Fra Trumps teater til folks fortvilelse

Det var sterkt å stå foran Jonas Gahr Støre 1. mai på Youngstorget og høre tilrop mot ham. Det burde ikke blitt slik, og det hadde vært lett for han å unngå. Han kom til dekket bord og han er statsminister i arbeidernes parti på arbeidernes dag.

Før han hadde Naturvernforbundets Truls Gulowsen, Rødts Seher Aydar, SVs Marian Hussein, og styremedlem i Palestinakomiteen Rania Iraki, alle levert flotte taler. Et fullstappet Youngstorg i solsteken var i godt lune. Som om ikke dette var nok, tok tre modige elevrådsrepresentanter scenen og snakket direkte til oss om kameratskap, om byen sin og om de dramatiske forslagene til skolenedleggelser i hovedstaden. Vi var ikke bare i godlune og kampklare. Nå var vi også rørte og møre og klare for Støre. Dette burde vært hjemmeseier og walkover.

De har sterke kritikere selv blant sine egne.

Statsministeren vår inntar podiet foran et folkehav av palestinaskjerf og palestinske flagg. Han visste at håndtrykket med Trump, som sender våpnene som dreper barna i Gaza, og teatret som utspilte seg i Det Hvite Hus nylig, var sensitivt for mange. Med dette i mente, og med det enorme engasjementet mot folkemordet i folkehavet foran seg, burde han vært dreven nok til å lese sitt publikum ørlite grann. Og dreven nok til å legge vekk manuset. Det fint med skattefradrag for fagforeningskontingent. Men det var noe annet som sitret på plassen foran han akkurat denne dagen. Det kom merkelig nok brått på han:

«Jonas hør. Barn i Gaza dør!»

Det handlet ikke om støy for gøy. Det handlet om dette ene:

Oljefondet.

Krav om å få Oljefondet vårt ut av ulovlige okkuperte områder på Vestbredden, og fortvilelsen over at dette ikke har skjedd for lengst. Dette er ikke et sært krav fra en liten gruppe aktivister. I dag er dette et krav fra 50 organisasjoner i Norge.  Blant disse er LO, Amnesty Norge, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender. I månedsvis forut for dette samlede oppropet, har det samme kravet gått viralt på sosiale medier fra enkeltaktivister og organisasjoner, men uten gehør hos bank og makt.

Okkupasjonen er det som er kjernen til alt ondt. Det er ikke komplisert.

220 milliarder av våre penger befinner seg inne i israelske folkerettsstridige bosettinger. Vi skjønner hva en investering er. Det handler om å plassere penger i noe man tror vil vokse økonomisk, så investoren Oljefondet, kan tjene penger på det.

Det er faktisk ikke til å holde ut.

Men de som holder ut er de gode vennene finansminister Jens Stoltenberg og sjefen hans Jonas. De nekter å rikke seg. Enda så sømmelig og veloppdragent folk har protestert. Hittil.

De har sterke kritikere selv blant sine egne:

LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier:

«Det er dypt bekymringsfullt at Oljefondet er tungt investert i selskaper som medvirker til brudd på folkeretten og menneskerettigheter. Det er en dramatisk forverring av situasjonen på Vestbredden. Tungt bevæpnete bosettere får grønt lys fra israelske myndigheter til å true den palestinske lokalbefolkningen, presse dem vekk fra hjemmene sine og ødelegge jordbruksområder.»

I juli 2024 slo Den internasjonale domstolen fast at stater må hindre handel og investeringer som støtter okkupasjonen. Likevel fortsetter Norges Bank gjennom Oljefondet å plassere milliarder i selskaper som har aktivitet som bidrar til å opprettholde den ulovlige okkupasjonen, inkludert flere selskaper på FNs egen svarteliste.

Palestinakomiteen har omfattende informasjon om dette og minner om FNs advarsel:

«I en rapport fra juni 2024 ber FNs menneskerettighetsråd om at våpen, ammunisjon og annet militært utstyr til Israel stanses. De nevner flere våpenselskaper som Oljefondet har aksjer i: Caterpillar, Oshkosh, Rheinmetall, Rolls-Royce, RTX og ThyssenKrupp. Disse selskapene står ifølge brevet fra FN i fare for å bli medskyldig i alvorlige brudd på Folkeretten.»

Jeg bare begynte å rope. Jeg kunne ikke kontrollere det.

Det burde ikke engang vært et krav vi trengte stille. Det burde være det absolutte minimum en regjering i et demokratisk land kunne gjøre for palestinerne og alle andre okkuperte.

Okkupasjonen er det som er kjernen til alt ondt. Det er ikke komplisert.

Den gjengse palestiner bryr seg neppe et sekund om okkupanten er israelsk, japansk eller britisk eller fra en annen planet. Det er uviktig. Det er viktige er dette ene, de er okkupert og lever underdanige i et apartheidsystem. Det viktige for mange av de som ropte mot Støre 1. mai er dette: Vi som nasjon investerer på okkupert land, i strid med folkeretten.

Kritikere av buingen bruker gjerne «palestinaaktivister» som et skjellsord når sånt skjer. Men det er å snu verden på hodet. Palestinaaktivister i dag kjemper kun for det som er helt grunnleggende for det å være menneske: Å få lov til å leve.

Når barn dør foran nesen vår på sosiale medier hver dag så kan det revne. Kanskje det skal revne?

På vei hjem 1. mai møtte jeg en voksen dame jeg kjenner som ikke er medlem av noe politisk parti og heller ikke hadde palestinaskjerf på seg. Hun sa: «Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg bare begynte å rope. Jeg kunne ikke kontrollere det. Vi har prøvd alt i mange måneder for å trekke Oljefondet ut på alle mulige ryddige måter, men det skjer ingenting. Det bare rant over.»

Nå sultes folk til døde.

Noen av de yngste rundt meg sa etterpå: «Kunne ikke Støre bare kastet alt dette statsmannsaktige en eneste gang? På 1. mai!»

Jeg tenkte: Kunne han ikke bare kastet manuset på en sånn dag, i en sånn tid, sammen med statsmannsdrakten og sagt de tre tingene så mange av oss som sto der lengtet etter å høre:

1. Takk for alt engasjementet deres i dag etter dag, måned eller måned, i regn og vind og på dugnad, for palestinske rettigheter slik at min regjering til slutt følte både press og støtte til å kunne anerkjenne Palestina som stat.
2. Vi skal selvsagt trekke Oljefondet ut av okkuperte områder. Det er pinlig at deres milliarder er der i utgangspunktet. En opplagt glipp! Det er lite annet å gjøre enn å beklage og endre rutiner.
3. Fritt Palestina!

Leve ytringsfriheten ropte Støre i stedet, før han forlot talerstolen, og jeg er fremdeles usikker på om det var en anklage mot dem som ropte, eller en hyllest til dem.

Folkemord har alltid blitt forsøkt bortforklart, både i fortiden og i samtiden. Offentlig sinne, altså vårt sinne, over folkemord har stadig vekk blitt forsøkt dempet eller bortforklart av stater eller maktinstitusjoner.

Folkemord kommer en gang til å bli konkludert om Gaza, saken skal behandles i ICJ, men det kommer til å komme for sent. Så altfor mange palestinere har mistet hele sitt univers under et utbombet hus, og Gazas infrastruktur og alt menneskene hadde kjært er lagt i grus. Nå sultes folk til døde. Vi vet fra historien mye om traumer etter krig, men vi vet også mye om traumer som oppstår når folk er livredde for å dø av sult. Bare spør folk i Kina eller Ukraina for eksempel.

Uten aktiv motstand, både innenfra og utenfra, kan selv de groveste forbrytelser passere med stillhet.

Jeg hadde håpet at statsministeren skulle hente seg inn igjen og si noe sterkt om Gaza, kanskje bruke ordet «folkemord» eller vise hvor opprørt han er, akkurat som så mange av oss. Men i stedet kom dette, i tråd med håndtrykket i USA og med Russlands invasjon:

«Vi står sammen med våre allierte, deres verdier er også våre verdier».

Vi forstår hva du mener Støre, hvis vi legger all godvilje til, det er bare det at det ikke er så mye godvilje igjen når vi ser unger sprengt i to, mens andre skriker desperate etter mat. Og dette er våre alliertes (hær-)verk du er nødt til å si noe tydelig om hvis vi skal ha et bindeledd mellom folk, fagforeninger og politikere. Demokrati bygges på sannhet, på at alle skal bli hørt og på folkerett og menneskerett. Jeg vet sannelig ikke lenger hvor grensene mellom våre verdier og illusjonen om dem går.

Vi som protesterer mot folkemord nekter og bli dempet av våre politikere, eller bli anklaget for å være problemet, når det er folkemord og politikere som støtter opp om det, som er det reelle problemet.

Uten aktiv motstand, både innenfra og utenfra, kan selv de groveste forbrytelser passere med stillhet. Det vet vi fra historien fjern og nær.

Da får vi alle sammen bare tåle at det noen ganger kommer et pip på det noen mener er avveie. Alternativet er mye verre.