Hvordan bekjempe fattigdom uten internasjonal handel?

(NEW HAVEN): Koronapandemien har bremset opp globaliseringen på måter man knapt kunne ha drømt om for et år siden. Ser vi utviklingen i en større sammenheng, er årets avglobalisering kun siste kapittel i en pågående prosess som har gjort utviklingslandene stadig mer pessimistiske til eksportledet vekst som utviklingsstrategi.

Internasjonal handel er ikke lenger den viktigste drivkraften i den globale økonomien

Ifølge Verdensbankens beregninger har andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom (mennesker som lever på mindre enn 1 dollar og 90 cent om dagen) falt fra 36 % i 1990 til 10 % i 2015. Men pandemien truer med å reversere denne trenden. Selv uten den pågående krisen, er fattigdom fortsatt en stor utfordring i store deler av verden, ikke minst i Afrika sør for Sahara.

Avanserte økonomier – spesielt USA og Storbritannia – har i økende grad vendt blikket innover. De har innført handelsrestriksjoner, undergravet multilaterale institusjoner og stengt grensene for innvandrere. Det virker lite sannsynlig at disse trendene vil snu med det første.

Internasjonal handel er ikke lenger den viktigste drivkraften i den globale økonomien. Men utviklingslandene kan ta i bruk andre virkemidler for å redusere fattigdommen. Ett alternativ er å fremme regional integrering, altså forsterke de økonomiske båndene til naboland som befinner seg på samme utviklingsnivå.

Utviklingslandenes økonomiske likheter kan gå fra å være en hemsko til å bli et fortrinn

Regionalt samarbeid gir ikke tilgang til markeder med samme kjøpekraft som markeder i høyinntektsland. Likevel kan de regionale markedene være store nok til at utviklingslandene kan oppnå skalafordeler. Utviklingslandenes økonomiske likheter kan gå fra å være en hemsko til å bli et fortrinn – på samme måte som man var vitne til i starten av den europeiske økonomiske integreringen (EEC, forløperen til dagens EU).

Men regional integrering vil kreve et nytt tankesett. Utviklingslandene må vise større vilje til å samarbeide med sine naboland – land som tidligere har blitt sett som rivaler. De må investere i infrastruktur som forbinder markeder både nasjonalt og på tvers av landegrensene. Og de må utvikle nye institusjoner og handelsavtaler for å sikre et stabilt system.

Utviklingslandene må vise større vilje til å samarbeide med sine naboland – land som tidligere har blitt sett som rivaler

Et annet alternativ er å konsentrere seg mer om innenlandske markeder for å erstatte tapet av internasjonal etterspørsel. En slik strategi vil være lettere for land med en stor befolkning. India, for eksempel, kan unektelig skape større vekst innen sitt eget land, gitt at myndighetene iverksetter de rette tiltakene. En slik strategi vil fortsatt basere seg på handel – men det vil være snakk om handel på tvers av de indiske delstatene framfor handel med resten av verden.

I land der de fleste lever litt over sultegrensen, vil en stor befolkning ikke nødvendigvis skape stor nok etterspørsel til å sikre høyere vekst. Men for land med en betydelig middelklasse – en middelklasse som har tilstrekkelig kjøpekraft til å sikre etterspørsel etter landets egne industrivarer og tjenester — er det gode muligheter for vekst og fattigdomsreduksjon.

Land med en mindre befolkning har som regel ikke store nok nasjonale markeder til å støtte opp om den økonomiske veksten dersom eksportmulighetene faller bort. For disse landene er det viktigere enn noensinne med en økonomisk politikk som sikrer en større grad av likhet. Mange utviklingsland, spesielt i Afrika sør for Sahara, har en svært stor grad av ulikhet. Ofte kontrollerer en liten gruppe superrike innbyggere landets naturressurser samtidig som millioner av mennesker lever i fattigdom. Uten handel, kan man kun skape og opprettholde en middelklasse ved å omfordele ressursene i disse landene.

En mer rettferdig fordeling av ressursene vil ikke bare bidra til et mer harmonisk samfunn, men også legge forholdene til rette for vekst. Positive økonomiske sjokk (for eksempel, økte råvarepriser) vil dermed også komme de med lavere inntekt og formue til gode. Det vil i sin tur skape den nødvendige kjøpekraften for å opprettholde den nasjonale produksjonen av varer og tjenester.

En mer rettferdig fordeling av ressursene vil ikke bare bidra til et mer harmonisk samfunn, men også legge forholdene til rette for vekst

Hvis du synes dette virker som en søkt idé, kan du se på de erfaringene man har gjort seg i Norge. Da landet oppdaget olje i 1969, lå inntekt per innbygger på 31.861 dollar (i 2010-dollar). I 2018 hadde dette nesten tredoblet seg, til 92.120 dollar. Det er viktig å få med seg at Norge hadde en relativt lav Gini-koeffisient i 1979. Den lå på 0,224, noe som tyder på en relativt lav grad av ulikhet. (Dette er det første året vi har tall for. Beregningene er gjort av Luxembourg Income Study.)

Vi kan sammenligne Norge med Mexico, som fant store forekomster av olje på 70-tallet. Mexico hadde en Gini-koeffisient på 0,430 i 1984, som tyder på en langt høyere grad av ulikhet. Mellom 1960 og 2018 økte inntekt per innbygger fra 3.908 dollar til 10.404 dollar.

Hvis du synes dette virker som en søkt idé, kan du se på de erfaringene man har gjort seg i Norge

Det er selvsagt store forskjeller på Norge og Mexico utover nivået av ulikhet i de to landene. Men likevel er det en viktig innsikt at man må finne den rette balansen mellom økonomisk likhet og vekst. Det vil gjøre det lettere for utviklingsland å redusere fattigdom og oppnå andre økonomiske målsettinger, selv under dagens globale omstendigheter.

Oversatt av Marius Gustavson

Pinelopi Koujianou Goldberg er tidligere sjefsøkonom for Verdensbanken og sjefsredaktør for American Economic Review. Hun er professor i økonomi ved Yale University.

Copyright: Project Syndicate, 2020.