Hva med en pressestøtte for venstresida?
I en godt lest kommentar i Klassekampen mandag skriver redaktør i Manifest Media, Magnus Marsdal, utmerket om mediesituasjonen generelt og fagbevegelsens rolle spesielt.
Har fagbevegelsen råd til å la høyrekreftene dominere det nye medielandskapet, spør Marsdal. Og han svarer absolutt på sitt eget spørsmål – svaret er nei – men han sier også i teksten sin at den må holde seg unna. Dette kaller han «LOs gordiske medieknute».
Norske medier er i all hovedsak borgerlige.
Det store vi er nå ganske enige om situasjonen. Mediene har problemer. Og da har vi som samfunn det også. Dette anerkjennes av politikere og andre, men pengene følger ikke festtalene og kriseformuleringene. Vi snakker og snakker, og mens vi gjør det, blir alt bare verre.
«Digitaliseringen har gitt langt flere stemmer, men samtidig svekket infrastrukturen for vår felles samtale», advarte Marte Ingul om denne uka. Hun er konserndirektør for samfunn og kommunikasjon i Amedia, og beskriver en fortvilt situasjon der de redaktørstyrte medienes annonsepenger fyker ut av landet. Hun etterlyser mer politikk – oppdaterte og bedre rammevilkår. Og det fort.
Men det er også en krise i krisa for venstresidas medier, som Marsdal problematisere og som jeg har gjort flere ganger før. Vi har historisk sett tapt kampen om offentligheten. Det er i dag bare to gjenværende norske dagsmedier som er tydelig ikke-borgerlige. Det er Klassekampen og Dagsavisen, med tydelig skepsis til kapitalisme og markedstenkning, privatisering og individuelle løsninger på kollektivets utfordringer.
Marsdal har gjort et overslag og kommet til samla antall lesere for de borgerlige mediene på 4,4 millioner på papir og nett, mot Klassekampen og Dagsavisens 180.000. Som utgjør fire prosent. Likevel er det en seiglivet myte at norske medier er venstrevridde. Du har hørt det så mange ganger at du tror på det.
Kunne et mediefond vært opprettet i LOs massive én million medlemmers navn?
Norske medier er i all hovedsak borgerlige. Tre av de største er rene økonomiaviser. De sterkeste avisene springer ut av Schibsted, med dype borgerlige røtter. VG og Aftenposten hører til her og dominerer det norske medielandskapet, målt i lesing og synlighet for redaksjonelle medarbeidere. Aftenposten er «ideologisk forankret i et liberalkonservativt samfunnssyn». Bergens Tidende har vært uttalt «ikke sosialistisk».
Høyresida har også flinkere og ivrigere medie- og ideologigründere. Nettsteder som Document, iNyheter og Subjekt har sterk oppslutning, sammen med en hel brottsjø av podkaster med dagsorden godt der over. Venstresida har ikke noen tilsvarende tilvekst.
I tillegg kommer borgerliggjøringen av NRK, skriver Marsdal: «Rundt 70 prosent av kommentatorene som slipper til på Marienlyst, er økonomisk sett høyre eller sentrum-høyre».
Den nasjonale pressestøtta ble i sin tid etablert for å hindre avisdød. Og utviklet i 1976 for å, la oss være ærlige, redde Arbeiderbladet. Aviser i nummer to-posisjon, som regel arbeiderbevegelsens blader, tapte jo annonsekampen mot storebror og dette måtte jevnes ut. Styrkeforholdet i markedet er minst like skjevt i dag. Men liten innsats kan kan velte stort borgerlig lass.
Derfor kan denne tanken om pressestøtte tenkes på nytt når det er blitt allment kjent at LO i fjor ønsket å kjøpe Dagsavisen og fagbevegelsen har åpnet for en debatt om LOs mediepolitikk. Kunne et mediefond vært opprettet i LOs massive én million medlemmers navn? Avkastningen kunne gitt støtte til nye og etablerte medier som deler verdier med arbeiderbevegelsen og som er garantister for at problemstillinger og perspektiver fra denne kanten ikke forsvinner i den mediale kakofonien.
Krafta i antall skal man aldri undervurdere.
«Hvordan kan en sterk bevegelse kaste kreftene inn i mediekampen om framtida, uten at det «blir feil» fordi institusjonen er sterk», spør Marsdal. Jeg deler skepsisen. Men var LOs indirekte eierskap i TV2 til hinder for TV-kanalens formidable vekst eller journalistiske tyngde og integritet?
Hvis eiere ikke forstår hvor grensene for innflytelse på journalistikken går, kan det trekke medienes uavhengighet i tvil. Partistyrt presse hører absolutt fortida til. Vi skal ikke tilbake dit, og vi har en medieansvarslov som sikrer redaksjonell frihet. Men vi lever også i helt nye tider. Og de med store muskler, bør ta samfunnsansvar og bruke sine ressurser på å redde eller legge til rette for det Ingul kaller «infrastrukturen for vår felles samtale».
Hvordan, spør Marsdal. Jeg skal ikke mene for mye om eierskap, men «å ta ansvar» for LO og fagbevegelsen, kan være så mangt. Det kan bety direkte eide minoritetsposisjoner i avis eller konsern. Prinsipielle investeringer for å sikre overlevelse og vekst. Det kan bety milde gaver, slik LO har delt ut til Dagsavisen og Klassekampen før, eller samarbeid gjennom fagbevegelsens medlemssystem med kollektive abonnementstilbud til gode priser. Krafta i antall skal man aldri undervurdere.
Medieplattformer teller, men ressurser avgjør.
Marsdal, som driver stort innen podkast, har helt rett når han skriver at «måten man gjorde medier på før, har gått ut på dato». Ja, kampen om leserne, om historien, skjer på de plattformene leserne befinner seg. Og venstresidas medier må henge (bedre) med i timen.
På LO Stats kartellkonferanse på Sundvolden i forrige uke ble Asle Olsen, borgerjournalisten som knakk koden på formuesskattedekningen før valget, og fagbevegelsens sosiale medier-spydspiss Snorre Rein, behørig trukket fram som suksesshistorier. Ja, de er til inspirasjon.
Men jeg er langt mer bekymra for grunnlaget til Dagsavisen og Klassekampen som robuste, breie nyhetsorganisasjoner, med dyktige fagfolk og sterke redaksjoner – som evner å sette dagsorden og ikke minst dele pedagogiske fortellinger om vår tid. Det handler til syvende og sist ikke om videoen på sosiale medier skal være i høyde- eller breddeformat, men om én ting: ressurser.
Fritt etter Stein Rokkan, kan det sies slik: Medieplattformer teller, men ressurser avgjør.
Kommentarer