debattene rundt klimapolitikk skaper geografiske og sosioøkonomiske skiller og fyrer opp under en populistisk motreaksjon. Selv om klimaendringene berører alle, er effektene asymmetriske. Det samme er kostnadene ved overgangen til en karbonnøytral økonomi. Faren for europeerne er at denne ujevne fordelingen av kostnader og muligheter vil intensivere en kulturkrig mellom øst og vest, urbane og rurale og så videre.
Denne europeiske debatten er et ekko av en bredere global utfordring. Mange østeuropeiske land er fortsatt svært avhengige av kull for å skaffe energi, og frykter dermed at politikken for å oppnå karbonnøytralitet er en forkledd form for proteksjonisme fra de mer avanserte økonomiene som den tyske. Polens energiminister, Krzysztof Tchórzewski, mener det er «en fantasi» at Polen, som er avhengig av kull for å lage 80 prosent av elektrisiteten sin, skal kunne bli karbonnøytralt innen 2050. Han anslår at dette i så fall vil koste nærmere 1000 milliarder euro.
I tillegg til et skille mellom øst og vest, kan en grønn avtale også skape politiske skillelinjer innad i alle EU-landene. Den franske presidenten Emmanuel Macron har forsøkt å gjøre Frankrike til en global leder i klimaspørsmålet. Men da regjeringen hans ville heve drivstoffavgiftene i fjor, ble de møtt av millioner av gule vester som demonstrerte i gatene.
European Council on Foreign Relations har gjennomført grundige meningsmålinger for å prøve å forstå hva slags politikk som foretrekkes rundt om i Europa. Vi har funnet ut at klimapolitikk er et område som splitter i særlig grad. På overflaten mener rundt to tredjedeler av europeerne i de fleste landene at det bør være en prioritet å gjøre noe med klimaendringene, selv om det innebærer å begrense den økonomiske veksten. Men inntil en av fire mener at klimendringene ikke er en reell trussel, og er langt mer bekymret for islamsk radikalisme og framveksten av nasjonalisme.
Bare hver tredje EU-parlamentariker ønsker å innføre tøffe tiltak mot selskaper som har et stort karbonavtrykk.
De gule vestene er ikke et isolert fenomen. Flere av valgene som er gjennomført nylig, viser hvordan tiltak som Green deal kan bli en nyttig syndebukk for populister og partier som Alternativ for Tyskland (Afd) og Nasjonal samling (tidligere Nasjonal front) i Frankrike.
Enda viktigere er det som skjer når du går fra å spørre folk om klimaendringer er et problem til å spørre hvordan dette problemet bør løses. Da blir bekymringene for den sosioøkonomiske rettferdigheten og kostnadsfordelingen svært splittende. Selv i EU-parlamentet, der 62 prosent av representantene ble valgt på plattformer inspirert av grønn politikk, er bare 56 prosent enige i at EU bør jobbe for en rask overgang til en lavutslippsøkonomi. Bare hver tredje EU-parlamentariker ønsker å innføre tøffe tiltak mot selskaper som har et stort karbonavtrykk.
Generelt sett finnes det dermed to mulige framtider for europeisk klimapolitikk. Den grønne avtalen kan bli Europas viktigste sak framover, skape et trykk for å få til enda mer europeisk integrasjon og styrke EUs globale posisjon i forhold til Kina og USA. Eller, den grønne avtalen kan bli den neste «flyktningkrisen», ett enkeltstående brennbart politikkområde som deler Europa mellom øst og vest, og som mobiliserer populistiske krefter i EU-land overalt.
For å gjøre det første scenariet mer sannsynlig, må EU-lederne lytte mindre til moralistene som den unge klimaaktivistene Greta Thunberg og mer til pragmatiske realister som forstå at å betale reaksjonære krefter lenge har vært noe av prisen for framskritt. Den eneste måten å få til en grønn avtale på, er ved å tilby store økonomiske overføringer til etternølerne, slik at de også vil ha noe å tjene på overgangen til ren energi. Uten europeisk fellesskap vil det ikke bli et effektivt europeisk svar på klimaendringene.
Copyright: Project Syndicate, 2019
www.project-syndicate.org
Kommentarer