For noen er det evig dyrtid

Det er mange som har en klump i magen om dagen. Som får den ved synet av pumpeprisen, av strømregningen eller kassalappen. Det er spesielle økonomiske tider, og krisene tar opp store deler av politikernes agenda. De lager krisepakker, støtteordninger. Det gjør litt vondt nå, men det skal gå over, dette.

Tenk deg at klumpen i magen også var der før krisene kom. Før alle snakket om dyrtid. Før alle krevde at det skulle fikses. At klumpen allerede var der hver gang husleien skulle betales, hver gang barna ble invitert i bursdag, hver gang det er ferie, eller når noe blir ødelagt. Å aldri kunne senke skuldrene helt, aldri kunne slenge en kurv med søte, norske jordbær i handlevognen.

Men for noen står det store utfordringer i kø på veien ut i arbeidslivet.

De er mange som har det sånn. Og de blir flere. Om lag 10 prosent av oss lever under det som regnes som fattigdomsgrensen i Norge. Hver femte innbygger over 16 år bor i en husholdning som ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift. 115 000 barn og deres familier hadde det vanskelig før pandemien, før strømkrisen, før de økte rentene.

Vedvarende lavinntekt øker mest blant personer som lever på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Det er kanskje ikke så rart at det å ikke jobbe, gir mindre i inntekt enn å jobbe. Det kalles arbeidslinja og er villet politikk. Men fattige?

Arbeid til alle er en god visjon. Men velferdsstatens ordninger bør kunne sikre en viss levestandard når arbeid ikke er en mulighet. Å ikke kunne jobbe skal ikke føre folk ut i fattigdom, evig bekymring, og sommer etter sommer uten muligheten til å smake norske jordbær.

Et av de tydeligste endringene sosialpolitikken har gått gjennom de siste tiårene, er styrkningen av nettopp arbeidslinja. Men for noen står det store utfordringer i kø på veien ut i arbeidslivet. Psykiske plager, ansvar for familie, manglende kompetanse, vold og kriminalitet kan være noen av dem. De trenger et offentlig hjelpeapparat som har mer å spille på enn jobbsøkerkurs, arbeidsavklaring og diagnoser.

Vi må tilbake til et mer helhetlig syn på arbeid, helse og gode liv.

Krav om effektivisering, arbeidsretting og oppsplitting av tjenester har lagt et enormt press på tjenestetilbudene, de som jobber der og de som kommer dit for å få hjelp. En undersøkelse Tankesmien Agenda har gjort, viser at halvparten av de som jobber i førstelinjen, opplever kontrollregimer og mangel på ressurser som en begrensning i sitt arbeid. Det er for lite tid til å faktisk hjelpe, til å forebygge, og til å se folk og samfunn i en større sammenheng. Kutt i ytelser, krav om aktivitet og rop om kontroll gjør det både mer ressurskrevende å skaffe seg hjelp, og få oppfylt de rettighetene man har. I tillegg kommer skammen mange allerede føler på, ved å stadig måtte søke om og bevise sitt behov for hjelp. For folk som allerede bruker alle sine ressurser på å overleve og bidrar dette til at flere steiner blir lagt til byrden, ikke færre.

Med lite penger følger også lavere livskvalitet, dårligere boforhold, økt sannsynlighet for psykiske plager og høyere dødelighet. Dårlige sosioøkonomiske forhold går dessuten i arv. Et samfunn som er til bare for de som har penger, er friske og har eksamenspapirene i orden, er ikke et godt samfunn. Det er ikke det Norge skal være.

Vi må tilbake til et mer helhetlig syn på arbeid, helse og gode liv. Vi vet at tidlig innsats og forebyggende arbeid er viktig. Det betyr investeringer i velferd, gode lokalmiljø og tjenester som kan tilby et bredt spekter av hjelp tilpasset hver enkelt. For eksempel kan mer tverrfaglighet på fastlegekontorene bidra til å se bakenforliggende årsaker til helseproblemene og løse dem, fremfor å skape evigvarende pasienter og uføre.

Sosiale problemer er problemer som angår fellesskapet.

I en stadig mer ustabil verden, der kriser slår ned i tide og utide, er det ekstra viktig at grunnmuren i det norske samfunnet styrkes. Under pandemien så vi at de som hadde minst fra før, ble rammet aller hardest både helsemessig og økonomisk. De sosiale aspektene ble borte eller nedprioritert i forsøkene på å kontrollere smitten. Under pandemien økte ulikhetene i Norge, og foreløpig ser vi bare konturene av de langsiktige sosiale konsekvensene den førte med seg. Samtidig vet vi at det var små forskjeller, høy tillit og god velferd som gjorde oss godt rustet i møte med krisen.

Sosiale problemer er problemer som angår fellesskapet. De er så alvorlige at de også rammer samfunnet som helhet, og derfor kan vi ikke glemme at de finnes. Det er ekstra mange som trenger hjelp nå, men behovet er også stort når vi andre ikke lenger kjenner på klumpen i magen.