Formuesskattens internasjonale revansj

Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen åpnet den danske folketingsvalgkampen med et valgkampløfte: hvis hun vinner gjenvalg 24. mars, skal hun innføre en formuesskatt i landet. Er formuesskatten i ferd med å bli en vinnersak i valgkamper ute i verden?

For mange var Frederiksens forslag oppsiktsvekkende nyheter. Gjennom den norske valgkampen i fjor fikk vi servert en rekke skrekkhistorier om formuesskatten, og temaet dominerte valget. Selv om mange av skrekkhistoriene viste seg å være fabrikkerte, mobiliserte de likevel velgere. Internasjonale medier skrev om hvordan Europas rike kikket med interesse på valgkampen i Norge, ikke minst for å se hvor vellykket en liten gruppe ressurssterke personer klarte å få sin hjertesak til topps gjennom velfinansierte PR-kampanjer.

At en statsminister i en presset valgkamp nå selv velger å legge formuesskatten på bordet, kan være et tegn på at vinden er i ferd med å snu.

Direkte skattlegging av formue har vært et lett bytte politisk de siste tiårene. Sterkt lobbypress, frykt for fraflytting og utfordringer med den praktiske utformingen av en formuesskatt har gjort temaet betent. I 1990 hadde 12 OECD-land en form for formuesskatt. I år er det bare fire igjen: Norge, Sveits, Spania og Colombia.

At en statsminister i en presset valgkamp nå selv velger å legge formuesskatten på bordet, kan være et tegn på at vinden er i ferd med å snu.

Nesten alle land i verden sliter i dag med to parallelle problemer: stramme offentlige budsjetter hvor det kuttes i velferden på den ene siden, og stigende økonomisk ulikhet med en rik overklasse på den andre.

I en slik situasjon fremstår formuesskatten som en naturlig løsning på begge problemene. Om de rike blir rikere samtidig som vi sliter med å finansiere velferden, kan ikke de rike da bare bidra litt mer til fellesskapet?

Når folk ser at velferdsstaten kuttes til beinet samtidig som en obskønt rik overklasse trekker fra, er det naturlig å kreve at også de med mest fra før skal bidra til fellesskapet.

Mye tyder på at mange velgere drar nettopp denne konklusjonen. Ipsos gjennomførte i 2024 en undersøkelse i 22 forskjellige land, og fant bred støtte for formuesskatten. I snitt støttet rundt 70 prosent av de spurte en eller annen form for formuesskatt. Danmark var faktisk det landet hvor formuesskatten var nest minst populært, men selv her støttet 56 prosent skatten. Kun 20 prosent var imot. I land som USA, Storbritannia og Tyskland var støtten på over 70 prosent. Forskjellige målinger i landene viser at mye av denne støtten også er overførbar til konkrete forslag til formuesskatt.

Det er heller ikke rart. Når folk ser at velferdsstaten kuttes til beinet samtidig som en obskønt rik overklasse trekker fra, er det naturlig å kreve at også de med mest fra før skal bidra til fellesskapet.

Dette ser vi nå i det politiske bildet i flere land. I Frankrike ble formuesskatt et av de store temaene under budsjettforhandlingene i fjor høst. Sosialistpartiet la inn krav om å innføre en formuesskatt, og meningsmålinger viste bred støtte for skatten blant landets velgere. 58 prosent støttet skatten helt, og 86 prosent støttet den helt eller delvis. Forslaget fikk ikke flertall i parlamentet. Det pågår nå også en debatt i det britiske arbeiderpartiet Labour om hvorvidt de burde foreslå en formuesskatt, og målinger viser at forslaget er veldig populært også der.

De som støtter en formuesskatt, er blitt mer selvsikre.

Det at Mette Frederiksen ikke bare fremmer forslaget om en formuesskatt, men også gjør den til en del av valgkampen, er et tydelig signal på at de danske sosialdemokratene nå tror formuesskatten har potensialet til å være en politisk vinnersak. De som støtter en formuesskatt, er blitt mer selvsikre.

Det ligger lærdom i disse internasjonale erfaringene for oss i Norge, uavhengig om vi støtter formuesskatten eller ikke.

For formuesskattens støttespillere er det verdt å notere seg hva som gjør skatten populær: det er en skatt på de veldig rike. Det er tydelig at populariteten til formuesskatten henger tett sammen med ønsket om omfordeling fra de rike til fellesskapet. Utformingen av skatten burde reflektere dette.

Om alternativet ditt til formuesskatten er at de aller rikeste kan bli nullskattytere, er du ute av takt med befolkningen.

I det danske forslaget til formuesskatt er det eksempelvis et bunnfradrag på rundt 37,5 millioner norske kroner. I et populært britisk forslag er bunnfradraget på 128 millioner kroner, og i det franske forslaget fra budsjettforhandlingene var bunnfradraget på hele 1,1 milliarder kroner. Formuesskatten skal treffe de veldig rike, ikke bredden av befolkningen.

Og for de som mener at formuesskatten er feil løsning på ulikheten, er det verdt å merke seg hvor populær den er i ferd med å bli. Akkurat som i Norge, blir argumenter rundt fraflytting og gründerbedrifter løftet høyt. Det virker ikke som om motargumentene gjør særlig inntrykk på velgerne. Dersom man mener formuesskatten er feil løsning, må man ha en annen løsning som kan legges på bordet. Om alternativet ditt til formuesskatten er at de aller rikeste kan bli nullskattytere, er du ute av takt med befolkningen.

Uansett hva man mener om formuesskatten, er det tydelig at velgere har en forventning om at politikere skal levere på lavere ulikhet og bedre velferd. Mette Frederiksens forslag blir en god test på om formuesskatten kan gjøre om disse forventningene til en valgseier.