Folk flest vet bedre enn statsministeren

Nå setter norske velgere sosiale forskjeller på toppen av lista over hva de mest opptatte av. Det er en kraftig endring fra resultater i lignende oversikter tidligere. Valgforsker Johannes Bergh mener konsekvensene av korona har satt temaet på dagsorden. Pandemien rammer veldig ulikt. Dessuten, tror Bergh, er tallene en reaksjon på åtte år med Høyre i regjering.

Jeg tror begge deler er rett.

Mange har nå gått et helt år med kraftig redusert inntekt.

Mange har nå gått et helt år med kraftig redusert inntekt. Inkassokrav øker, og det er satt en dyster rekord hos Namsmannen i antall gjeldsordninger. Folk pantsetter husene sine.

Det vil si, noen folk. Denne pandemien har i størst grad rammet dem som allerede hadde lite. Blant de koronaledige er det flest med lav inntekt, lav utdanning og annen etnisk bakgrunn enn norsk. Køene hos organisasjoner som Fattighuset i Oslo går rundt flere kvartaler.

Mens andre kommer svært godt ut av det, i kroner og øre. De med fast jobb og høy inntekt, har fått rentekutt og færre utgifter. I fjor satte nordmenn sparerekord. Under den største økonomiske nedgangsperioden siden andre verdenskrig.

Høyreregjeringen har gjort lite for å hindre en forskjellseksplosjon, til tross for at vi visste at det kom til å skje.

Det har vært en Høyreledet regjering som har styrt landet under denne pandemien. De har gjort lite for å hindre en forskjellseksplosjon, til tross for at vi visste at det kom til å skje. Erfaringer både fra andre økonomiske kriser og pandemier er at økt ulikhet er en vanlig konsekvens. Regjeringen har satt seg på bakbeina mot å forbedre ordninger for vanlige folk, mens de har delt ut milliarder til store bedrifter og næringer med rike eiere, uten å stille noe særlig krav. Det er dog ikke overraskende.

For slik Erna Solberg så rett forklarte på spørsmål om hva hun synes om at folk slet under korona-krisen: Hadde de det noe bedre før? For mange var spørsmålet nei. Også dette skyldes politikk. Kutt i viktige velferdsordninger, kombinert med skattekutt på om lag 30 milliarder – mest til dem som hadde mest fra før. I tillegg kom en aktiv anerkjennelse av det uorganiserte arbeidslivet, og en rekke andre politiske vedtak i samme lei. Dette bidrar selvsagt til økt ulikhet. De 30 prosentene som tjener dårligst i Norge har opplevd reallønnsnedgang. De aller rikeste er blitt rikere. Deler av arbeidslivet preges av useriøse og ulovlige forhold. Det ser folk. Og da er det ikke rart de blir bekymra.

Regjeringen har satt seg på bakbeina mot å forbedre ordninger for vanlige folk, mens de har delt ut milliarder til store bedrifter og næringer med rike eiere

Slik vi blant annet oppsummerer i notatet «Ulikhet – utvikling, drivere og konsekvenser», er ulikhet skadelig – for alle.

For det første tror jeg mange har innsett hvordan økt ulikhet fører til konsentrasjon av makt. I tillegg til å være økonomisk, blir ulikheten også politisk. Penger gir makt, rett og slett. Og når noen får veldig mye penger, får de også mer makt. Studier fra både USA og langt mer egalitære Tyskland har tydelig vist hvordan sjansen for gjennomslag for politiske forslag øker dersom de støttes av den rikeste delen av befolkningen. Vanlig folks støtte eller motstand mot et forslag har imidlertid liten påvirkning på utfallet. Når overklassen vokser, er sjansen stor for at det bidrar til å undergrave demokratiet vårt, der hver stemme skal telle like mye.

I Norge ser vi dette tydelig i den betente striden om formuesskatten. Tross høyresidens fåfengte forsøk på å avdekke påståtte enorme skadevirkninger for økonomien, fortsetter landets rikeste sin iherdige kamp for å få skatten fjernet. De får støtte fra regjeringspartiene og Frp.

Mange har innsett hvordan økt ulikhet fører til konsentrasjon av makt. Penger gir makt, rett og slett.

Vi så også noe lignende i saken rundt oppdrettsnæringens motstand mot økt skatt: forskningen var krystallklar på at det både var rettferdig og effektivt med en lakseskatt. Men intenst lobbyarbeid fra næringen, førte til at forslaget ble lagt i en skuff. Laksemilliardærene får beholde enorme overskudd, mens fellesskapet må finne penger andre steder.

For det andre tror jeg også folk ser og er bekymret for hvordan økt ulikhet kan bidra til store samfunnsproblemer. Forskerne Wilkinson og Pickett viser i boka «Ulikhetens pris» hvordan land med høy ulikhet scorer dårligere på forventet livslengde, matematikk- og lesekunnskaper, barnedødelighet, mordrate, fengselsrate, tenåringsfødsler, tillit, fedme, mental uhelse og sosial mobilitet. Det sier seg selv at det er dårlig for alle i et land hvis slike problemer øker.

Det norske tillitsnivået er høyt, noe som ofte blir trukket fram som en våre viktigste konkurransefaktorer, og pekes på som en avgjørende faktor for at koronapandemien så langt har fått færre konsekvenser her sammenlignet med andre land. Men tilliten er ikke noe man kan ta for gitt, og det vil ha alvorlige konsekvenser for oss dersom ulikhetsutviklingen fører til mindre tillit mellom folk og til myndigheter.

Det er mye verre å ha lite hvis de fleste andre har mye mer.

For det tredje: Når vi opplever at folk rundt oss drar fra oss, går det altså utover våre egne forutsetninger for å ha et godt liv. Det er mye verre å ha lite hvis de fleste andre har mye mer. Det kan også bidra til uro. Psykologiprofessoren Keith Payne er en av dem som viser hvordan ulikhet deler oss, kløyver oss inn i leire og fører til en «Oss mot Dem»-tankegang: Det er stor sammenheng mellom opplevd ulikhet og tro på konspirasjonsteorier og ekstreme ideologier, som gir enkle svar. Ulikhet gjør at vi lettere klenger oss til oppfatninger av verden slik vi ønsker den skal være, framfor slik den er. På sikt ødelegger det tilliten vår til hverandre, og undergraver et sunt og velfungerende samfunn.

Ulikhet har også andre veldig negative, men mindre åpenbare konsekvenser. Økonomisk ulikhet bidrar til at vi kaster bort talent. At mange aldri får sjansen til å lære det de trenger og bruke det de kan, har vi ikke råd til i et lite land som Norge.

I boka «Our Kids» viser Harvard-professor Robert D. Putnam hvordan økende ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen om at et bedre liv er mulig, bare man jobber hardt nok. Han viser blant annet hvordan barn i USA i dag som har rike foreldre, men dårlige resultater fra videregående skole, har større sjanse til å oppnå en universitetsgrad enn barn med fattige foreldre og gode skoleresultater. Smarte, fattige barn får aldri en sjanse.

Økonomisk ulikhet bidrar til at vi kaster bort talent.

Norge har høyere sosial mobilitet enn USA, men det går i feil retning. En studie fra Frisch-senteret viser at den sosiale mobiliteten synker: De som har lavest inntekt, får barn som ligger nederst i fordelingen, og blir hengende stadig lenger etter. De finner at fordelingen av evner (IQ ved sesjon er brukt som mål) på tvers av sosiale lag er uendret over tid. Likevel faller de med lite penger stadig lenger bak både utdanning, arbeidsliv og generelle levekår.

Vi vet også at fattigdom går i arv, trygd går i arv, rikdom går i arv, og at det er lite mobilitet i toppen av inntektsfordelingen.

Økonomisk ulikhet kan også redusere økonomisk vekst, derfor er det ikke bare venstresiden som er bekymret. Også OECD, IMF og Verdensbanken roper varsko om den økende ulikheten. En studie fra IMF peker på at høy ulikhet skader vekst, mens mer likhet skaper vekst. Sagt enklere: dersom de rikeste får mer, blir økonomien mindre. Får de fattigste mer, blir økonomien større, og kaka vi alle kan dele på vokser. Mer til resten av middelklassen gir også mer vekst. Grunnen til at det blir slik er at de rikeste ofte sparer mer enn de med lavere inntekter.

Denne mekanismen er ikke annerledes hos oss. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. Å sørge for at de som har minst får mer, ville altså betydd at vi alle fikk mer å dele på. Derfor bør eventuelle skattekutt rettes mot dem som har minst å rutte med, ikke de som har mest. Det handler ikke bare om rettferdighet – men om å skape effektivitet i økonomien. Det skulle man et parti som Høyre også var opptatt av.

Ulikhetene øker helt av seg selv. Hvis man i tillegg fører en politikk som ivrer for ulikhet, går det i turbofart.

Ulikhetene øker helt av seg selv, fordi det økonomiske systemet vårt samler pengene på toppen. Hvis man i tillegg fører en politikk som ivrer for ulikhet, går det i turbofart. Men det er mulig å gjøre helt andre valg: Politikk kan temme markedet, og sørge for at det vi skaper sammen blir klokt og rettferdig fordelt. På sikt er det best for alle. Det er ikke rart at et flertall av norske velgere synes det er viktig, men det er ikke mindre fint av den grunn. Enten det skyldes korona eller Erna Solbergs politikk.