Folkets trøst

Det er ikke bare kommentarfeltkrigerne som skriker uten å bli hørt. I samfunnsdebattens ekko og forvaltningens dragsug summer også helt vanlige folks meninger, behov og løsninger.

På jobben, på kaféen og rundt middagsbordet.

Kanskje handler samtalen om politikere som ikke har skjønt noe som helst.
Kanskje om byråkrater som følger retningslinjer laget av politikere som ikke skjønner noe som helst.

Eller kanskje diskuteres den virkelige gode løsningen på Bergens forurensingsproblemer eller Hamars stupetårnfadese. Men lytter vi?

Nei. Altfor ofte tar samfunnsdebatten en stor sving rundt folket den diskuterer. Og i kjølvannet tas beslutningene over hodet på dem.

Avmakt må bli til medbestemmelse.

Det er verken nytt eller kontroversielt å hevde at den jevne hen i gata ikke bryter gjennom lydmuren til overstimulerte politikere og klikkjagende nyhetsdesker. De mindre privilegerte i samfunnet enda sjeldnere.

Legger vi til uføres møte med en firkantet forvaltning, eller de eldres møte med pleiehjemmet, begynner folkeavstemninger annen hvert år å virke mer som folkets trøst enn folkets røst.

Det er på tide å spisse ørene og åpne dørene. Avmakt må bli til medbestemmelse. Det er på tide med demokratisk innovasjon.

Forskeren og forfatteren Claudia Chwalisz, tilknyttet den britiske tenketanken Policy Network, hevder i boken «The Populist Signal» at det moderne demokratiets styreform er utdatert. Hun peker på at fremveksten av britiske populistpartier som innvandringskritiske UKIP, De grønne og det skotske uavhengighetspartiet SNP er et resultat av vanlige folk ikke føler seg hørt gjennom tradisjonelle demokratiske kanaler. Hun kaller det en politisk krise. Et velgervarsko.

Chwalisz viser for eksempel til at innvandringskritiske partiers velgere er like misfornøyd med det demokratiske systemet som de er med innvandringen. Det er et signal på protest mot systemet – ikke nødvendigvis på innvandringspolitikken, mener hun.

Det er et interessant poeng.
Og signalet bør vi ta.

Nye møteplasser og medvirkningsprosesser må dyrkes frem. Massene må få ytre seg, de må lyttes til og de må få bestemme mer. Krisens tilsvar er demokratisk innovasjon, desentralisering av makt og institusjonell fornyelse. Løsningene er mange.

Et av Chwalisz ti forslag er et «people panel» – et borgerråd. Inspirasjonen henter hun fra Australia og forsøket «Melbournes people panel». Der fikk et tilfeldig utvalg mennesker fire måneder og fire milliarder australske dollar til rådighet. Oppgaven var å bli enige om løsninger på komplekse problemstillinger knyttet til Melbournes utvikling. Resultatet av borgerrådet skulle presenteres for folkevalgte og stemmes over.

Borgerrådet viste seg ansvaret verdig. Etter en grundig prosess, endte det opp med at 90 prosent av forslagene ble vedtatt.

Jeg tror Osloborgerne kjenner hvor skoen trykker.

Vi trenger ikke mange utredninger og stor debatt for å prøve ut noe lignende selv. En del av en demokratisk innovasjon må innebære prøving og feiling. Det verste som kan skje er at vi kaster bort deltakernes tid og bittelitt penger. Det kan alle leve med.

For resultatet kan bli bra. De siste månedene har for eksempel debatten rast rundt bilfritt sentrum innenfor Ring 1 i Oslo. Interesseorganisasjoner, næringslivstopper, forskere, politikere og kommentatorer har vekslet never i kampen om å få rett.

Debatten har også opplevd en tidvis latterlig og unødvendig polarisering. Høyre sammenlignet bilfritt sentrum med Berlinmuren, og Frp frykter for parkeringsplassene. Behovet for politisk markering til side: Slik debatt og slike politiske prosesser er ingen tjent med.

Jeg tror Osloborgerne kjenner hvor skoen trykker. Og jeg tror mange brenner inne med både engasjement, kunnskap og et ønske om å bidra med gode, konstruktive løsninger for det nye Oslo.

Så Raymond Johansen, denne går til deg: Gir du folket et «people panel» om bilfritt sentrum innenfor, tja, Ring 3, så gir de deg gode råd.