Formuesskatt til begjær og besvær

«Hovedresultatet fra denne analysen er at økt formuesskatt for majoritetseiere i nært eide, små og mellomstore virksomheter i gjennomsnitt bidrar til å øke sysselsettingen i den virksomheten de eier.»

Nyheten som kom mandag fikk nok mange til å sette kaffen i halsen, kanskje spesielt de som hadde bestilt analysen, nemlig den borgerlige regjeringen.

Nyheten som kom mandag fikk nok mange til å sette kaffen i halsen, kanskje spesielt de som hadde bestilt analysen

Debatten om formuesskatten kommer og går med jevne mellomrom. Da den for om lag et år siden var spesielt het, satte daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen en effektiv stopper for den ved å lyse ut et forskningsoppdrag som skulle vurdere effektene av formuesskatten.

Det var selvsagt velkomment. Et godt faktagrunnlag er avgjørende for å kunne velge de politiske løsninger man som parti mener vil dytte samfunnet i riktig retning.

Men vår tidligere næringsminister, hvis parti nylig har vedtatt å fjerne formuesskatten helt, hadde nok håpet at resultatene fra studiene ville gi ham og hans regjeringskollegaer et bedre utgangspunkt i debatten når den blusset opp igjen.

Formuesskatten ikke bare ikke skader sysselsettingen, den bidrar faktisk til å øke den

Den gang ei. Mandag kom nemlig fjorårets bestilling tilbake som en boomerang. Forskerne fra Frisch-senteret og NMBU, som fikk i oppdrag å vurdere formuesskatten, var altså kommet til den konklusjon at formuesskatten ikke bare ikke skader sysselsettingen, den bidrar faktisk til å øke den.

 

Lav, men lønnsom skatt

I studien er effektene av beregnet formueskatt i små og mellomstore bedrifter studert opp mot størrelse og sammensetning av formuen to år før. Resultatene er slående: forskerne anslår at én krone mer i formuesskatt øker lønnssummen i bedriften med 0,3 kroner samme år. Det er fordi investeringer i ansatte ikke fanges opp som skattemessig formue hos eierne. Og kanskje enda viktigere: de økte investeringene i humankapital går ikke på bekostning av investeringer i annen kapital i den enkelte bedrift.

Rapporten avviser også kronargumentet i debatten om formuesskatt, nemlig at eierne må ta ut penger av virksomheten sin for å betale skatten

Rapporten avviser også kronargumentet i debatten om formuesskatt, nemlig at eierne av disse bedriftene må ta ut penger av virksomheten sin for å betale formuesskatten. Kun en tiendedel av de studerte bedriftseiere anslås å ha svak personlig likviditet (beregnet ut fra en formuesskatt som overstiger ti prosent av eierens likvide midler). Ifølge studien må bare to prosent av eierne tappe bedriften, altså ta ut høyere utbytte enn overskuddet, for å betjene skatten.

Studien viser også at det kapitalistene i studien betaler i gjennomsnittlig formuesskatt, er 29.000 kroner. Det tilsvarer 0,17 prosent av netto formue – ganske langt unna skattesatsen på 0,85 prosent. Det skyldes blant annet at mange eiendeler verdsettes langt lavere enn reell markedsverdi.

 

Empirien peker i samme retning

Én studie alene utgjør selvsagt ingen komplett oversikt over formuesskattens virkninger, og regjeringspartiene med Høyre i spissen jobber nå intenst for å avdramatisere de nye funnene. Men selv om vi fremdeles ikke har et omfattende forskningsgrunnlag rundt effektene av formueskatten, peker denne studien altså i samme retning som det andre empiriske grunnlaget vi har tilgjengelig.

For eksempel viste en studie fra 2012, som analyserte 70.000 små og mellomstore bedrifter, at det var de mest solide og lønnsomme bedriftene som utløste formuesskatt for eierne. En annen studie fra 2012 kom til samme konklusjon, basert på andre data, og ved bruk av en annen metode. En undersøkelse gjennomført av Menon Business Economics på vegne av Norsk Rederiforbund og NHO viste at kun 1,5 prosent av 190.000 personlige eiere måtte «tappe» bedriften – ta ut høyere utbytte enn overskudd – for å betale formuesskatt. Dette er også i tråd med resultatene fra Frisch-senteret blant små og mellomstore bedrifter.

Bedriftene hadde gått med overskudd i enten to eller tre år av de tre siste årene

En gjennomgang E24 og VG foretok i 2014 av regnskapene og ligningene til de faktiske bedriftseierne Høyre den gangen brukte i sin argumentasjon mot formuesskatt, viste at bedriftene hadde gått med overskudd i enten to eller tre år av de tre siste årene. Og at de enten hadde økt eller hatt samme antall ansatte siden 2009. Eierne oppga heller ikke at de har måttet ta opp lån for å betale formuesskatten.

Frisch-senterets rapport kan ikke svare på hvordan formuesskatten påvirker potensielle eiere med en bedrift i magen. Som en av forskerne pekte på i tirsdagens utgave av politisk kvarter, vil imidlertid mekanismen som fører til økte investeringer i humankapital også gjøre seg gjeldende i oppstart av nye bedrifter, selv om slike beslutninger selvsagt påvirkes av en rekke elementer.

Dessuten vet vi også fra annen tilgjengelig empiri at Norge ikke er et land det er vanskelig å skape noe i. Verdensbankens rangeringer av hvilke land det er attraktivt å drive næringsvirksomhet i, er et tydelig eksempel på det. Videre ser heller ikke formuesskatten ut til å ta knekken på gründervirksomhet. En analyse av DNs gaselleliste i 2015 viste at mindretallet av bedriftene der betalte formuesskatt. Ni av ti betalte mindre enn 25.000 kroner.

 

Effektiv skatt

Det er altså lite sannsynlig at formuesskatten påvirker norsk næringsliv og sysselsetting i negativ retning, heller tvert imot, ifølge denne Frisch-studien. Ikke bare fordi bedriftene i studien øker sysselsettingen mer enn de ellers ville gjort, men også rett og slett fordi skatten bidrar til å skille klinten fra hveten.

Høyres kronargument om at skatten er skadelig, lar seg nemlig enkelt snu på hodet. Formuesskatten utgjør ifølge studien altså et potensielt likviditetsproblem for om lag ti prosent av eierne i studien, og til at om lag to prosent må tappe bedriften. Det betyr at formuesskatten blir et problem for de eierne som ikke får til lønnsom drift i bedriftene sine – et helt grunnleggende prinsipp for overlevelse utfra et kapitalistisk perspektiv.

Vi lærte at Høyre er konservativt, ikke kapitalistisk, og vil konservere de formuende som ikke får kapitalen sin til å kaste av seg

Høyres bekymring for, og ønske om, å redde lite lønnsomme bedrifter med lav likviditet kan dermed være til skade for økonomien, ikke til gangs. Som kommentator i Financial Times, Martin Sandbu så elegant formulerer etter tirsdagens seanse mellom SV og Høyre i politisk kvarter: «Vi lærte at Høyre er konservativt, ikke kapitalistisk, og vil konservere de formuende som ikke får kapitalen sin til å kaste av seg. Konservatisme på sitt verste beskytter de middelmådige rike – the squeaky wheels i Høyres grunnfjell – mot oppkomlinger som konkurrerer bedre».

Han treffer spikeren på hodet. Det er selvsagt vanskelig å si tydelig som politiker at du ønsker deg et skattesystem som bidrar til å stenge døra for svake bedrifter. Likevel var SV tydelige på at det er bra at formuesskatten faktisk bidrar til at de sterkeste selskapene vokser.

Formuesskatten bidrar også til effektivitet ved at den avlaster bruken av andre skatte- og avgiftsformer med et høyere marginalt effektivitetstap. For eksempel har både Scheel-utvalget og Menon konkludert med at reduksjon i selskapsskatten har større effekt på verdiskaping enn kutt i formuesskatt. Arbeidsgiveravgiften peker seg også ut som et langt bedre sted å kutte enn i formuesskatten, om formålet er økt sysselsetting.

Så kan vi selvsagt møte på særskilte utfordringer i spesielt dårlige tider, som for eksempel korona-krisen vi nå står midt oppi. Den er selvsagt en enorm belastning for mange norske bedrifter, og også for mange norske kapitalister. For bedriftseiere som ikke klarer å betale formuesskatten, men som ser bedre tider i vente, er det imidlertid mulig å søke om utsettelse av skatten.

Forrige gang jeg spurte skattemyndighetene om hvor mange som hadde benyttet seg av den muligheten, var svaret nesten ingen

Forrige gang jeg spurte skattemyndighetene om hvor mange som hadde benyttet seg av den muligheten, var svaret nesten ingen. Det indikerer at selv om en tiendedel av bedriftseierne i Frisch-senterets studie kan kategoriseres med likviditetsutfordringer, så er heller ikke formuesskatten for dem et tyngende problem i praksis.

 

Bidrar til fordeling

Formuesskatten tjener altså effektivitetsformål. Den er selvsagt også svært viktig i et fordelingsperspektiv. Hensynet til fordeling handler blant annet om rettferdighet, og om at tilliten til skattesystemet og mer generelt velferdsstaten, avhenger av at alle bidrar. Det er svært bra at det satses, investeres og skapes arbeidsplasser. Det må imidlertid også være lov til å mene at de som gjør suksess, skal bidra tilbake til det samfunnet som bidro til å gjøre suksessen mulig.

Støtten til proteksjonistiske bevegelser, politisk polarisering og enkle svar kan øke

De siste 40 årene har vi sett en dramatisk økning i ulikhet i nesten alle vestlige land. Det går utover oss alle – på sikt også dem som har mest. På denne måten er fordelingsargumentet for formuesskatten også et effektivitetsargument. For eksempel svekkes oppslutningen om internasjonale handelssamarbeid når gevinster og kostnader fordeles ulikt. Vi ser at det skjer med EØS-avtalen i viktige miljøer Norge.

Støtten til proteksjonistiske bevegelser, politisk polarisering og enkle svar kan øke. Det fører til uro og ustabilitet. Små forskjeller bidrar motsatt til økt økonomisk vekst. I tillegg gjør det at de beste talentene kommer opp og fram. Jevnere fordeling bidrar også til økt konsum og vekst – ettersom de rikeste antas å spare mer enn dem med lave inntekter.

Det betyr at det også er bra for næringslivet når forskjellene holdes lave. I regjeringens egen ulikhetsmelding kommer det tydelig frem at den viktigste årsaken til økte forskjeller her hjemme skyldes økte toppinntektsandeler. Altså at de som tjener mest fra før får enda mer.  En fersk SSB-studie viser dessuten at økningen i inntektsulikhet er fire ganger så høy som vi tidligere har trodd.

Økt konsentrasjon av inntekt smitter raskt over på formue, som igjen smitter over på økt inntekt. Den rikeste prosenten i Norge eier i dag en svimlende fjerdedel av all formue – den rikeste promillen eier 14 prosent. Ifølge Credit Suisse er formue i Norge skjevere fordelt enn i både Frankrike og England, og vi ligger ikke særlig langt bak USA. Det betyr at det er behov for økt skattlegging av toppen av inntektsfordelingen, dersom ulikhetsutviklingen skal snu.

 

Lav skatt på annen formue

Det er riktig slik mange til stadighet påpeker, at Norge er et av få land med skatt på formue. Imidlertid skiller Norge seg kraftig ut i den samme sammenligningen som et land uten arveavgift og en svært begrenset eiendomsbeskatning. Den totale beskatningen av personlig eiendom – arv, formue og eiendom – ligger på om lag halvparten av gjennomsnittet i OECD. Fjernes formuesskatten – den mest omfordelende skatten vi har – blir bildet enda skjevere.

I kjølvannet av de stadig økende forskjellene vi ser i de fleste vestlige land, har også debatten om hvordan de rikeste kan bidra mer, tiltatt. Den er særlig aktualisert under korona-krisen, som følge av store offentlige krisepakker og større forskjeller direkte knyttet til smitteutbrudd og politiske tiltak for å begrense det. For eksempel pågår det et større forskningsarbeid i Storbriannia som skal undersøke mulighetene for og effektene av en formuesskatt. Prosjektet er en akademisk dugnad, som skal bidra i debatten om finansiering av offentlige utgifter framover og hvilken rolle en formuesskatt kan spille. Norske forskere ved NMBU bidrar.

For å se det kreves mer omsorg for kapitalismen enn for kapitalistene. Det har tydeligst gått opp for venstresiden

Ingen skatter er selvsagt perfekte, og vi bør kontinuerlig drøfte forbedringer som gir best mulig balanse mellom hensynene til proveny, effektivitet og omfordeling. Det gjelder også formuesskatten. Tankesmien Agenda har pekt på flere mulige endringer i formuesskatten. Det er imidlertid fremdeles ingen overbevisende empiri for at formuesskatten gjør stor skade på næringslivet, snarere tvert imot.

Formuesskatten bidrar til at norske kapitalister sitter igjen med litt mindre penger til seg selv når skatten er betalt, i likhet med resultatet av alle andre skatter. Den bidrar imidlertid også både til jevn fordeling og til en naturlig seleksjon blant investorer: den fremmer de gode bedriftene på bekostning av de dårlige. Begge deler bidrar til et konkurransedyktig, bærekraftig og effektivt næringsliv. For å se det kreves mer omsorg for kapitalismen enn for kapitalistene. Det har tydeligst gått opp for venstresiden.