Å normalisere maktmisbruk gjør at det slutter å fremstå som maktmisbruk.
Er USA og Israel egentlig røverstater?
Røverstater anses farlige for andre stater. De hevder seg berettiget til rettigheter de samtidig nekter andre, og bruker økonomiske sanksjoner og militær vold mot andres land uten legitimitet eller konsekvens. De unngår og omgår internasjonale avtaler, regelverk og institusjoner. De kan misbruke og forfølge egne borgere som ikke følger den rette linje. De er entusiastiske rundt bruken av vold på veien mot sine mål, fordi militær dominans er en del av røverstaters identitet. Krig og folkemord kan fort blir resultater av sånt.
En røverstat kan være fascistisk eller demokratisk innad, men det er hva den faktisk driver med som teller når vi skal dømme moralsk og politisk. En røverstat kjennetegnes ikke bare av hva den gjør utad, men av hva den slipper unna med. Det siste er det som angår oss og våre egne ledere, som er valgt av folket, og ikke røverne.
Tragedien er bare at denne ryggraden får en moralsk knekk som kan lede til total lammelse, når den ikke gjelder likt for alle.
I så fall, hva betyr det når europeiske statsledere applauderer USAs utenriksminister Marco Rubios nyimperialistiske skrekk-tale under (u)sikkerhetskonferansen i München forrige helg? Eller når Israel får være med i OL og Eurovision og annektere Vestbredden via bevæpnede settlere med militær støtte, og legge Gaza i grus ved hjelp av USA, uten en eneste sanksjon fra «oss»?
Når vår NATO-allierte USA ved hjelp av menneskejegerne i ICE har sperret inne 73.000 folk, inkludert barn, i det som ikke kan kalles annet enn konsentrasjonsleirer, uten at våre ledere går i allianse med mennesker som er innesperret under umenneskelige, og noen ganger dødelige, forhold. Rundt 40 personer har mistet livet i leirene så langt. Og til vanns: 143 mennesker er drept av USA utenfor Venezuela.
Det var i München det skjedde på 1920-tallet.
Én ting er Rubios nifse München-tale, men det nesten like nifst at vår egen statsminister sa til Nettavisen: «Jeg mener det var en gjennomarbeidet tale som hadde et overordnet budskap om at Europa og USA har hørt sammen, har felles historie på verdier, har felles historie på viktige referanser og et ønske om at vi fortsatt nå kan samarbeide i den verden vi nå står».
«Verdier» / «I den verden vi nå står i».
Vi vet alle at Støre tenker på Russland. Russland som ikke får være med i Eurovision, i OL, i kultur eller i idrett, Russland som er under masse sanksjoner og mister stadig omdømme, militært utstyr og egne soldater gjennom det brutale og meningsløse angrepet på Ukraina. Russlands ledelse er under enhver kritikk, både i overført og direkte betydning. Her er det ikke mye tilretteleggelse og normalisering, og takk og lov for det. Tragedien er bare at denne ryggraden får en moralsk knekk som kan lede til total lammelse, når den ikke gjelder likt for alle.
Disse gråsonene statsledere i våre allianser opererer i nå, blir fort et sted vi ikke lenger klarer å skille rett fra galt, moral fra umoral, folk fra røvere. De fleste går seg vill i tåkeheimen.
Vanlige folk av alle slag advarte. Eliter, politikere, næringsliv – generelt – normaliserte.
I fjor høst var jeg også i München. Der besøkte jeg museet Das NS-Dokumentationszentrum, som deltakerne på den såkalte sikkerhetskonferansen i 2026 burde vært sperret inne i til de kunne budskapet utenat. Museet dokumenterer byens rolle i fremveksten av Hitler og nazipartiet, for det var i München det skjedde på 1920-tallet.
Rett utenfor museet ligger Königsplatz, der vi har sett bilder av nazisoldater med søyler bak. Ikke langt unna prøvde Hitler seg på et statskupp i 1923. I denne byen skrev han «Mein Kampf» i fengsel. Rundt hjørnet er Hitlers tidligere Führerbau, der den famøse fredsavtalen; «peace in our time», mellom Hitler, Stalin, Daladier og Mussolini ble skrevet i 1938. Museet selv er bygget der hovedkvarteret til nazistene sto.
Nøye og detaljert viser museet oss akkurat hvem som advarte mot Hitler, fra tidlig på 1920-tallet: Se, denne læreren skrev akkurat dette leserbrevet og advarte mot diskriminering av jøder. Se, disse fredsaktivistene prøvde å få Hitler utvist til Østerrike. Se, disse fagforeningene protesterte i gatene mot Hitler med livet som innsats. Se, her er bankoverføringer fra forretningsfolk som støttet Hitler, her er et bilde fra fester han var på og legg merke til med hvem. Hvem støttet, hvilke advarsler og fra hvem ble bagatellisert? Alt er der, og dette skjønner vi: Vanlige folk av alle slag advarte. Eliter, politikere, næringsliv – generelt – normaliserte. Inkludert i andre land.
Overgrep mot regimekritikere, jøder, minoriteter og syke ble ikke ansett viktig nok til å slutte å normalisere Hitler-Tyskland.
Fredsavtalen fra 1938 var aldri fredsbevegelsens avtale. Det var maktpolitikk forkledd som fredspolitikk. Aktivister hadde blitt overhørt i nesten to tiår. Overgrep mot regimekritikere, jøder, minoriteter og syke ble ikke ansett viktig nok til å slutte å normalisere Hitler-Tyskland. Paradoksalt nok blir denne fredsavtalen brukt mot antikrigsaktivister i dag. Historien gjentar seg ikke, men den speiler noe vi kan kjenne igjen.
Når røvere kan holde på straffefritt over tid, skjer dette: De får selvtillit til å ta for seg enda mer. Se bare på Jeffrey Epsteins overgrep over tiår, der den ene etter den andre spilte med på hans seksualiserte livsstil i e-poster og samvær. Det var ikke bare nølende ja-mennesker rundt han, men en aktiv heia-gjeng. Eller se på Marius Borg Høibys grenseløse livsstil i hele hans voksne liv, med adgang til penger, dop, luksus og null arbeidskrav fra NAV eller straffereaksjoner.
Først når vi ser at disse faktisk er noen røvere, som stjeler fra andres kropper og liv, kan forbrytelse bli til straff. Det bør også gjelde stater.
Folk har pekt på urett, mens ledere har glattet over og normalisert og kalt det «realpolitikk», før og nå.
Noe er kanskje på gang. Israel er under etterforskning etter søksmål fra Sør-Afrika i ICJ og mistenkt for krigsforbrytelser, og folkemord. Men hva med USA? Cuba, Venezuela, Gaza, Panama, Grønland, Nigeria, Kongo, Libanon, Iran, ICE.
Det finnes mange som advarer, fra Gaza til Minnesota, fra overalt. Vanlige folk som ikke blir invitert til elitens arenaer som Verdens økonomiske forum i Davos eller konferanser i München. Sånn har det alltid vært. Folk har pekt på urett, mens ledere har glattet over og normalisert og kalt det «realpolitikk», før og nå.
Det burde vært tydelig tids tale fra lederne, men hvis du lytter vil du høre at de virkelige lederne er folk flest.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer