Flere kvinner i byggebransjen? Nei takk

I fjor høst brukte jeg en formiddag på å kjøre rundt og lete etter noe å ha på meg. Ja, du vet, jeg er kvinne, har skapet fullt av klær – men ingenting å ha på meg. På hendene. Jeg var på utkikk etter varme arbeidshansker i størrelse «liten, feminin hånd». Eller 7, som det heter på hanskespråket. Det har de vel på Jula eller Biltema antok jeg og tenkte på den enorme veggen med alle slags arbeidshansker som er å finne i disse butikkene.

Men nei da. «Advarsel: rant. Hvorfor finnes ikke vinterarbeidshansker i small? Er bare hagehansker i min størrelse. Kvinnfolk luker i bed mens mannfolk gjør ordentlig arbeid» sukket jeg i en sms til mannen min.

Selv om rett til kjønnstilpasset arbeidstøy og verneutstyr er nedfelt i tariffavtale, mangler dette fortsatt ute på arbeidsplassene.

Etter å ha trålet 2-4 butikker, fant jeg to par som passet. Ja, og så rosa hagehansker, da. Dem hadde de en del av i min størrelse.

Joda, det er smått irriterende for en kommentator å bruke altfor store hansker når hun skal jobbe utendørs på fritida. Men verre er det tross alt for kvinnene som er ansatt i yrker hvor det nesten ikke finnes arbeidstøy tilpasset deres kropper og størrelse.

Selv om rett til kjønnstilpasset arbeidstøy og verneutstyr er nedfelt i tariffavtale, mangler dette fortsatt ute på arbeidsplassene. I en artikkel i Magasinet for fagorganiserte forteller flere kvinnelige bygningsarbeidere om arbeidsklær og verneutstyr som ikke passer.

I verste fall kan det føre til belastningsskader og ulykker.

Det blir ikke flere kvinner i bygg- og anleggsbransjen hvis de ikke har noe å ha på seg.

Det er lett å skylde på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: Byggebransjen er mannsdominert, så det er kanskje ikke mer å forvente enn at det meste som finnes av påkledning og sikring er tilpasset menn (om det står aldri så mye «unisex» på klærne).

Det kan godt være forklaringen, men ikke noe vi skal slå oss til ro med. Ønsker vi flere kvinner i byggebransjen, må vernetøy og -utstyr være på plass. Det skulle da bare mangle. Og det kan ikke være opp til hver enkelt kvinne på hver enkelt arbeidsplass å måtte kreve. Det skal tilbys.

Det blir ikke flere kvinner i bygg- og anleggsbransjen hvis de ikke har noe å ha på seg.

Så er spørsmålet da, om vi virkelig ønsker flere kvinner på tradisjonelt mannsdominerte arbeidsplasser.

Så hva er det (enkelte) menn er så redde for når noen jobber for å få flere kvinner inn i mannsdominerte yrker?

Og med «vi» så mener jeg… enkelte menn. For selv om et kommentarfelt på Facebook på ingen måte er representativt, er det påfallende: Da 8. mars-komiteen i Oslo i dagene før kvinnedagen la ut bilder på Facebook med årets paroler, ble det langt høyere aktivitet på et av innleggene enn de andre. «Økt mangfold i byggebransjen og mindre kjønnsdelt arbeidsmarked!», lød teksten.

Det falt i svært dårlig jord hos enkelte: «Det er ikke menns skyld at det er få kvinner i byggebransjen…», «hvem skal da være barnehage tanter [sic]», «Skal dere tvinge damer ut i jobber de ikke vil ha?», «kvoteringer og likt antall menn og kvinner i styrer og i arbeidsmarkedet er en uting!», «sannheten et ikke at kvinner blir diskriminert vekk, de velger seg vekk, de takler ikke jobben», «bortskjemte klovner», «Tror det hadde vert lettere for kvinner å komme i arbeid vist de ikke var opptatt med kvinnekamp hele tiden. [sic]» Og så videre, og så videre.

Og uten at jeg skal bruke så mye som en kalori på å gå disse idiotiske påstandene i møte, så er de en del av problemet. Jeg ser ikke for meg at gutter som vil bli sykepleiere eller ønsker seg inn i andre kvinnedominerte yrker blir møtt med denne typen holdninger fra andre jenter og kvinner. Snarere tvert imot.

Folk sitter på inngrodde, gammeldagse holdninger til hva kvinner skal kunne jobbe med.

Så hva er det menn er så redde for når noen jobber for å få flere kvinner inn i mannsdominerte yrker?

Fortsatt blir kvinnelige elektrikere trakassert. Fortsatt blir jenter frarådet å velge mannsdominerte studieretninger. Fordi folk sitter på inngrodde, gammeldagse holdninger til hva kvinner skal kunne jobbe med.

Og så finnes det lyspunkter. Fordi det har vært jobbet målrettet med, er andelen jenter som vil bli rørleggere, økende. Nå er nesten ti prosent av lærlingene jenter – i et yrke hvor 98,6 prosent er menn. Det går framover, si. «Bransjen er veldig åpen for å ta inn jenter. Det er få å ta av, så da blir det kamp om dem», sier lærer Silje Sørensen til Magasinet for fagorganiserte.

Eli Heyerdahl Eide, fagsjef i Rørentreprenørene Norge, sier i samme sak: «Bedre kjønnsbalanse er ikke en kampsak, men en selvfølge.»

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet blir nok tema for 8. mars-paroler en stund til. Vi burde forresten se dem i 1. mai-togene også. En arbeidsplass med mangfold gagner tross alt alle. Vi bør i hvert fall ikke la oss stoppe av lettkrenka kommentarfelt-menn.