Forbudt humor

NEW YORK – Ikke alle politiske ledere blir like opprørt av karikaturtegninger som latterliggjør dem. Noen viser til og med stolt frem disse tegningene på kontoret sitt. Men dette er gjerne demokratiske politikere, ikke autoritære ledere som er avhengige av persondyrking for å holde seg ved makten.

Nå, som president, kan han forsøke å bringe de som gjør narr av ham, til taushet.

USAs president Donald Trump, en demokratisk valgt leder med klare autoritære trekk, tåler ikke å bli latterliggjort. Det sies at hans beslutning om å stille som presidentkandidat i 2016 var et resultat av at tidligere president Barack Obama gjorde narr av ham under korrespondentmiddagen i Det hvite hus i 2011. Trump kunne ikke gjøre noe med det den gangen. Men nå, som president, kan han forsøke å bringe de som gjør narr av ham, til taushet.

I forrige måned ble Jimmy Kimmel, komikeren som jevnlig kritiserer Trump, tatt av luften. Beslutningen ble tatt av Disneys kringkastingsselskap ABC Television etter press fra lederen av det amerikanske kringkastingstilsynet (Federal Communications Commission). Trump applauderte denne manøveren og sa at dette var «gode nyheter for Amerika». Dette førte til så mange protester at Kimmel ble gjeninnsatt en uke senere. (1,7 millioner mennesker skal ha sagt opp abonnementene sine på Disney+, Hulu og ESPN.) Trump har likevel truet med å trekke tilbake kringkastingslisensene til kanaler der man kan se og høre komikere som gjør narr av ham.

Tidligere forsto monarker og mektige adelsmenn at latterliggjøring kunne være et nødvendig korrektiv til hoffets smiger.

Trump tar ikke feil når han erkjenner humorens kraft. Den franske filosofen Voltaire, en av tidenes største satirikere, sa en gang: «Jeg har aldri bedt annet enn én bønn til Gud, og den er veldig kort: ‘Å Herre, gjør mine fiender latterlige’.» Latterliggjøring er en måte å avdekke de retoriske triksene autoritære ledere gjerne tar i bruk: hykleri, overdrivelser, løgnaktighet og selvhøytidelighet.

Tidligere forsto monarker og mektige adelsmenn at latterliggjøring kunne være et nødvendig korrektiv til hoffets smiger. Det var hoffnarrens rolle, som ustraffet kunne gjøre narr av «sjefen» – til et visst punkt. Men det var fordi hoffnarrer kunne behandles som tullinger som ikke utgjorde noen trussel mot makthaverne.

Siden Romerrikets tid har satirikere og komikere hatt spesielt to målskiver for sine humoristiske betraktninger. Den første er ideer – sekulære så vel som religiøse trosartikler. Dette var Voltaires foretrukne terreng. Han elsket å gjøre narr av den katolske kirken, som han så på som en korrupt institusjon som undertrykte folk ved å spre overtro. «Religion», sa han, «startet da den første skurken møtte den første narren».

Faktisk har konservative kommentatorer vært noen av de skarpeste satirikerne.

Siden satirikere, fra Voltaire til Kimmel, ofte latterliggjør etablerte autoriteter, skulle man kanskje tro at denne typen humor vanligvis er «progressiv» eller kanskje til og med enda mer venstreorientert. Faktisk har konservative kommentatorer vært noen av de skarpeste satirikerne. Jonathan Swift, for eksempel, var en iherdig forsvarer av den anglikanske kirken. Det finnes knapt noen bedre målskive for konservative komikere enn oppriktige, men pretensiøse idealister. Det sterke ønsket mange av disse idealistene har om å endre samfunnet, er ofte uforenlig med humoristisk sans. Komedie passer bedre til skepsis og tvil enn til lidenskap for «store saker».

Den andre typen satire er rettet mot makthavernes personligheter. Dette er gjerne humoren til modige komikere som våger å påpeke at keiseren ikke har noen klær. Som Bob Dylan en gang skrev: «Selv USAs president må av og til stå naken».

Denne typen latterliggjøring er sjelden dødelig for vanlige politikere. Men monarker og autoritære ledere er avhengige av sin aura. Folk adlyder dem fordi de tror at konger, dronninger og diktatorer er uovervinnelige. Pomp og prakt – og maktdemonstrasjoner – er like viktige for herskeren som trusselen om vold mot opposisjonelle og annerledestenkende. Når karikaturtegninger gjør narr av dette og samtidig avslører disse lederne som latterlige skrytepaver, utfordrer de selve kilden til den absolutte makten.

I likhet med skandalebladene og sensasjonspressen var denne typen latterliggjøring prisen man måtte betale for ytringsfriheten.

Hitler var rasende over Charlie Chaplins komiske mesterverk Diktatoren (The Great Dictator) fra 1940. Chaplin trengte ikke å avsløre fascismens morderiske forbrytelser. Alt han trengte å gjøre, var å fremstille Hitler og Mussolini som klovner. Ingenting er mer skadelig for en demagog enn å bli ledd av.

I liberale samfunn som USA, Storbritannia og Frankrike har ledere – inkludert konger og dronninger – måttet tåle en viss grad av latterliggjøring. 1700- og 1800-tallets karikaturtegnere var ofte nådeløse. Thomas Rowlandson (1756-1827) fremstilte prinsen av Wales som en drukkenbolt. Honoré Daumier (1808-1879) fremstilte kong Ludvig Filip som en grådig slukhals.

I likhet med skandalebladene og sensasjonspressen var denne typen latterliggjøring prisen man måtte betale for ytringsfriheten. Slik er det i høyeste grad i USA, der det første grunnlovstillegget verner om ytringsfriheten – mer enn i noe annet land. Offentlige personer kan kritiseres, parodieres, latterliggjøres og til og med ærekrenkes, med mindre man kan bevise at det er gjort i ond hensikt. (Det juridiske begrepet er «actual malice» og betyr at personen som kom med en ærekrenkende ytring gjorde det vel vitende om at ytringen var usann eller ikke brydde seg om den var sann eller ikke uten tanke på følgene, oversetters anm.)

Hvis Trump lykkes med å kneble de som ler av ham i offentligheten, vil landet der Forman (som døde i 2018) og millioner av andre en gang fant frihet, opphøre å eksistere.

Den avdøde tsjekkiske filmregissøren Miloš Forman, som emigrerte til USA i 1968, laget i 1996 filmen The People vs. Larry Flynt. Den skildrer den rettslige kampen mellom Flynt, eieren av pornobladet Hustler, og Jerry Falwell, TV-evangelisten som saksøkte Flynt for «følelsesmessig stress» etter at Hustler hadde publisert en parodisk annonse der Falwell tenkte tilbake på hvordan det var å ha sex med moren sin. I 1988 avgjorde amerikansk høyesterett enstemmig at «følelsesmessig stress» ikke var tilstrekkelig grunn til å nekte retten – i henhold til det første grunnlovstillegget – til å uttrykke kritiske synspunkter på makthavere og offentlige personer.

Forman, som flyktet fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia, var en stor beundrer av USAs første grunnlovstillegg, som tillot en tarvelig pornograf å gjøre narr av en velkjent religiøs leder. Hvis Trump lykkes med å kneble de som ler av ham i offentligheten, vil landet der Forman (som døde i 2018) og millioner av andre en gang fant frihet, opphøre å eksistere.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2025.