Feiring med bismak

Etter en valgnatt som ble mer spennende enn meningsmålingene i forkant antydet, er de tyske sosialdemokratene tilbake. 25,7 prosent av stemmene er riktignok lavt i et historisk lys, men partiet går fram mer enn fem prosentpoeng og har landet omtrent på 2013-nivå. Og hva viktigere er: Partiets kanslerkandidat Olaf Scholz ligger best an til å kunne danne en koalisjonsregjering i ukene og månedene framover, selv om de utvilsomt vil bli preget av overbudspolitikk, hestehandler og andre krumspring.

Dermed er situasjonen en helt annen i dag enn høsten 2017, da Arbeiderpartiets tap i Norge og SPDs tap i Tyskland anskueliggjorde sosialdemokratiets europeiske krise. Den gang var lista over elendige valgresultater for denne typen partier lang, og det ble heller ikke bedre de neste årene, noe SPDs oppslutning i europaparlamentsvalget i 2019 (på under 16 prosent) er et eksempel på.

Slik det ser ut for meg, er det to ord som oppsummerer de overordnede trendene i europeisk politikk nå: Den framstår vaklende og fragmentert.

Samtidig sikret PSOE seg fortsatt regjeringsmakt i Spania etter at statsminister og partileder Pedro Sanchez utlyste nyvalg der, og i Danmark vant Socialdemokratiet tilbake makten da Lars Løkke Rasmussens borgerlige regjering mistet flertallet. Slikt indikerer at det alltid er variasjon og delvis motstridende tendenser i europeisk politikk, noe som borger for et visst tvisyn.

I forlengelse av krisestemningen som spredte seg for noen år siden, har det også pågått en intens debatt om veivalg for sosialdemokratiet. I den debatten vil selvsagt de siste resultatene bli brukt flittig. Selv om oppslutning på ingen måte er tilbake på historiske nivåer , ser det jo ut til at pendelen svinger tilbake i sosialdemokratenes retning nå. Selv om de lange trendene tilsier at de brede folke- og styringspartiene vil fortsette å miste oppslutning, bærer utviklingen også preg av bølgedaler og bølgetopper, og nå kan vi befinne oss ved en bølgetopp, i alle fall for noen av disse partiene.

Dette har flere årsaker, men la meg nevne to: I både det tyske og det norske tilfellet skjer skiftet etter en lang periode med borgerlig statsminister/kansler. Samtidig står vi ved et ideologisk veiskille hvor staten blir gitt en større rolle i økonomi og samfunnsutvikling etter mange år med markedstenkning. Det henger sammen med konglomeratet av kriser vi står overfor og har vært gjennom: Klimakrise, ulikhetskrise, demokratikrise, finanskrise, koronakrise og så videre.

Norge er som vanlig noe mildere rammet av disse utviklingstrekkene, men Bompengeopprøret seilte inn i lokalvalget i 2019 på en bølge av misnøye.

Samtidig er det noe med utsiktene til makt, som gjør at selv middels god oppslutning fører til feststemning på partikontorene. I det norske tilfellet sa man etter 2017 at det gikk historisk dårlig. Det sier man ikke i 2021, selv om oppslutningen i dag er et prosentpoeng lavere enn for fire år siden. I Tyskland står man foran en knallhard runde med forhandlinger før en ny regjering kommer på plass, og det er all grunn til å tro at SPDs sannsynlige koalisjonspartnere, det markedsliberale FDP og De Grønne, vil selge seg dyrt og ha innbyrdes motstridende krav. Får de ikke stor nok uttelling, kan de to partiene også danne regjering med CDU/CSU. Spenningene på innsiden av SPD vil i en slik sammenheng lett kunne komme til overflaten på nytt, selv om det effektivt ble lagt lokk på dem i valgkampen. Den følelsen av lettelse og en etterlengtet revansje som preget Willy Brandt Haus i Berlin valgnatten, bør med andre ord ikke bli enerådende.

Når man endelig har hånda på nøklene til regjeringskontorene, er det fort gjort å se litt for lyst på livet, glatte over mer urovekkende sider ved situasjonen og fnyse av det som minner om malurt i begeret. To viktige spørsmål dukker imidlertid opp i forlengelsen av det norske og tyske valget. For det første om det er mulig å peke på noe de sosialdemokratiske partiene selv har gjort for å komme på offensiven igjen, noe som kan sies å ha vekt i den nevnte debatten om sosialdemokratiets framtid. For det andre om det er noe bestemt de bør gjøre for å unngå at den relative suksessen ender som et blaff om fire nye år.

Slik det ser ut for meg, er det to ord som oppsummerer de overordnede trendene i europeisk politikk nå: Den framstår vaklende og fragmentert. Det vi har sett de siste årene, er en fortsatt nedgang for styringspartiene, og en stadig veksling mellom ulike forsøk på å tilby «noe annet». Det er som om det finnes en uro, eller kanskje snarere en rekke ulike former for uro, i de europeiske samfunnene, som leter etter et utløp. Det oppstår dermed stadig nye politiske bevegelser, som noen ganger gjør det svært godt på målinger og også i valg, før de faller tilbake igjen og den politiske energien så strømmer til neste parti på lista.

Eksemplene er mange. I Spania har man i løpet av ti år gått fra to dominerende partier til fem som alle har betydelig oppslutning i dag, og dette i tillegg til de mange regionale partiene. I Italia fløy Femstjernebevegelsen høyt, før de falt tilbake til jorda. Det samme gjorde Lega. Nå vokser partiet som bærer arven etter nyfascismen i Italia fram. I Frankrike kom Emmanuel Macron som en rakett, før han ble utfordret av De gule vestene. Selv i Tyskland – kroneksempelet på en politisk kultur der stabilitet står i høysetet – var hele tre ulike partier størst på målingene gjennom valgåret.

I flere viktige land ligger sosialdemokratiet dårlig an også i dag, og med få utsikter til snarlige forbedringer.

Norge er som vanlig noe mildere rammet av disse utviklingstrekkene, men bompengeopprøret seilte inn i lokalvalget i 2019 på en bølge av misnøye. Vi har også et distriktsopprør og det nye Stortinget er tydelig preget av at flere partier har blitt mer jevnstore enn tidligere, samtidig som et tiende parti de neste fire årene blir representert der. Det er ikke mer enn 12 år siden det kun var sju partier som ble valgt inn.

Den nevnte uroen er det derfor viktig å få tak på. Som sagt ser den ut til å sprike, gå i flere retninger samtidig. Det som er fellesnevneren, er at flere velgere lengter etter et tydeligere alternativ, og i økende grad ser ut til å prioritere klare standpunkter foran kompromisser og styringsevne. I tillegg krystalliseres uroen gjerne i saker som skjærer på tvers av den tradisjonelle hovedkonflikten i politikken og de etablerte styringspartiene. Det gjelder for eksempel innvandring, miljø og en rekke saker langs sentrum/periferi-aksen.

Selv om det selvsagt er store forskjeller mellom land, er dette situasjonen de sosialdemokratiske partiene i Europa må manøvrere i. Delvis som en konsekvens av kursjusteringer, delvis som en følge av godt gjennomførte valgkamper og delvis som et resultat av styringsslitasje for andre partier, ser de ut til å ha klart denne øvelsen greit i det siste. De sitter allerede i posisjon i Sverige, Finnland, Danmark, Spania og Portugal, og kan altså snart gjøre det også i Norge og Tyskland.

I realiteten er bildet imidlertid tvetydig, noe som ennå en gang er en påminnelse om at det er vanskelig å trekke enhetlige slutninger. I flere viktige land ligger sosialdemokratiet dårlig an også i dag, og med få utsikter til snarlige forbedringer. Ta Frankrike, der sosialistpartiets kandidat før neste års presidentvalg ikke ser ut til å ha noen sjanse, eller Storbritannia, der Labour fortsetter å tape valg selv etter alt det Boris Johnson har stelt i stand. Eller ta Nederland, der PvdA ikke klarte å reise seg fra begredelige 5-6 prosent i våres, eller Hellas, der valglista som PASOK ble en del av for noen år siden, ikke klarer å klatre over 7-8 prosent på målingene.

Hva er det så som kjennetegner kursjusteringene som har bidratt til de relativt sett gode resultatene i Norge og Tyskland?

Det andre store poenget er at de sosialdemokratiske partier som nå sitter i posisjon, eller er på vei til å gripe makt, er  nødt til å inngå i koalisjoner eller samarbeidskonstellasjoner med andre partier som kontinuerlig drar i skjorteermene og skjørtekantene, og i nokså stor grad former politikken på måter som utfordrer både styringskapasiteten, ansvarligheten og de skjøre kompromissene som er ment å balansere ulike velgergruppers interesser mot hverandre.

Hva er det så som kjennetegner kursjusteringene som har bidratt til de relativt sett gode resultatene i Norge og Tyskland? Olaf Scholz har snakket mye om respekt og anerkjennelse i valgkampen, om en følelse hos mange av ikke å bli sett eller verdsatt, og om å ta et oppgjør med en meritokratisk forståelse der suksess og fiasko blir individualisert. Dette har skapt et samfunn dominert av folk med penger eller utdanning, er argumentet, mens vanlige folk blir henvist til å skamme seg. I Danmark gikk Mette Frederiksen for noen år siden langt til høyre i verdipolitikken og noe til venstre i den økonomiske politikken. Hun sa til partiets tidligere velgere at det er ikke dere som har forlatt oss, men vi som har forlatt dere, og nå er vi tilbake. Et stykke på vei ser dette ut til å ha virket for henne, og i tilpassede versjoner – som på ingen måte går like langt – i Tyskland og Norge.

Her hjemme handlet valgkampen til Ap om at det nå skulle være vanlige folks tur, samtidig som det ble avgjørende å stoppe noe av velgerlekkasjen til Senterpartiet. I Tyskland har Scholz klart å kombinere velgernes ønske om stø kurs, pragmatisme og ansvarlighet, med en mild venstredreining som gjenspeiler det faktum at venstresiden i partiet har vunnet flere viktige seire de siste årene. For Scholz selv innebærer dette et åpenbart brudd med fortida – han var en av Gerhard Schröders ivrigste våpendragere da de kontroversielle reformene i den tyske sosialstaten ble gjennomført på begynnelsen av 2000-tallet. I helgas valg ble en av konsekvensene av SPDs oppgjør med denne historien at Die Linke, partiet til venstre for SPD som har røtter i det gamle østtyske kommunistpartiet og hos SPD-avhoppere som ikke kunne tåle Schröders reformer, har gått tydelig tilbake.

Nå er ikke motstridende interesser og kryssende hensyn noe nytt for sosialdemokratiet.

Den reorienteringen som har funnet sted, ser slik sett ut til å ha fungert nokså godt. De sosialdemokratiske partienes velgeroppslutning, i alle fall i etterkrigstida, har imidlertid basert seg på brede allianser mellom ansatte i industrien, de økende gruppene i offentlig sektor, funksjonærsjiktet og betydelige deler av utdanningslagene, av by og land, hand i hand, som det heter her hjemme. Dermed har de veivalgene som nå er tatt, også en mulig nedside.

De foreløpige analysene av valget i Norge i høst antyder  at Ap har klart å ta tilbake deler av oppslutningen i gamle bastioner som Innlandet og Nord-Norge, men sliter mer i de store byene, særlig Oslo. Hva valganalysene i Tyskland vil vise, er det tidlig å si noe om, men parallelt med forbundsdagsvalget var det delstatsvalg i Meckelnburg-Vorpommern og Berlin. Her klarte SPD seg mye bedre i førstnevnte enn sistnevnte valg. At høyrepopulistene i AfD ikke gikk ytterligere fram ved dette valget, samtidig som CDU også tapte oppslutning, kan samtidig tyde på at SPD har klart å stoppe velgerflukten i noen av sine gamle kjerneområder, som i det en gang industritunge Ruhr-området. Samtidig har De grønne vokst seg større, særlig i urbane strøk. Når mange av de store sakene som preger det offentlige ordskiftet, deler elektoratet på tvers av høyre/venstre-aksen – og også splitter den sosialdemokratiske bevegelsen – er det slik sett en viss fare for at gevinst i én ende, vil føre til velgertap i den andre.

Nå er ikke motstridende interesser og kryssende hensyn noe nytt for sosialdemokratiet. Som politiske kompromissmaskiner har disse partiene styrt gjennom mange år med nettopp slike spenninger. Nøkkelen har historisk vært å sørge for så stor styringsfart at disse kryssende, motstridende hensynene ikke dyttet prosjektet ut av kurs. Dette ble vanskeligere etter hvert som mer handlet om å sikre velferdsstaten mot alle mulige trusler: eldrebølge, pengesløsing, globalisering. Istedenfor nybygging, ble det mye kjedelig vedlikehold, tidvis på upopulære måter: Målstyring, sentralisering i større enheter, også videre. Mot en slik bakgrunn ble det mer krevende å håndtere krysspresset. Man har lenge reagerte på stemningsskifter, snarere enn selv satt agendaen. Dette er trolig noe av bakgrunnen for at alle de kryssende sakene i dag utgjør en så stor utfordring for sosialdemokratiet.

Hva kan så de sosialdemokratiske partiene gjøre?

Selv de partiene som nå kan være i ferd med å gjenerobre makten i Norge og Tyskland, står dermed overfor store utfordringer, og de har også mye å bevise for at de positive signalene de siste ukene ikke skal ende opp som et hvileskjær på en fortsatt negativ glidebane.

Hva kan så de sosialdemokratiske partiene gjøre? Jeg skrev i min bok Sosialdemokrati i en skjebnetid i 2019 at de burde ta et tydelig eierskap til det grønne skiftet, se på overgangen vi skal og må gjennom som det neste store samfunnsprosjektet og vise konkret vilje til å gjennomføre det på en sosialt forsvarlig måte. Både SPD og Ap har i noen grad beveget seg i denne retningen, men det er store spenninger både i og rundt partiene når det kommer til konkretiseringen av et slikt prosjekt.

Så får vi se hva som kommer ut av sonderingene og de sannsynlige regjeringsdannelsene i Berlin og Hurdal. Noen tydelige, modige skritt i den indikerte retningen kunne bidratt til å sette litt mer fart i prosjektet igjen. Det ville vise en vilje til fornyelse av sosialdemokratiet i det 21. århundre.