Det finnes penger til utvikling – hvis vi rike vil

I 2015 ble verden enig om 17 svært ambisiøse mål for en bedre verden: FNs bærekraftsmål. Det var kanskje den mest omfattende prosessen i FNs levetid. En verden med store utfordringer trengte ambisiøse ledere. Nå, nesten tre år senere, er det likevel mye som tyder på at målene henger i en tynn tråd om ikke finansieringen kommer på plass.

Ikke nok bistand

Finansieringsplanen fra 2015 innebar blant annet satsning på økt finansiell åpenhet, nasjonal ressursmobilisering, mer og bedre bistand, bærekraftige investeringer og ansvarlig långivning og håndtering av store gjeldsbyrder. Dette må til om vi skal – innen 2030 – utrydde sult og alle former for fattigdom, redusere ulikhet, sikre god helse og utdanning for alle, bygge robust infrastruktur og oppnå likestilling mellom kjønnene (for å nevne noe).

Når estimater viser at det trengs om lag 45 billioner dollar ekstra fram til 2030 for å komme i mål, kan enhver miste motet.

Men, for første gang på flere år, stagnerer nå den internasjonale bistanden. Mens OECD-landene totalt ga 0,32 prosent av brutto nasjonalinntekt i 2016, var den på 0,31 prosent i 2017 – fortsatt langt unna det vedtatte målet om 0,7 prosent.

I tillegg gjør OECDs regelverk det mulig for giverlandene å føre innenlands flyktningekostnader over bistandsbudsjettene. Selv om dette har sunket fra 2016, utgjør disse utgiftene 10 prosent av den totale bistanden.

Når verdenssamfunnet må håndtere et økende antall alvorlige humanitære katastrofer, er det samtidig mindre bistand å bruke på langsiktig utvikling. Som om ikke det var nok, truer land som USA og Australia med å kutte i sine bistandsbudsjetter. Hvis flere land følger etter, vil det kunne få katastrofale følger både for verdens fattige og oppnåelsen av bærekraftsmålene.

Gjeldskriser truer

Det er likevel ikke mangel på bistand som for øyeblikket er den største trusselen mot finansiering av utvikling, men dramatiske gjeldsbyrder. Nye tall fra det Internasjonale Pengefondet (IMF) viser at så mange som 30 lavinntektsland er i krise, eller står i fare for å havne i krise – en fordobling på fem år.

Det er beregnet at 30 prosent av all finansformue i Afrika er gjemt i skatteparadiser.

Dette har skjedd som konsekvens av lave renter i høyinntektsland som har ført til en svært enkel tilgang på kreditt for utviklingslandene, kombinert med fallende råvarepriser, et fragmentert kreditorlandskap hvor kommersielle lån har gjort landene mer eksponert for risiko i markedet, og mangel på åpenhet omkring låneavtaler.

Når for eksempel Mosambik må betale avdrag på sin høye gjeld, blir det mindre å bruke på helse, utdanning og infrastruktur til Mosambiks befolkning, for ikke å snakke om nye tiltak for å nå bærekraftsmålene. Ifølge IMF har offentlige investeringer falt med så mye som 70 prosent i landene med størst gjeld.

Skatteparadis og hemmelighold

Som om ikke det var nok mister utviklingslandene enorme summer hvert eneste år ved at multinasjonale selskaper og enkeltpersoner flytter penger fra fattige til rike land – via skatteparadis. På grunn av hemmeligholdet og mangel på data, er det vanskelig å anslå nøyaktig hvor mye penger som unndras i skatt.

Men da må de rike landene med mest makt vise økt handlekraft.

Men det er beregnet at 30 prosent av all finansformue i Afrika er gjemt i skatteparadiser, og at utviklingsland tappes for om lag 1600 milliarder kroner årlig som en følge av multinasjonale selskapers skattesnusk. Fordi mange utviklingsland har svake stater med dårlig fungerende skattemyndigheter, står de ofte dårlig stilt i forhandlinger med rike land eller multinasjonale selskaper om skatteavtaler.

Mens skatt som andel av brutto nasjonalinntekt i OECD-landene er gjennomsnittlig på 35 prosent, er det tilsvarende tallet for utviklingsland mellom 10-17 prosent. Skatteinntektene må økes betydelig skal utviklingslandene nå bærekraftsmålene, men da må de ulovlige pengestrømmene ut av utviklingslandene stanses slik at det er noe å skattlegge.

Løsningen nærmere enn vi tror

Når estimater viser at det trengs om lag 45 billioner dollar ekstra fram til 2030 for å komme i mål, kan enhver miste motet. Skoler, sykehus og veier må bygges lokalt i utviklingslandene, og krever politisk vilje og gjennomføringsevne fra nasjonale myndigheter. Så ble også hele 77 prosent av de foregående tusenårsmålene finansiert av de fattige landene selv.

Dessverre lyktes ikke deltakerne med å få på plass noe av dette under ukens møte i New York.

Samtidig er det slik at de virkelig store strukturelle hindrene til finansiering for utviklingslandene, de må løses internasjonalt. Men da må de rike landene med mest makt vise økt handlekraft. Dels ved å øke bistanden, men også ved å få på plass prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak og en ny internasjonal gjeldsslettemekanisme.

Det kanskje aller viktigste tiltaket vil være å få økt åpenhet i internasjonale kapitalstrømmer og på den måten bidra til avskaffe skatteparadisene. Det er et grep som kan bety mye for verdens fattige, og som i andre enden bare gjør de superrike litt mindre superrike.

Dessverre lyktes ikke deltakerne med å få på plass noe av dette under ukens møte i New York. Nå må ermene brettes ytterligere opp og de må bruke tiden framover godt. Norge, som ledet forhandlingene om finansieringsplanen i 2015, bør benytte sin posisjon til å bygge strategiske allianser og foreslå strukturelle løsninger som virker. Det haster.