Fornuft og følelser

Krake søker make

At status og økonomi har vært avgjørende for mennesker ved valg av partner er ikke rart: Å søke trygghet for seg selv og sitt kommende avkom er helt forståelig. I dag, gitt alle våre velferdsgoder og nivået på velstanden vi har, burde dette være mindre og mindre viktig. Likevel ser vi at tendensen til å gifte seg oppover eller innenfor samme sosioøkonomiske kategori er sterkere nå enn på mange år.

Da sønner og døtre i 1954 fikk lik rett til å arve, fikk kvinner økonomisk trygghet, og dermed også mulighet til å velge hvem de ville stifte familie med. Tryggheten gjorde at kvinnene kunne la følelsene snarere enn fornuften styre. Til tross for denne rettigheten gjorde kvinners lave yrkesdeltagelse og store lønnsforskjeller mellom kjønnene at det «frie» valget av ektemann likevel forble begrenset. Skulle man klare seg på bare én inntekt, måtte denne inntekten være god.

Likevel ser vi at tendensen til å gifte seg oppover eller innenfor samme sosioøkonomiske kategori er sterkere nå enn på mange år.

At kvinner gifter seg opp, mens menn gifter seg ned har i lang tid vært normen. I dag ser samfunnet imidlertid annerledes ut. Kvinner tar like mye eller mer utdanning enn menn. Til tross for at lønnsgapet mellom kjønnene fortsatt eksisterer, burde denne utviklingen, sammen med stor generell velstand og en godt utbygget velferdsstat, ha gjort slike økonomiske fornuftsekteskap unødvendige.

Regjeringens fordelingsutvalg fra 2009 viser imidlertid til at kvinner og menn i større og større grad finner en partner med lik sosioøkonomisk status som seg selv.[1] Dette fenomenet kalles populært at «krake søker make»: Å gifte seg innad i samme yrkes- og inntektsgruppe. I stedet for å la følelsene seire over fornuften er utviklingstrekket nå at menn også gifter seg oppover eller innad i samme sosioøkonomiske gruppe. Tendensen har økt jevnt siden 70-tallet, i følge tall fra 32 OECD- og overgangsøkonomier utarbeidet for Luxembourg Income Study. Påvirkningen fra slike ekteskap måles ved å se på ulikheten i familieinntekt slik den faktisk er, sammenliknet med hvordan ulikheten ville ha vært uten en slik tendens – det vil si hvis parene ble dannet helt tilfeldig, uten hensyn til sosioøkonomiske gruppe.

Tradisjonell forklaring

Den tradisjonelle forklaringen på at kvinner har giftet seg opp og menn ned har vært at kvinner liker menn med status og at menn gjerne inntar den økonomiske forsørgerrollen. Videre må kvinner gjennom livet sørge for sine egne behov, sine barns liv og unngå fysiske farer. Derfor er det i kvinners interesse å alliere seg med menn som vil hjelpe dem med å nå disse målene. Bisarre utslag av denne fortellingen har blitt mansplainet i bøker som «Pen søker trygg» skrevet av sosiologen Preben Z. Møller i 2007. Boka forfekter et bilde av parforhold som et utslag av kvinners utseende og menns forsørgelsesevne, noe som gir kvinner makt over menn og deres forhold. Nylig ble dette synet også fremmet av Jon Hustad som i en tekst om at sutrete kvinner får mer enn menn ut av velferdsstaten, konkluderer med at «den statistiske mannen prioriterer å finansiere kvinnen».[2] Hustad synes å mene at kvinner også bør ta en for laget, slik som menn, og gifte seg nedover. Å si at menn som gifter seg nedover gjør dette av mer eller mindre altruistiske årsaker – eller for å øke den sosiale mobiliteten – undergraver alle andre former for behov og omsorg enn penger, som en kvinne kan gi til en mann.

Boka forfekter et bilde av parforhold som et utslag av kvinners utseende og menns forsørgelsesevne, noe som gir kvinner makt over menn og deres forhold.

En mer nærliggende sammenheng er kanskje at det lenge var slik at menn giftet seg nedover fordi det ikke fantes nok kvinner med utdanning og inntekt til at menn i det hele tatt kunne gifte seg oppover eller innenfor samme gruppe. I begge tilfellene har kvinner måttet konkurrere om disse høystatusmennene.

Menn gifter seg også opp

Dagens mønster krever en annen forklaring enn den tradisjonelle. Hva er det som gjør at menn i dag gifter seg med kvinner med lik eller høyere utdanning? Det enkle svaret er at menn gifter seg oppover eller bortover av samme grunn som kvinner har hatt til alle tider. De gifter seg oppover for å søke trygghet i et samfunn med økonomisk ulikhet.

En sterk krake søker make-tendens kan bety at behovet for en trygg familieøkonomi er stort. Behovet for å sikre seg en trygg partner øker når forskjellene i et samfunn blir større. Da blir alternativet – å gifte seg med en som har lavere utdanning og inntekt – relativt sett dårligere og mer risikabelt.

Behovet for å sikre seg en trygg partner øker når forskjellene i et samfunn blir større

Selvfølgelig har alle som går inn i et parforhold en delvis egoistisk motivasjon, og man ser etter en partner som er lik seg selv. Forhåpentligvis handler ikke disse årsakene bare om økonomi. Men i et samfunn med stor økonomisk ulikhet og ustabilitet blir den sosiale egenskapen «privatøkonomi» viktigere. At krake søker make-tendensen øker er derfor et usunt tegn. Både fordi økonomisk ulikhet gir utrygghet og økt risiko for å havne «utenfor», men også fordi det begrenser våre muligheter i valg av livspartnere. Drømmemannen bør helst være lege eller advokat. Til syvende og sist kan vi tenke oss at et tap av inntekt vil måtte føre til brudd i forholdet som følge av rene økonomiske faktorer.

Hardere konkurranse

Og ulikheten i Norge er økende. Det vanligste målet på ulikhet er GINI-koeffisienten som strekker seg fra 0 til 1, hvor 0 er helt lik fordeling og 1 er helt ulik fordeling. GINI-koeffisienten i Norge har økt fra 0,208 i 1986 til 0,247 i 2014. En ny rapport fra SSB (2016) om levekår for lavinntektsgrupper viser at Norge får flere fattige og at flere har lav inntekt over lengre tid. Samtidig løper de på toppen ifra. De økende inntektsforskjellene er i stor grad drevet av at de rikeste 20 prosentene besitter en større andel av inntektsfordelingen. Samtidig får arv større og større betydning – 74 av de 100 med høyest likningsformue i 2015 i Norge har arvet sin formue.

Når ulikhetene øker blir kampen om å komme best mulig ut stadig hardere. Det gir seg utslag på flere og flere områder, for eksempel i økt bruk av privat helseforsikring, som har økt kraftig det siste tiåret. I 2006 var det om lag 84 000 nordmenn som hadde privat helseforsikring. I 2015 var det 480 000. Dette sammenfaller med en økt bekymring for velferdsstatens fremtid. Helseforsikring utgjør da en sikring mot en usikker fremtid der velferdsstaten kanskje ikke kan ta (godt nok) vare på deg.

Når ulikhetene øker blir kampen om å komme best mulig ut stadig hardere

Frykten for en usikker fremtid gjenspeiler seg også på boligmarkedet. Både fordi flere og flere foreldre ser seg nødt til å hjelpe sine barn til kjøp av egen bolig, men også i den økende segregeringen mellom antatt gode og dårlige skolekretser. Både fra Oslo og Bergen har det kommet eksempler på at familier bosetter seg i gode kretser og/eller tar barna ut av skoler og barnehager med for eksempel høy andel fremmedspråklighet. Boligprisene mellom ulike skolekretser kan variere enormt.  Det blir vanskeligere å komme på innsiden (av boligmarkedet) og det blir viktigere å være på innsiden (av riktige barnehager og skoler).

Dette har også dagens unge skjønt. De har skjønt at det er viktig å ta alle de rette valgene og avgjørende å «gjøre det bra» i livet. De utdanner seg stadig mer, drikker mindre, får senere barn og gifter seg med folk som er like flinke som seg selv. De er så flinke og karrierebevisste at de har fått merkelappen «generasjon prestasjon».

Men forklaringen avisene kommer med skurrer

Ved siden av eksemplene nevnt over, står kampen om de best utdannede partnerne: Aftenposten kunne i fjor fortelle at «høyt utdannede pappaer resirkuleres» og ABC nyheter at «resirkulerte menn er mer attraktive som fedre». Høyt utdannede menn får to eller flere kull med barn. Men forklaringen avisene kommer med skurrer: Mennene blir «resirkulerte» fordi høyt utdannende kvinner får barn i senere alder og eldre menn, som ofte allerede har et kull, er «mer villige» til å få barn tidligere i forholdet enn unge menn. Jeg tror at forklaringen i stedet kan være at kvinner er nødt til å ha skaffet seg et økonomisk grunnlag først og så skaffe seg en høyt utdannet mann. Få velger å tilbringe livet alene, men fraskilte menn trenger i mange tilfeller også en inntekt nummer to og finner seg nye, høyt utdannede kvinner.

Kvinner får dessuten færre barn og føder senere. Det er ikke nødvendigvis fordi de skal klatre på karrierestigen først, men fordi det er dyrt å få barn. I rike og velstående land med godt utbygde velferdsordninger har kvinner råd til å få flere barn. Lenge lå Norge høyt på fødselsstatistikken sammenliknet med andre europeiske land. Men i dag føder norske kvinner i snitt 1,73 barn – en nedgang siden 2014 og lavest siden 1986. Til tross for godt utbygde ordninger for barnepass, får norske kvinner stadig færre barn. Denne nedgang kan skyldes at norske kvinner ikke har råd til å få flere barn. De har ikke råd til å betale barnehage, SFO eller til å hjelpe barna inn på boligmarkedet.

Mobiliteten faller

Krake søker make-ekteskap, flukt fra dårlige skoler og press for å oppnå en god utdanning hadde ikke være like store fenomener, og ville ikke vært et problem i samfunn med mindre ulikhet. Det er symptomer som oppstår når valg av yrkesvei og ektemake har potensielt store økonomiske konsekvenser. Kampen om hele tiden å ta de riktige, «lønnsomme» valgene fører i tillegg til at ulikheten øker ytterligere.

Kampen om hele tiden å ta de riktige, «lønnsomme» valgene fører i tillegg til at ulikheten øker ytterligere

Mye av kritikken, blant annet fra SSB, mot å overføre Thomas Pikettys varsko om økende ulikhet til Norge har blant annet vært at det skjer mye omfordeling innad i familiene og gjennom velferdsordninger som hans beregninger ikke fanger opp. Hvis én person i familien tjener mer enn den andre, vil de likevel dele på utgiftene og samlet sett komme godt ut av det – forskjellene blir mindre. Dette bidrar til økt sosial mobilitet. Men når parforhold i stor grad inngås i samme sosioøkonomiske gruppe vil ikke denne omfordelingen nødvendigvis finne sted. Det kan tvert imot bidra til å øke ulikhetene i Norge og senke den sosiale mobiliteten. Krake søker make-trenden er faktisk aller sterkest i Skandinavia. Ulikhetsnivået på husholdningsnivå er høyere enn på individnivå ifølge tallene fra Luxembourg Income Study. Forskjellene er større i Skandinavia enn i andre land. At krake søker make-tendensen øker er snarere et tegn på at Piketty har rett – fordi ulikhetene øker.

Fornuftens triumf

Det er ikke slik at vi har et ansvar overfor velferdsstaten om å inngå økonomisk gunstige parforhold eller å øke den sosiale mobiliteten, slik resonnementet til Hustad tilsier. Og selvfølgelig er det ikke slik at vi bevisst beregner inntekt over livsløpet når vi inngår et forhold.  Men slik tendensene over viser, er yrke og utdanning faktorer som stadig blir viktigere – de er for eksempel viktige elementer i selvpromoteringen på datingportaler som Tinder, Happn og Elite Singles. Og med økende ulikhet blir slike faktorer bare viktigere og viktigere. Selv om partnere nødvendigvis ikke velges ut fra en portefølje, vil økt ulikhet og krake søker make-tendensen gå hånd i hånd. Når selv nett-dating styres av algoritmer som matcher deg med din ønskede eller antatt ønskede profil, blir det færre og færre møteplasser for folk med ulike bakgrunner og interesser. I tillegg kan økt økonomisk ulikhet også gi økte forskjeller i kulturell og sosial kapital, som igjen gjør at likere og likere mennesker blir til grupper som gror fast: i et todelt helsevesen, i egne nabolag og i skolekretser.

Når selv nett-dating styres av algoritmer som matcher deg med din ønskede eller antatt ønskede profil, blir det færre og færre møteplasser for folk med ulike bakgrunner og interesser

Kvinner og menns økonomiske rettigheter og formelle muligheter til å velge akkurat hvem de vil gifte seg med er bedre i dag enn noensinne. Likevel ser det ut til at økonomiske strukturer gjør at de «riktige» valgene får forrang. Når valgene du tar i forbindelse med familieinngåelse potensielt sett kan få store konsekvenser er det rasjonelt å ta det med i betraktningen. Akkurat på samme måte som hvilken skolekrets, antall barn og ulike forsikringer man velger seg gjennom livet gjør det. Med økende ulikhet vil disse valgene bli viktigere og viktigere. Fornuften vil igjen trumfe følelser i livets store valg.

[1] Fordelingsutvalget NOU 2009: 10.

Teksten ble først publisert i tidsskriftet Røyst.