Fem konsekvenser av koronakrisen

Akkurat nå er fokuset på akutte tiltak for å komme oss gjennom den pågående koronakrisen. Samtidig bør vi ha en samtale om hva krisen kan føre til på lengre sikt. Slik jeg ser det, vil denne krisen kunne få følgende fem konsekvenser:

For det første kan den globale helsekrisen koste så mange menneskeliv at det skapes nasjonale traumer. Det verste for pårørende er at de ikke kan være til stede for sine egne når de trenger det mest. I stedet for verdige begravelser har militæret måttet bistå med å frakte kister til kremeringssteder. Når hele land stenges ned og alt handler om pandemien, med minutt-for-minutt mediedekning, vil inntrykkene forsterkes.

Korona-pandemien vil bli husket lenge.

I New York er Central Park et populært rekreasjonssted for byens innbyggere, men nå har de laget feltsykehus der. I en video fra byen, filmet med mobilkamera, så jeg nylig hvordan menneskelik ble lastet opp på frysebokser med en gaffeltruck. Han som filmet var svært preget og sa: «Dette er virkeligheten i New York akkurat nå.»

Virkeligheten ser altså ut som på en av de mange apokalyptiske Hollywood-filmene fra denne byen. Nasjonale traumer er altså noe av det som blir igjen når dette er over. Korona-pandemien vil bli husket lenge.

Bedre helseberedskap og mer venstresidepolitikk

For det andre kan det som nå skjer bidra til en opprustning av helsesystemene våre. Spanskesyken som rammet verden i 1918-19, resulterte i et sted mellom 20 og 100 millioner døde. Det skyldtes blant annet at helsetilbudet var lite utviklet. I etterkant ble det derfor en viktigere oppgave for ulike lands myndigheter å tilby helsetjenester til sine borgere.

Til tross for dette er helsesystemene våre fortsatt ikke dimensjonert for å takle store pandemier som korona. I hvert fall ikke hvis mange smittes samtidig. En positiv konsekvens av denne krisen vil derfor bli at man bygger ekstra kapasitet i helsesektoren før neste pandemi treffer oss.

Ingen advarer lenger mot aktiv økonomisk styring og stor pengebruk.

Utfordringen vår i beredskapssammenheng er samtidig at vi ofte retter opp manglene fra den forrige krisen. I Norge handlet sist gang om helikopter og rask politirespons, nå handler det om flere intensivplasser. Vi må altså sørge for å ruste oss godt for de krisene vi ennå ikke har opplevd.

For det tredje får vi nå en økonomisk krise med på kjøpet som vil kunne endre synet på statens rolle i økonomien. Ettersom aktiviteten i økonomien settes på vent, forsvinner både verdiskaping og jobber. Politikerne går derfor inn og styrer økonomien langt mer direkte enn tidligere.

Et skjørere demokrati og mer nasjonalisme?

Venstresiden innkasserer dette som en ideologisk seier, mens høyresiden er ganske tause. Ingen advarer lenger mot aktiv økonomisk styring og stor pengebruk. Det viktigste er hvordan innbyggernes holdninger vil utvikles som følge av denne krisen. Det er rimelig å anta at forventningene til staten som vår beskytter vil styrkes, sammen med viljen til bedre fellesskapsløsninger.

For det fjerde kan koronakrisen ha konsekvenser også for demokratiet. Demokratiet er egentlig delvis suspendert under denne krisen. Staten har plutselig fått mye mer makt, mens vi borgere har fått mye mindre frihet. Det er særlig bevegelsesfriheten og forsamlingsfriheten som er begrenset nå. Lover og forskrifter lages i ekspressfart, uten de vanlige og seige demokratiske prosedyrene.

Koronakrisen kan skape et nytt momentum for nasjonalisme, slik migrasjonskrisen gjorde det i 2015.

Vi aksepterer dette fordi vi mennesker pleier å sette sikkerhet og stabilitet over hensynet til frihet når det virkelig gjelder. I Norge gjør vi det også fordi vi har tillit. Det er diskusjoner om enkelte tiltak, som hytteforbudet, men ellers er vi ganske disiplinerte. Solberg-regjeringen fikk ikke de utvidede fullmaktene de i utgangspunktet ba om, men en kriselov ble vedtatt og mange inngripende tiltak er gjennomført.

Vi stoler på at myndighetene ikke misbruker de ekstra fullmaktene de har gitt til seg selv, og det er viktig at også demokratier responderer raskt og effektivt på kriser. Men kriser kan samtidig skape gode vilkår for sterke ledere. Hva institusjoner angår, så er det alltid en risiko for at noen av unntakstiltakene blir varige eller at terskelen for autoritære tiltak blir lavere ved neste korsvei.

 

Svekket liberal verdensorden?

For det femte kan koronakrisen skape et nytt momentum for nasjonalisme, slik migrasjonskrisen gjorde det i 2015. Vi ser allerede nå hvordan koronakrisen styrker nasjonalstaten og behovet for nasjonal kontroll. Da tenker jeg både på kontroll over grensene, men også større politisk kontroll. Det viktigste EU kunne gjøre for medlemslandene nå var å fjerne noen barrierer for dem, som å suspendere konkurranseregler og treprosentgrensen for budsjettunderskudd.

Snart vil EUs sentralbank imidlertid også komme på banen for å hindre gjeldskrise. Nok en gang vil solidariteten mellom europeiske land settes på prøve når land i sør trenger hjelpen mest.

Med mer selvberging er vi mindre utsatt for kriser på verdensnivå.

Det er allerede stemmer der ute som legger skylden for korona på globaliseringen og vil ha mindre frihandel og større satsing på selvberging. At globalisering har sine negative sider er åpenbart, men den har også en rekke positive sider som nå lett glemmes. Det kan dreie seg om fattigdomsreduksjon, forebygging av kriger og ikke minst en forbedret global helse. Derfor er det bekymringsfullt om vi får en ytterligere svekkelse av den liberale verdensorden og større spenninger i verdenspolitikken.

Når landene nå diskuterer beredskap i møte med nye pandemier eller andre kriser, må de tenke på en trade-off mellom selvberging og et sammenflettet internasjonalt system. Med mer selvberging er vi mindre utsatt for kriser på verdensnivå. Men med mer internasjonal handel er vi mindre utsatt for nasjonale kriser. Da finnes det nemlig noen å be om hjelp.

 

Lurt med gode relasjoner til naboen

La meg avslutte med en historie som min avdøde far fortalte meg og som illustrer poenget. En familie hadde plutselig blitt rike og hadde bygd en svær villa. Snart ville de arrangere en bryllupsfest hjemme. Familiens overhode samlet alle familiemedlemmene rundt bordet og sa følgende: «Tenk nøye på hva vi trenger til festen og ikke glem noe. Kjøp alt ekstra. Fra bestikk, til mat og drikke. Jeg vil ikke at vi skal gå til naboer for å spørre om noe som helst».

De kjøpte alt og bryllupet gikk bra, men plutselig gikk strømmen. Det var utenfor deres kontroll og ikke noe de hadde tenkt på. Da måtte de likevel til naboene for å spørre om stearinlys for å redde seg fra mørket.

Vi kan være så opptatte av grenser vi bare vil, men pandemier kjenner ingen grenser.

Moralen i denne historien er at uansett hvor rik og selvstendig man måtte være, så er det alltid lurt å ha gode relasjoner til naboer. Plutselig blir du avhengige av dem. Sånn er det med også med internasjonalt samarbeid. Nasjonalstaten er vår viktigste garantist for våre rettigheter og sosial trygghet, og det er blitt veldig klart for oss nå nok en gang hvor viktig fellesskapsfølelsen er. Men vi trenger også et bedre internasjonalt samarbeid.

Vi kan være så opptatte av grenser vi bare vil, men pandemier kjenner ingen grenser. Globale utfordringer krever nettopp også globale svar. Nå rådes vi til å holde sosial avstand, men vi må sørge for at denne krisen ikke skaper større avstand mellom folk.

Hvordan det vil gå med de fem konsekvensene jeg har pekt på her vil avhenge av politisk debatt og hvilke veivalg vi tar. For å sikre stabiliteten er det avgjørende at denne historiske krisen ikke rammer skeivt og at vi ikke kaster internasjonalt samarbeid på båten.