Forsvar er mer enn våpen

Den 26. februar i fjor gikk bildene verden rundt: Ukrainske kvinner og menn i den lille byen Bakhmach, som forsøkte å stanse russiske tanks ved å stille seg selv midt i veien. Dette var den første kjente ikke-voldelige aksjonen i møte med Russlands invasjon i fjor, men det kom svært mange flere etterpå.

Ukraina har ufrivillig måttet opparbeide seg en lang tradisjon for sivil motstand etter flere hundre år med fremmede makter på nakken.

Dette vet vi ikke mye om. Men den sivile motstanden som skjedde og skjer i Ukraina burde være av interesse for oss alle, samme hvor vi ellers befinner oss på aksen fra pasifist til forsvarssjef. Forsvar av land og folk kan være mye mer enn militære rekker og våpen, enten man måtte mene at ikke-vold burde erstatte dette fullt og helt, eller være et supplement. Spørsmålet er like fullt: Mens pengene sitter løst hos Ukrainas naboland når det gjelder militær support, hvor mye støtte går til sivilsamfunnets aksjoner, protester og levekår som gjør det mulig å være ulydig og prinsippfast, i møte med en aggressor i nabolaget?

Ukraina har ufrivillig måttet opparbeide seg en lang tradisjon for sivil motstand etter flere hundre år med fremmede makter på nakken. Både det Ottomanske rike, Østerrike-Ungarn, Romanovene og Sovjetunionen har villet ha kontroll over det etnisk mangfoldige landet, som dermed har måttet samle seg mot ytre fiender igjen og igjen.

Mediebildet og den offentlige debatten rundt krig, ikke kun i Ukraina, er tungt preget av militære løsninger som den eneste og mest effektive løsningen på konflikt.

En rapport skrevet av Felip Daza for blant annet International Catalan Institute for Peace (ICIP) og the International Institute for Nonviolent Action (Novact) har tatt for seg alle sivile aksjoner det første halve året av krigen i Ukraina 2022, og beskriver det slik:

«Som en koloni av bier har det ukrainske samfunnet spontant og modig organisert hundrevis av ikke-voldelige aksjoner, fra sivil ulydighet til beskyttelse og evakuering av sivile.»

Rapporten skriver videre at nettopp ikke-voldelig motstand kan bli det avgjørende kortet når slutten på russisk okkupasjon begynner, og ikke minst: få fart på prosessen mot et enda mer demokratisk Ukraina etter freden.

Mediebildet og den offentlige debatten rundt krig, ikke kun i Ukraina, er tungt preget av militære løsninger som den eneste og mest effektive løsningen på konflikt. Det vi kan miste av syne da, hevder rapporten, er at «kriger er en fortsettelse av politikk iblandet andre metoder» slik det prøyssiske generalen Carl von Clausewitz skrev for 200 år siden.

Slik er det jo. Militære ledere følger ordre fra politikere lenger opp i kommando-rekken i tråd med vedtatt politikk, enten politikken er demokratisk eller diktatorisk. Ikke-voldelige aksjoner på sin side, er i sin natur det stikk motsatte: den har ingen hierarkier og kan stå i opposisjon til egen stat og styring om det trengs. Forsøkene på anti-krigsmotstand i Russland var nettopp det.

Hvorfor er blindsonen mot det ikke-voldelige så enorm?

Det er en viktig forskjell på ikke-voldelig og voldelig motstand: Ikke-vold har til hensikt å påvirke motstanderen moralsk og psykologisk. Få dem til å se annerledes på konflikten, kanskje overbevise soldater om å desertere, overtale dem til å legge ned våpnene. Dette er saker det internasjonale samfunnet kunne støttet opp om, ved å tilby desertører å søke asyl for eksempel.

Den andre siden av ikke-vold er å beskytte sivile, og opprettholde sivilsamfunnets strukturer. Å holde moralen oppe blant folk. Noen blir igjen under okkupasjon og krig for å holde det som er igjen av samfunnet i gang, og bistå alle som ikke kan eller vil flykte. Får alle disse den humanitære bistanden de trenger i dag?

Voldelige aksjoner på sin side har som mål å true eller skade motstanderens liv, for å forsvare sitt eget eller angripe andres. Det er viktig å ta med seg denne forskjellen i aksjonstype, fordi forskjellen i støtte er så massiv langs samme linjer. Hvorfor er den egentlig det? Hvorfor er blindsonen mot det ikke-voldelige så enorm?

I 2015, et år etter den russiske invasjonen i øst, viste en studie fra Kyiv International Institute for Sociology at flertallet av ukrainere foretrakk en ikke-voldelig motstandskamp mot okkupanten. 24 prosent av de spurte foretrakk militær motstand mot militær aggresjon, mens 29 ville velge ikke-vold. På spørsmål om hva folk ville velge dersom de faktisk måtte forsvare folk eller land, svarte 55 prosent ikke-voldelig sivil motstand mot 45 prosent som ville velge militær motstand.

Dette er helt i tråd med landets stolte ikke-voldelige aktivistiske tradisjon.

Det er flere som kan navn på våpenprodusenter og typer av missiler, enn som kan fortelle om en eneste viktig ikke-voldelig aksjon i Ukraina det siste knappe året.

Felip Dazas rapport fra i fjor studerte 235 ikke-voldelige aksjoner i Ukraina fra 24. februar til 30. juni. Svært mange av disse fant sted i de okkuperte områdene i øst, og innebar alt fra gateprotester, til unge som laget memes og anti-russisk graffiti med livet som innsats, til lærere og kommunalt ansatte som nektet å samarbeide med russerne. Det var også aksjoner mot globale selskaper som Renault eller Nestlé, fordi de gjorde business med Russland. Kvinner har det med å bli usynlig i kriger, på godt og vondt. Men dette betyr at de har kunnet fungere som loser for eksempel, under evakuering av folk som flykter uten at noen la merke til dem, viser rapporten.

Erika Chenoweth og Maria Stephan’s studie «Why Civil Resistance Works», som studerte 323 analyser av voldelige og ikke-voldelige aksjoner mellom 1900 og 2006 konkluderte med at de ikke-voldelige i større grad oppnådde målene sine, og at resultatet i større grad endte i varig fred og demokrati. Så hvorfor vekker det ikke større interesse for verdens konfliktløsere?

Offentlig debatt, særlig her i Norge, har siden denne krigens utbrudd vært i en form for krigståke der våpen og militære løsninger fremstår som eneste motstands vei. Det er flere som kan navn på våpenprodusenter og typer av missiler, enn som kan fortelle om en eneste viktig ikke-voldelig aksjon i Ukraina det siste knappe året.

Det finnes et arsenal av hobbygeneraler på sosiale medier med skråsikre forslag til militær strategi, men svært få fantasifulle forslag til hvordan vi sivile her hjemme best kan støtte folk flest sine muligheter til å drive sivil motstand over grensen der borte. Fredsløsninger eller håp om diplomati, tør jeg knapt nevne i denne teksten, for mellom Russlands propaganda og krigføring på den ene siden, og krav om blind NATO-troskap på den andre, er det et smertefullt smalt rom for samtale om noe annet enn militært vinn og militære tap for Ukrainas utsatte folk.

Den nye krigsøkonomien som har etterfulgt en tung pandemisk global periode, har fanget de fleste av oss i en ny logikk.

Sivil ikke-voldelig motstand sprenger dette smale rommet i praksis, og vi andre bør fyre opp under sprengstoffet ved å presse egne myndigheter til å støtte dette også. Samme hva vi ellers mener om militær støtte og grenser for det.

Den nye krigsøkonomien som har etterfulgt en tung pandemisk global periode, har fanget de fleste av oss i en ny logikk. Akkurat som under pandemien har mange godtatt en ny normal som den eneste fornuft. Konsekvensen ser vi nå: militær- og våpenopprustning i vår del av verden som helt akseptabelt, og der Den Store Samtalen om hvor i all verden pengene skal tas fra til alt dette, og konsekvenser av opprustningen for klima og natur, er helt fraværende.

Dette er minst like skremmende som russisk aggresjon i Ukraina her og nå. Både at det skjer og at vi ikke skriker i protest. Kanskje vi skulle lære litt om sivil motstand fra de modige ukrainerne i nabolaget vårt?

Kunnskapen om og kjennskapen til det som foregår av ikke-voldelige aksjoner i Ukraina kan vise oss alternativer og tillegg til våpen i krig. Hvorfor er verden og vi så totalt uinteressert? Hvem tjener på det, og hvem taper? Svarene på dette gir seg selv.

Utfordringer for alle typer sivil motstand er at det sjelden gis organisert trening i dette. Det er også en utfordring at det i noen land er et sosialt tabu å være kritisk til eller uvillig til militær deltagelse og at man i stedet ønsker å drive ikke-voldelig motstandskamp.

Kanskje vi skulle lære litt om sivil motstand fra de modige ukrainerne i nabolaget vårt?

Jeg er redd vi i Norge også kommer dit, all den tid militært forsvar er underholdning på TV i beste sendetid. Forsvaret sier selv til NRK at de har «merket stor økning i antall søkere etter at slike programmer har begynte å rulle på skjermen.» Det hjelper ikke på militær skepsis at vår egen Jens er NATO-sjef, og at vi ikke lenger har siviltjeneste og aktive militærnektere i omløp i samfunnet.

Det er sterke fronter rundt samtaler om hvordan best støtte Ukrainas kamp mot Russisk invasjon, ikke minst i sosiale medier der harde ord og personangrep sitter like løst som kuler i et maskingevær. Men, felles for de ulike norske frontene, med få ekstreme unntak, er likevel en sterk støtte til ukrainerne og deres kamp for selvstendighet. Det er bare ulike tanker, redsler og analyser i spill mot det samme målet og det er litt viktig at vi ikke glemmer dette i kampens hete.

En dag vil Ukraina finne fred og en løsning med Russland de kan leve med. Vi naboland som nå er rause med militær støtte må ikke miste sivilsamfunnet av syne underveis, og lytte til hverdagslivets behov under og etter krigen.

Utfordringer for alle typer sivil motstand er at det sjelden gis organisert trening i dette.

Rapporten om ikke-voldelige aksjoner i Ukraina avslutter med noen punkter til hvordan verden kan støtte den forsvaret som ikke er militært:

• Sivil motstand må støttes materielt og økonomisk og få en plass i mediebildet.
• Støtte i tråd med menneskerettighetene aktivister som jobber under russisk okkupasjon.
• Etterforsk og forfølg krigsforbrytelser også fra ikke-statlige aktører.
• Støtte til ukrainske ungdomsbevegelser i sitt arbeid med sivil ikke-voldelig motstand, og digital motstand, gjennom nasjonale og lokale programmer.
• Støtte arbeidet mot sosial polarisering og konflikter mellom grupper øst i landet som har havnet i krig mot hverandre.
• Støtt ukrainske grupper som jobber for dialog, menneskerettigheter, fredsbygging, sosial rettferdighet, og benytt all kunnskapen som allerede finnes rundt dette.
• Flytt ressurser globalt og regionalt fra militær opprustning til kunnskap om ikke-voldelige løsninger. Her kan man gjerne lene seg på FNs arbeid for det samme.
• Utforske mulighetene for et ikke-voldelig sivilt forsvarssystem, sammen med en offentlig debatt om grensene mellom dette og et militært forsvar. Et stort sivilt motstandsapparat kan på sikt gjøre det uutholdelig for enhver okkupant over tid.
• Inkluder kvinner og kvinneorganisasjoner som ofte har lede i ikke-voldelige motstandskamp når avgjørelser skal tas rundt gjenoppbyggingen.