Fattigdum og dummere

Tenk på velferdsnorge som en liten ball. Som er blitt en veldig stor ball.

Det var tidligere Høyre-statsråd i Bondevik II-regjeringen, og legendarisk professor ved Norges Handelshøyskole i Bergen, Victor D. Norman som brukte bildet en gang vi snakket sammen tidlig på 2000-tallet. Tenk på det som en ball. I begynnelsen en liten rund sak. Som bare har blitt større og større. I midten − i kjernen − har vi grunnleggende tjenester og støtte til de som trenger det aller mest. Trygd til syke, gamle og de som ikke har arbeidsevne.

Lista med goder der intensjonene har vært de beste er veldig, veldig lang.

Fra 1909 fikk vi syketrygd for de fattigste. Nesten 50 år senere en syketrygd for alle. I 1936 ble det innført hjelp til blinde og vanføre. Denne ble avløst av allmenn uføretrygd i 1960. I 1937 ble det innført en behovsprøvd alderspensjon. Den ble for alle i 1957. Fra 1938 fikk vi arbeidsledighetstrygd for vanlige folk. Fra 1959 kom det en lov som omfattet alle lønnstakere.

De grunnleggende ordningene som henvist til over, ble gjort allmenne på Arbeiderpartiets lange, ærerike vakt fra 1935. Økta med å bygge grunnmur for landet ble avsluttet i 1967 med innføring av folketrygden. Universelle ordninger for alle. Verdighet og trygghet for alle. Sivilisasjon i praksis. Verdens vakreste eventyr. Fortell en amerikaner om Norge og våre ordninger for alle, og han vil svare kategorisk og hoderystende «no way».

I gode tider har vi bygd ut, og gode tider har det vært lenge i kanskje verdens rikeste land. Vi har kladdet på ballen med ordninger og goder. Vi har hatt råd til det. Velferdsstaten har est, ballen har aldri sluttet å bli større. Men jo mer vi legger til, jo lenger unna kjernen kommer man jo. I tiårene som fulgte etter at krona på verket var på plass med innføringen av folketrygden, fortsatte vi å pakke på. Fantastiske velferdsordninger som gratis barnehage til alle! Foreldrepenger og pappaperm! Kontantstøtte! Og gjeldsrentene dine har fellesskapet tatt en tredjedel av, enten du er fattig eller rik, enten det er til bil eller bolig. Honnørrabatt og pendlerfradrag, støtte til organisasjoner og idrett.

De som velferdsstaten var reelt til for, må betale.

Og for ikke å snakke om selve juvelen i krona − AFP! Avtalefestet pensjon. En ordning innført for de som har hatt det tøffest på jobb, for sliterne, men som i praksis har blitt en gedigen gå tidlig-bonus for landets velfødde kontorister og funksjonærer. Lista med goder der intensjonene har vært de beste er veldig, veldig lang. Alle skal jo med. Men bare nesten.

Problemet blir synlig, advarte Norman, når kuttene kommer. Rundt år 2000, da vi snakket sammen om dette, var det kanskje science fiction å snakke om reelt dårlige tider. Bildet hans er langt tydeligere nå. For nå har vi store utfordringer, og det må skjæres ned på offentlige utgifter. Og når kuttene kommer, hvor skjer de?

Ingen våger å røre de breieste ordningene som kommer en privilegert, arbeidende middelklasse og velgere til gode. Nei, advarte Norman, når det skal spares, rammes de svakeste. Innerst i kjernen. De som ikke har en stemme, de som ikke orker å kjempe. De som velferdsstaten var reelt til for, må betale.

NRK ga fattigdommen en stemme og et ansikt.

Umerkelig har Norge strammet til for de svakeste, de nederst ved bordet. Arbeiderpartiet og Høyre, våre to styringspartier, har som det heter, tatt ansvar gjennom mange år. Med små, smålige og usosiale kutt. Samtidig har skattene krympet for oss selveiende lønnsmottakere − som henrykt har kunnet klappet over at boligprisene har strukket seg mot himmelen og som kan se tilbake på en eventyrlig velstandsutvikling gjennom 30 år.

I samme periode har det blitt verre å være fattig i Norge. De kaller det Arbeidslinja, for å sikre bærekraften, men de våget ikke å stille i studio og møte de fattige, syke og uføre ansikt til ansikt. Uka etter kom både høyrestrateg Jan Tore Sanner og statsråd Marte Mjøs Persen til NRKs Debatten, og det sier egentlig alt at Høyre og Arbeiderpartiet gjorde en langt bedre figur når de ikke møtte opp.

Når dyrtida kom, med økte strømpriser og kraftig renteøkning, ble det avslørt. Trollet sto badet i lys. En stor del av den norske befolkninga har levd helt på marginen. Og i høst brast det. Trygdene strekker ikke lenger til. Voksne folk må leve på foreldre. På lån eller tigge om nødhjelp. NRK ga fattigdommen en stemme og et ansikt. Renate Søderlund (46) fra Drammen har avslørt en norsk livsløgn.

Sånn er det ikke lenger i Norge. De fattige har det ikke godt.

Forbruksforskningsinstituttet (SIFO) dokumenterer at over 400.000 husholdninger nå sliter økonomisk. Det er dobbelt så mange som i fjor. Under halvparten av norske hjem anses nå som økonomisk trygge. En av tolv husstander opplever såkalt matfattigdom, der man står over måltider, oppsøker matstasjoner eller får nødhjelp fra NAV. No way, Norge.

Det har lenge blitt verre, og opprop mot nyfattigdommen har vært å høre lenge. I tiår, faktisk. Avstanden mellom de nederst og oss øverst ved bordet har blitt uoverskuelig. For mange har ikke evnet å se helt ned til enden og har ikke visst hvordan det sto til. Nå vet vi mer. Når vi har kutta i skattene og lagt nye, fete økonomiske ordninger til i rekka for de som trenger det minst, har livet i den andre enden blitt tøffere. Nå er ikke fattigdommen lenger relativ, slik noen har avfeid problemet med, den er absolutt. Det er kulde og sult. Og utenforskap.

Min farmor ble født i 1914. Hun hadde jobbet deltid som vaskedame, var enslig minstepensjonist, og bodde i en enkel OBOS-leilighet i Oslo. Hun ble voksen og gammel i Einar Gerhardsens Norge. Jeg husker fortsatt at hun tok lille meg inn i armkroken, varmere og tryggere enn noe annet sted på jord, og sa «vi fattige har det godt». Sånn er det ikke lenger i Norge. De fattige har det ikke godt.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)