Fortsatt på lag med de rikeste

Gjennom flere måneder har landets største regjeringsparti hatt en debatt om hvorvidt partiets program skal slå fast at formuesskatten skal «fjernes helt på sikt». I det nye forslaget til partiprogram vrakes tilsynelatende dette løftet, kan Aftenposten melde. Høyre har nemlig nå akseptert at «det er et viktig prinsipp at alle skal skatte etter evne», slik lederen for komiteen Linda Hofstad Helleland formulerer det. Blir det slik programkomitéen vil, skal ikke partiet denne gangen gå til valg på å fjerne hele skatten.

Blir det slik programkomitéen vil, skal ikke partiet denne gangen gå til valg på å fjerne hele skatten

Komiteen viser til at handlingsrommet etter pandemi og reduserte inntekter fra olje- og gassindustrien er redusert. Prioriteringer måtte bli gjort. Det er selvsagt helt nødvendig. Vi ønsker alle politikk som sørger for at landet vårt lander mest mulig stabilt på begge beina når pandemien endelig er bekjempet, og som tilrettelegger for næringsvirksomhet og trygge arbeidsplasser i møte med en uunngåelig klimaomstilling.

Men hvilke prioriteringer er det egentlig partiet har gjort? Og hvem tjener på dem?

For det første innebærer fremdeles Høyres forslag å halvere inntektene fra formuesskatten sammenlignet med i dag. I en tid der vi trenger massive investeringer i kompetanse og i grønn omstilling, foreslår de altså å redusere skatteinntektene i årene som kommer med mange milliarder.

For det første innebærer fremdeles Høyres forslag å halvere inntektene fra formuesskatten sammenlignet med i dag

Hvem er det så som likevel nådde opp i disse tøffe prioriteringsrundene, og fortjener skattekutt selv i den tøffe økonomiske framtida som venter oss? Du har kanskje gjettet det allerede: selvsagt landets mest formuende.

I programkomiteens forslag skal nemlig all formuesskatt på aksjer avskaffes. Det vil si, Høyre har kalt det noe annet. De har funnet opp merkelappen arbeidende kapital. La oss ta det først. Igjen. Ordvalget får det til å høres ut som formuen som nå skal skattes mindre av, er kapital som arbeider iherdig for fellesskapet. Som for eksempel en maskin på en fabrikk. Men i praksis gir ikke begrepet mening, slik ulike fagmiljøer gjentatte ganger har påpekt. Rett og slett fordi avgrensningen mellom hva slags kapital som «arbeider» er umulig å gjøre. Fordi avgrensningen er så vanskelig, innebærer dermed Høyre-komiteens forslag å gi alle aksjer full rabatt i formuesskatten. Altså frita dem helt fra skatt. Herunder landets største formuer.

En bonde vil med Høyres nye forslag få mindre skatt på traktoren sin. Men i samme slengen får landets rikeste, som Røkke, Reitan og Witzøe det på sine aksjer. Fordi deres formuer er langt større enn verdien av traktoren på en gård, er også kuttene de får langt, langt større.

Hvem er det så som ikke skal få rabatt på det de eier? Det er resten av nordmennene, de med privat formue. Penger i banken. Eiendom med høy ligningsverdi og lav gjeldsgrad. De bør selvsagt også være med på spleiselaget. Men det er ikke så rart om de synes det er merkelig at når Høyre må prioritere hvem som skal få mer i en hardt presset økonomi er resultatet at de selv skal betale formuesskatt på familiens hytte, mens landets aller mest formuende slipper helt unna skatt på sine aksjer. Det er en oppsiktsvekkende prioritering som kan påvirke oppslutningen og tilliten til skattesystemet vårt.

Det er en oppsiktsvekkende prioritering som kan påvirke oppslutningen og tilliten til skattesystemet vårt

Det hjelper ikke når vi dessuten fra før vet at landets aller rikeste knapt betaler skatt. SSB har vist at den rikeste tusendelen av nordmenn i 2018 betalte 11 prosent av inntekten sin i skatt. Det er under halvparten av en vanlig sykepleier eller lærer, som samme år betalte 25 prosent.

For mens bankinnskudd og eiendom utgjør omtrent hele formuen til den gjengse husholdning, består landets rikeste formue stort sett av aksjer. Og når det blir enda mer lukrativt enn det er i dag å eie aksjer, blir også insentivet til å forsøke å innlemme andre formuesplasseringer som en del av aksjeporteføljen også større. Vi kan få økte problemer med privat konsum i selskaper. De som forsøker tilpasse seg, enten på lovlig eller ulovlig vis, er selvsagt også de med kunnskap og økonomiske muskler til å få det til: det er lite trolig tante Berit med en arvet hytte i Kragerø.

Høyres argumentasjon for hvorfor det er landets rikeste som skal få de største gavene, er ikke ny. Argumentet er at mindre skatt på formue gir flere arbeidsplasser. Men det ligger fortsatt ingen empiri til grunn for denne påstanden. Utallige eksempler på formuesskattens påståtte skadeeffekter for verdiskaping og næringsvirksomhet er tilbakevist. Flere studier har vist at formuesskatten treffer eierne av de mest solide og lønnsomme bedriftene, og at svært få opplever å måtte tappe bedriften for å betale formuesskatt.

Flere studier har vist at formuesskatten treffer eierne av de mest solide og lønnsomme bedriftene, og at svært få opplever å måtte tappe bedriften for å betale formuesskatt

Den siste i rekken studier som etter nitid granskning ikke klarte finne bevis for formuesskattens påståtte ødeleggelser i norsk næringsliv, ble selv bestilt av regjeringen og levert dem før i jul fjor: Konklusjonen i Frisch-senterets studie var tvert imot at formuesskatten ser ut til å øke sysselsettingen. At formuesskatten faktisk kan virke positivt for verdiskapingen har også Financial Times-skribent Martin Sandbu forfektet. Han har pekt på at formuesskatten fremmer en slags naturlig seleksjon blant investorer: Skatten er den samme uansett hvor høy avkastningen er. Over tid vil det bety at mer av nasjonalformuen disponeres av dem som kan plassere den på mer produktivt vist.

Hvis det var verdiskaping og arbeidsplasser som var viktigst for Høyre, finnes det nok av empiri på hvordan politikken kan bidra til det – også skattepolitikken. For eksempel vet vi at kutt i inntektsskatten for dem som har minst faktisk kan bidra til økt verdiskaping. Rett og slett grunnet det enkle faktum at de bruker pengene de får. Det er altså både vekstfremmende fordi det stimulerer forbruk, og fordi det kan redusere ulikhet, som i seg selv er en trussel for vekst. Og både Scheel-utvalget og Menon har konkludert med at andre skattereduksjoner har større effekt på verdiskaping enn kutt i formuesskatt. Arbeidsgiveravgiften peker seg også ut som et langt bedre sted å kutte enn i formuesskatten, om formålet er økt sysselsetting.

Hvis det var verdiskaping og arbeidsplasser som var viktigst for Høyre, finnes det nok av empiri på hvordan politikken kan bidra til det – også skattepolitikken

Det finnes også flere gode forslag for en programkomité med et genuint ønske om å gjøre formuesskatten så effektiv og rettferdig som mulig: de kan sørge for å likebehandle alle formuesobjekter så vridningseffektene blir så små som mulig. De kan øke satsen og bunnfradraget for å gjøre profilen mer omfordelende. Og de kan vurdere endringer i skatten som kan gjøre det mer attraktivt for unoterte bedrifter å gå på børs.

Det sies ofte at det må en krise til før du vet hvem dine virkelige venner er. Jeg tror vanlige arbeidstakere har fått kjenne det, gjennom en opposisjon som har stått på for å forbedre deres vilkår og påpeke skjevheter i krisepakke etter krisepakke. De rikeste har på sin side fått merke at de har gode venner i regjeringslokalene. De har fått diktere næringspolitikken, fått tildelt millioner av fellesskapets midler uten særlige betingelser. Nå har også det ledende regjeringspartiet vist at når krisen likevel fører til at vi må gjøre noen tøffe prioriteringer, så skåner de egne venner.

Det er vel det venner er til for.