For et økende antall mennesker har høyreradikal og høyreekstrem politikk blitt «kult».
NEW YORK: Forrige måned ble den 67 år gamle tyske kvinnen Daniela Klette dømt til 13 års fengsel for væpnede ran begått mellom 1999 og 2016. Hun var blant de siste gjenlevende medlemmene av Rote Armee Fraktion (RAF). Da Klette ble arrestert i 2024, fant myndighetene en pistol, et automatgevær, gull og store mengder kontanter i leiligheten hennes i Berlin, der hun hadde gjemt seg under et falskt navn.
Den kompromissløse og revolusjonære ytterfløyens væpnede kamp hadde sitt opphav i en grunnleggende desperasjon.
RAF var en liten og ytterliggående antikapitalistisk, antiimperialistisk og marxist-leninistisk gruppe som en gang spredte frykt i Tyskland ved å ta livet av politikere og forretningsmenn, kapre et fly og rane banker, i håp om å utløse en global revolusjon. De fleste av RAFs medlemmer er i dag døde.
Noen av grunnleggerne, som Andreas Baader og Ulrike Meinhof, døde i fengsel på 1970-tallet, da Klette først ble aktiv i RAF. Gruppen ble offisielt oppløst i 1998. To terrorister tilknyttet Rote Armee Fraktion er fortsatt på frifot.
Historien om Klette, som ble fengslet og dømt lenge etter at hun hadde mislyktes med å fremme sin revolusjonære sak, kan minne om Hiroo Onoda, som var etterretningsoffiser i den keiserlige japanske hæren under andre verdenskrig. Han nektet å innse at krigen var over og overlevde i flere tiår på en liten øy i Filippinene som en slags geriljasoldat, inntil han til slutt ble hentet tilbake til Japan i 1974.
Klette og andre av etterkrigstidens voldelige revolusjonære, særlig i Tyskland, Italia og Japan, led av noe lignende. Også de satt fast i fortiden – i krigen som hadde vært.
Det er ikke overraskende at de mest militante studentbevegelsene oppsto i de tidligere aksemaktene.
Medlemmer av den tyske Røde Arme Fraksjon (RAF), de italienske Røde Brigader og Den japanske røde armé (JRA) mente at deres egne lands medvirkning til «amerikansk imperialisme» i realiteten var en videreføring av fascismen. De ønsket ikke å begå den samme feilen som foreldrene sine, som enten hadde samarbeidet med fascistiske og militaristiske regimer under andre verdenskrig eller forholdt seg tause i møte med ufattelige forbrytelser.
I stedet kjempet de med voldelige midler mot det de oppfattet som den fascistisk-kapitalistiske verdensordenen.
Fusako Shigenobu, født i 1945, var en av de mest militante lederne i JRA, som hovedsakelig opererte fra Libanon. Faren hennes hadde vært høyreekstremist på 1930-tallet og tjenestegjorde som major i den keiserlige japanske hæren. Etter å ha blitt arrestert under en reise til Japan i 2000, forklarte hun at hennes væpnede motstand «var nært knyttet til historiske omstendigheter».
Ytterliggående venstreradikale aktivister i Italia var likeledes overbevist om at de videreførte kampen til de antifascistiske partisanene under andre verdenskrig.
Selv om raseriet til etterkrigstidens revolusjonære er lett å forstå, var deres radikalisme egentlig et tegn på nederlag.
Det er ikke overraskende at de mest militante studentbevegelsene oppsto i de tidligere aksemaktene. Ikke bare måtte etterkrigsgenerasjonene håndtere foreldrenes medvirkning eller mangel på motstand, men mange mektige mennesker i Italia, Tyskland og Japan hadde også blod på hendene.
Nobusuke Kishi, Japans statsminister fra 1957 til 1960, var viseminister for krigsmateriell i det keiserlige Japan under andre verdenskrig, og før det hadde han hatt tilsyn med omfattende slavearbeidsoperasjoner i Mandsjuria. Konrad Adenauers første vesttyske regjering besto av flere fremtredende tidligere nazister.
En senere vesttysk kansler, Kurt Georg Kiesinger, hadde også vært medlem av nazipartiet. Den konservative fløyen i italiensk politikk og næringsliv var full av tidligere fascister. Alle disse medlemmene av samfunnseliten ble generelt støttet og ofte finansiert av USA. Kishi likte for eksempel å spille golf med president Dwight Eisenhower.
Selv om raseriet til etterkrigstidens revolusjonære er lett å forstå, var deres radikalisme egentlig et tegn på nederlag. Mer moderate studentprotester mot Vietnamkrigen, autoritære professorer, konvensjonell seksualmoral og korrupte konservative eliter hadde en viss suksess. Samfunnsnormene ble mindre rigide. Hierarkiene som gjorde seg gjeldende innen utdanning og religion, begynte å gå i oppløsning.
Men hva om hukommelsestapet blant etterfølgende generasjoner gjør at noen av disse spøkelsene kan våkne til live igjen?
Men den politiske hovedstrømmen i den «frie verden», ledet av USA, forble relativt konservativ, og det kapitalistiske systemet var aldri i fare. På 1970-tallet ebbet studentprotestene ut i den fremvoksende kulturen preget av «sex, drugs, and rock ‘n’ roll». Den kompromissløse og revolusjonære ytterfløyens væpnede kamp hadde sitt opphav i en grunnleggende desperasjon. Klette er nå en dinosaur – en av de siste overlevende fra en krig som mange i dag knapt lenger kan huske.
Men dette har skapt et nytt og muligens større problem. Etterkrigstidens politikk i Europa, USA og Japan var kanskje konservativ, men den var ikke fascistisk. Minnene om Holocaust i Europa og japanske grusomheter i Asia gjorde militant, høyreorientert etnisk nasjonalisme, for ikke å snakke om rasistisk politikk, uakseptabelt. Slike ideer overlevde bare i samfunnets ytterkanter.
Unge revolusjonære på venstresiden, som var besatt av minnene om andre verdenskrig, så ofte nazister og fascister selv der de ikke fantes, og kjempet mot spøkelser med virkemidler som var like brutale som de var ineffektive. Men hva om hukommelsestapet blant etterfølgende generasjoner gjør at noen av disse spøkelsene kan våkne til live igjen?
I motsetning til fortidens nazister og fascister, har de nå innflytelse i Det hvite hus.
Uansett hvor mange tenåringer som leser Anne Franks dagbok på skolen, har de voldelige ideologiene fra det 20. århundret – Japans krigføring, Mussolinis fascisme og Hitlers Tredje rike – gått samme vei som Napoleon og Boerkrigen. Levende minner om tidligere forbrytelser fungerer ikke lenger som et bolverk mot spredningen av demagogisk rasisme og ekstrem sjåvinisme.
For et økende antall mennesker har høyreradikal og høyreekstrem politikk blitt «kult». Velkledde rasister som lover å deportere utlendinger og straffe «liberale eliter», kan være svært tiltalende for en yngre generasjon som ønsker å markere avstand til de etablerte elitene. Opprinnelsen til slik radikal fremmedfrykt er blitt glemt.
Etter hvert som forkjempere for høyreradikale og høyreekstreme ideer får politisk makt, blir handlingene deres langt farligere enn de voldelige fantasiene til en håndfull privilegerte revolusjonære med hjemmelagde bomber. I motsetning til fortidens nazister og fascister, har de nå innflytelse i Det hvite hus.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer