Ingen flere gratis krisepakker

(LONDON): COVID-19-krisen og konjunkturnedgangen byr på en unik mulighet til å revurdere statens rolle, og da særlig statens forhold til forretningslivet. Den gamle forutsetningen om at myndighetene er en byrde for markedsøkonomien, har blitt satt i et annet lys. Gjenoppdagelsen av statens tradisjonelle rolle som den første investoren man tyr til – og ikke en utlåner man tyr til som en siste utvei – er blitt en nødvendig forutsetning for effektiv politisk planlegging i tiden etter COVID.

Gjenoppdagelsen av statens tradisjonelle rolle som den første investoren man tyr til, er blitt en nødvendig forutsetning for effektiv politisk planlegging

Offentlige investeringer har heldigvis økt. USA har vedtatt en stimulans- og redningspakke på 3 trillioner dollar, EU har lagt frem en gjenopprettingsplan på 750 milliarder euro og Japan har mobilisert ytterligere 1 trillion dollar i hjelp til husstander og bedrifter.

Hvis investeringene skal føre til at vi får en sunnere og mer motstandsdyktig og produktiv økonomi, er ikke penger nok. Myndighetene må også gjenopprette evnen til å utforme, iverksette og håndheve mottakernes betingelser, slik at privat sektor opererer på en måte som bidrar bedre til omfattende bærekraftig vekst.

Offentlig støtte til selskaper foregår i mange former; som direkte kontantutbetalinger, skattelettelser, lån med gunstige betingelser eller offentlige garantier – for ikke å nevne den omfattende rollen til sentralbanker, som har kjøpt selskapsobligasjoner i stor skala. Denne hjelpen bør gis på visse betingelser, som å kreve at firmaene skal jobbe for reduserte utslipp og anstendig behandling av de ansatte (både med hensyn til lønn og arbeidsforhold). Nå som partene i forretningslivet er i ferd med å gjenoppdage fordelene ved hjelp det er stilt betingelser til – for eksempel gjennom sidene til Financial Times – er heldigvis ikke denne formen for statlig intervensjon tabubelagt lenger.

Myndighetene må også gjenopprette evnen til å utforme, iverksette og håndheve mottakernes betingelser

Det finnes gode eksempler på dette. Både Danmark og Frankrike nekter å gi statlig hjelp til selskaper som er hjemmehørende i et EU-utpekt skatteparadis, og forbyr mottakere å betale ut utbytte eller kjøpe tilbake sine egne aksjer før i 2021.

I USA har senator Elizabeth Warren krevd strenge betingelser for hjelpepakker, som høyere minstelønn, representanter fra arbeiderne i bedriftsstyrer og varige restriksjoner for utbytte, tilbakekjøp av aksjer og lederbonuser. I Storbritannia har Bank of England (BOE) presset på for å få en midlertidig betalingsutsettelse for utbytte og tilbakekjøp.

Danmark og Frankrike nekter å gi statlig hjelp til selskaper som er hjemmehørende i et EU-utpekt skatteparadis, og forbyr mottakere å betale ut utbytte

Dette er slett ikke dirigisme – statlig styring. Innføringen av betingelser bidrar til å styre finansielle ressurser strategisk, ved å sikre at de blir reinvestert på en produktiv måte og ikke kapres av snevre eller spekulative interesser. Denne tilnærmingen er ekstra viktig med tanke på at mange av sektorene som har størst behov for hjelpepakker, også er blant de mest økonomisk strategiske, som flyselskaper og bilprodusenter.

Flyindustrien i USA har for eksempel fått bevilget opp mot 46 milliarder dollar i lån og garantier. Betingelsen er at mottakerne beholder 90 prosent av arbeidsstyrken, reduserer lederlønninger og avholder seg fra å utkontraktere eller sette bort deler av virksomheten til foretak i andre land. Østerrike har på sin side satt som betingelse for hjelpepakker til sin flyindustri at de forplikter seg til klimamål. Frankrike har også lagt frem femårsmål for å redusere landets utslipp av karbondioksid.

På samme måte er det mange land som ikke har råd til å miste den nasjonale bilindustrien sin, og ser på hjelpepakkene som en mulighet til å få fart på avkarboniseringen av sektoren. Som Frankrikes president Emmanuel Macron nylig erklærte: «Vi må ikke bare redde industrien, men forvandle den.» Regjeringen hans har gitt 8 milliarder euro i lån til sektoren, men krever til gjengjeld at den skal produsere over en million utslippsfrie biler innen 2025. Renault, som har fått 5 milliarder euro, må i tillegg holde to av de viktigste fabrikkene i Frankrike åpne og bidra til et fransk-tysk prosjekt der man skal produsere elektriske batterier. Siden den franske staten er en av hovedaksjonærene i Renault, vil den kunne tvinge gjennom disse betingelsene både utenfra og innenfra.

I noen tilfelle har nasjonale myndigheter gått enda lenger enn til å stille betingelser: De har i tillegg endret eierskapsmodeller

I noen tilfelle har nasjonale myndigheter gått enda lenger enn til å stille betingelser: De har i tillegg endret eierskapsmodeller. Tyskland og Frankrike henholdsvis anskaffer eller øker statlige eierandeler i flyselskaper, og henviser til behovet for å trygge nasjonal strategisk infrastruktur.

Det finnes dessverre også negative eksempler. I Italia har hjelpepakkene til bilindustrien utspilt seg helt annerledes enn i Frankrike. FCA Group har overtalt italienske myndigheter – som gjennom historien har gitt Fiat store subsidier – til å bevilge deres datterselskap FCA Italiy et garantilån på 6,3 milliarder euro, så å si uten tvangskraftige betingelser. Det forventes at FCA Italy skal fusjonere med franske PSA Group i løpet av året, og FCA Group selv er ikke lenger et italiensk selskap. Det ble etablert i forbindelse med fusjonen mellom Fiat og Chrysler i 2014 og er hjemmehørende i Nederland. Selskapets finansielle hovedkvarter ligger i London. Enda verre: Selskapet har vist særdeles liten vilje til å innfri investeringsavtaler i Italia, som har forsvunnet fra verdenskartet som bilprodusent, både i volum og av elektriske biler.

Store selskaper og sektorer har brukt forhandlingsmakten sin til å drive lobbyvirksomhet for å unngå betingelser

I andre negative tilfeller har store selskaper og sektorer brukt forhandlingsmakten sin, i form av monopol eller markedsdominans, til å drive lobbyvirksomhet for å unngå betingelser. Eller de har utnyttet støtte fra sentralbanker, som ofte stiller færre eller ingen betingelser. I Storbritannia fikk for eksempel EasyJet tilgang til 600 millioner pund i likvide midler fra Bank of England, til tross for at de hadde betalt ut 174 millioner pund i utbytte bare en måned tidligere.

Og i USA har den amerikanske sentralbankens avgjørelse om å begynne å kjøpe mer risikable høyavkastningsobligasjoner, nøret opp under frykten for moralsk risiko. De som kan tjene på det, er blant annet amerikanske produsenter av skiferolje, som var sterkt lånefinansierte og i stor grad ulønnsomme allerede før pandemien kom.

Hjelpepakker det er knyttet betingelser til, er slett ikke et skritt mot statlig kontroll over økonomien

Hjelpepakker det er knyttet betingelser til, er slett ikke et skritt mot statlig kontroll over økonomien, men har vist seg å være et effektiv verktøy for å styre produktive krefter til beste for strategiske felles interesser. Når de utformes eller iverksettes feil, eller ikke tas i bruk i det hele tatt, kan de hemme produktiv kapasitet, og gjøre det mulig for spekulanter og innsidehandlere å hente ut store penger til egen vinning. Når de derimot brukes riktig, kan de justere bedriftenes adferd til samfunnets behov og sikre bærekraftig vekst og et bedre forhold mellom arbeidere og bedrifter. Dette må bli en del av arven etter COVID-19 hvis ikke alt vi kunne ha tjent på denne krisen, skal gå tapt.

Copyright: Project Syndicate, 2020. www.project-syndicate.org.

Oversatt av Lene Stokseth