Fra ikke-rasisme til antirasisme

Mens jeg skriver dette begraves Tamima Nibras Juhar etter ha blitt drept på arbeidsplassen sin på Kampen i Oslo. Alt tyder på at gjerningsmannen hadde et rasistisk og høyreekstremt motiv. Den 18 år gamle gutten som sto bak hadde funnet frem til miljøer på nettet som bygget opp under rasisme, hvit makt-tenkning og hat mot innvandrere.

Samtidig, i en annen del av verden, men ikke mange timer flytimer unna likevel, stenges utsultede palestinere inne på et lite område okkupert land, mens de bombes kontinuerlig uten at verden ser ut til å evne, eller ville sette alle kluter inn, for å stanse massakrene.

Begge deler skjer på grunn av rasisme. Fordi folk, regjeringer, vi, lederne våre, ikke er aktive nok som antirasister, lokalt og globalt. Det holder ikke å snakke om «mangfold» når folk dør foran øynene våre. Da er det andre spilleregler som gjelder, dypere kunnskap og større aktivitet som må til. Det er en kamp, dette også.

En ikke-rasist vil kanskje tenke at rasisme er noe som ikke angår akkurat meg.

Rasisme kan bli åpenbart for oss hvis vi snur på ting. La oss si det var 250 israelske journalister som var drept av palestinske styrker på under to år og ikke motsatt. Eller at FN varslet en sultkatastrofe i Tel Aviv fordi palestinske ledere nektet verden å slippe inn mat og morsmelkerstatning til sivile i Israel.

La oss si det druknet 3000 hvite mennesker i Middelhavet hvert år, på flukt fra krig og elendighet i sine land. Da hadde verden stått på hodet. La oss si det var en 18-åring med mørk hud og muslimsk tro som drepte en hvit kvinne som kanskje het Gunhild eller Grethe på en barnevernsinstitusjon i Oslo sentrum. Da hadde vi hatt en ganske annen debatt enn vi har nå.

Hva som er forskjellen på ikke-rasisme og antirasisme?

En ikke-rasist vil tenke ting som: Jeg har ikke en rasistisk celle i kroppen, jeg har dessuten venner med minoritetsbakgrunn og en kollega som er muslim og synes det er stas med Id på NRK.

En ikke-rasist vil tenke at i min bedrift har vi fokus på mangfold og inkludering og feirer ulikhet. En ikke-rasist vil alltid synes det er opprørende med rasistiske angrep, og selv aldri bruke ord eller uttrykk som diskriminerer eller rakker ned.

Det kan bety å si fra på bussen om du overhører en rasistisk kommentar.

En ikke-rasist vil kanskje tenke at rasisme er noe som ikke angår akkurat meg, fordi jeg verken opplever rasisme eller er rasist. En ikke-rasist finnes i alle politiske fløyer, fordi ikke-rasismen anses fornuftig, moderne og ikke-politisk.

Alt dette skal vi være glade for. Men det er ikke nok. Ikke-rasismen er en brikke på veien mot et samfunn uten rasisme, men det krever sjelden aktiv handling, og det er dessverre aktiv handling som må til når det gjelder å bli kvitt rasisme.

Ikke minst den som har grodd fast i en struktur og blitt normalisert, eller kamuflert, som humor, som «jeg er ikke rasist, men», som en kontrær podcast, som guttastemning på youtube, som «kamp mot kriminalitet», som «å ta byen vår tilbake» eller hver gang innvandrere skal være syndebukker for alt fra velferdsbudsjett til maten i kantina. Eller, når vi avviser okkupasjonen av palestinske områder under «komplisert».

Å være antirasist betyr å bevege seg ut av den komfortable rollen som ikke-rasist. En antirasist er en som aktivt handler i møte med rasisme. Det er ikke alltid behagelig.

Det kan bety å si fra på bussen om du overhører en rasistisk kommentar, eller ser at noen usettes for trakassering. Det betyr å tro fullt og helt på en kollega som forteller om rasistisk hets i innboksen sin, og spørre hvordan du best kan støtte; vil det hjelpe å gripe inn i et kommentarfelt, eller kontakte direkte den som hetser? Skal du være med inn til sjefen om vedkommende vil si fra? Kontakte fagforeningen?

Det sender en legitimerende melding til alle varianter av Hvit makt.

Å være en antirasistisk kollega eller venn betyr å tilby deg å være med til politiet dersom rasismen skal anmeldes, og det betyr å ta kontakt med Antirasistisk senter for eksempel, eller andre som kan kurse arbeidsplassen din i rasisme, dersom du opplever at kolleger eller sjefen snur seg vekk eller ikke tar innover seg alvoret.

Å være antirasist betyr å stille opp i bygd eller by og protestere mot Sian, Norgesdemokratene eller Alliansen, eller andre med rasistisk agenda som ikke rammer deg direkte om du er av majoriteten, men du gjør det likevel, fordi du ikke orker tanken på at andre skal rammes og at du skal måtte bo i et rasistisk samfunn.

Å være antirasist er å ikke tenke «stakkars dem» når noen hetses rasistisk, men bli sint på en kultur som kan la dette skje.

Å være antirasist betyr også å lese seg opp på et minimum av kunnskap om strukturell rasisme, om kolonialisme, vestlig imperialisme og stå stødig og sterk i denne innsikten sånn at du vet hva du slåss mot når du slåss for noe annet. Da vifter du også vekk, lett som en plett, anklager om «woke» eller «identitetspolitikk» fordi du forstår at det stort sett er kunnskapsløs hersketeknikk.

Å være en ikke-rasist er passivt, mens antirasisme er aktivt og aktivistisk.

I tråd med denne innsikten skjønner antirasisten hvordan folkemordet i Gaza ikke indirekte, men direkte, legger til rette for rasisme også på hjemmebane. Hykleriet fra vestlige ledere i den ulike håndteringen av okkupasjonene Russland og Israel driver med, sender ikke bare bølger og signaler til hele verden og hvilke menneskers verd som anses viktigere enn andre, men det sender også et stikk til mennesker med minoritetsbakgrunn her hjemme om det samme.

Og skumlere enn det. Det sender en legitimerende melding til alle varianter av Hvit makt, fordi storpolitikken rundt dem reflekterer det samme selvsagte hierarkiet av mennesker de selv intenst dyrker.

En antirasist må tåle anklager om å drive med kansellering hvis man ikke stiller opp på en podcast eller lar seg intervjue til en nettside med en høyreekstrem brodd. Den samme anklagen kommer kjapt om man ønsker å stanse en rasistisk markering, eller hindre en høyreekstrem gruppe å låne et møterom på det lokale biblioteket ditt. Men troll sprekker ikke i sola, de krymper i skyggenes dal, og det vet en antirasist. Det er som forsker Olav Elgvin skriver denne uka:

«Når hat og ekskludering blir normalisert i samfunnet, på gatene og i media, øker sjansen for at folk som denne drapsmannen plutselig griper til vold. Det handler blant annet om at voldsmennene da tenker at volden deres kan bli møtt med forståelse og legitimitet.

(…)

Sosiologer og statsvitere har argumentert for disse sammenhengene i årevis. Likevel er det som om disse argumentene ikke har nådd gjennom i store deler av samfunns- og media-eliten. Blir det snakk om å stoppe et høyreekstremt arrangement, eller å ikke invitere en ekstremist hit eller dit, er det straks noen som roper “ytringsfrihet!”.

Antirasisme kan være veldig ukomfortabelt.

Den franske sosiologen Colette Guillaumin (1934-2017) sa en gang at «raser finnes ikke, men det dreper likevel mennesker». Altså, selv om ideen menneskelige raser er noe tøv, så er den sosiopolitiske virkeligheten en annen, og konsekvenser av feilslutningen blodig alvor.

Ingen kaller seg selv rasist. Til og med Sian påstår å ta avstand fra rasisme. Hvit makt-bevegelser tar avstand fra rasisme, ofte under slagord som at det ikke er rasistisk å elske egne folk. Det er heldigvis pinlig å bli kalt rasist, men tydeligvis ikke pinlig nok å være det.

 I boken Orientalismen går Edward Said,grundig til verks for å avsløre vestlig tenkning rundt Orienten som eksotisk, irrasjonell, sensuell og underlegen, i kontrast til Vesten som rasjonell, moralsk og overlegen.

Det er dette som er rasismens kjerne, at det finnes et hierarki, og at rangeringen av mennesker legitimerer at noen har rett til å leve og drepe, mens andre er mindre verdt og like gjerne kan dø. Slike ideer lar folkemord skje, og slike ideer var grunnlaget for drapet på Kampen.

Å være en ikke-rasist er passivt, mens antirasisme er aktivt og aktivistisk. En ikke-rasist vil oppriktig mene at alle mennesker burde ha like rettigheter, men gjør ikke noe for at det skal skje i praksis. Ikke-rasisme er komfortabelt.

Antirasisme kan være veldig ukomfortabelt – noe som vitner om akkurat hva slags norm man brytes mot.