Framover kan mineraler bli viktigere enn olje og gass

Vi fikk et forvarsel under Corona-pandemien, da hele den vestlige verden ville ha munnbind og vaksiner. Vi viftet med pengesedler som om vi var rikfolk i kø foran livbåtene på Titanic, men det var fortsatt ikke nok til alle.

Pandemien er over, men det er ting som tyder på at en ny normaltilstand vokser fram.

Vi snakker millioner av enheter hver uke som hver består av flere dusin avanserte komponenter som skal monteres feilfritt hver gang.

Journalisten Patrick McGee skriver i sin nye bok «Apple in China: The capture of the worlds greatest company» (merk deg tittelen) om hvordan Kina ikke bare har bygget opp en produksjonsindustri i verdensklasse. Den er i ordets rette forstand, enestående.

Donald Trump fabler om at iPhones skal produseres i USA. Problemet med den fantasifulle drømmen, er ikke bare at hver telefon ville kostet mer å produsere enn folk har råd til å betale. Problemet er at USA heller ikke er i nærheten av å ha folk eller bedrifter som kan produsere telefoner i det volumet.

Vi snakker millioner av enheter hver uke som hver består av flere dusin avanserte komponenter som skal monteres feilfritt hver gang. I dag gjøres dette med imponerende nøyaktighet av mennesker som jobber lengre dager enn en norsk gründer og til en lønn du knapt kan overleve på selv i USAs fattigste stater.

Europas største forekomst, intet mindre, ligger i Telemark.

I Kina flytter folk fra fattige kår på bygda fordi slike jobber er et bedre alternativ. Det kan du bare glemme at skal skje i moderne, vestlige land.

Det lar seg simpelthen ikke gjøre å flytte produksjonen til Vesten. Spørsmålet vi må stille oss er jo da: Hva skjer hvis vi en dag i framtida ikke lenger får lov til å sette ut produksjonen av varer og tjenester vi er avhengige av til andre?

Europa, og særlig Tyskland, oppdaget det i 2022 da Russland invaderte Ukraina. Europa måtte klare seg uten (vel, i hvertfall med stadig mindre) billig russisk energi. En tysk vindturbinpark måtte for ikke lenge siden rives ned, fordi tyskerne trengte brunkullet som lå i bakken under. I dag er stedet et dagbrudd. Bratt læringskurve.

Det viktigste slaget kan vise seg å stå om mineraler. Sjeldne jordartsmineraler, gjerne omtalt som «Rear Earth Elements» eller REE. Det er 17 av dem.

Mineralene har navn som kunne vært hentet fra Brødrene dal og spektralsteinene. Hør bare: Dysprosium, Praseodym, Europium og Neodym. Vi vanlige dødelige trenger ikke vite annet om dem enn at Kina dominerer produksjonen totalt, og at vi i Europa er helt avhengige av dem.

Ja, og at mange av de viktigste finnes i mengder i det norske berget, da. Europas største forekomst, intet mindre, ligger i Telemark.

Vi i Vesten driver også med slik eksportkontroll. Også mot Kina. Det er sverd mot sverd.

Presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, sier at disse er de viktigste ressursene for Europa i framtida. Viktigere enn olje og gass(!).

De brukes til alt fra elbiler, vindmøller, medisinsk utstyr, mobiltelefoner, forbrukerelektronikk og ikke minst, forsvarsteknologi. Hverken det grønne skiftet eller et moderne militært forsvar er mulig å se for seg uten disse mineralene.

Den fjerde april i år kom «Kunngjøring nummer 18» fra Kinas ledelse. Den ilegger eksportkontroll på sjeldne jordartsmineraler. Det har allerede sendt sjokkbølger inn i vestlige produksjonskjeder.

Hvis du vil kjøpe disse mineralene nå, som vi er totalt avhengige av og som Kina kontrollerer, skal bedriftene oppgi enormt med informasjon om sine interne prosesser, immaterielle rettigheter, produkter og kunder. Kina holder ikke bare mineralene tett til brystet. Også kunnskapen om hvordan de foredles er underlagt eksportkontroll. Det siste er også viktig.

Vi i Vesten driver også med slik eksportkontroll. Også mot Kina. Det er sverd mot sverd.

Mineralene selger de i markedet til kunder som de selv velger.

Forfatter og Kina-ekspert Janka Oertel ga i 2023 ut boka «Ende der China-Illusion» og mener at vi i Vesten har latt oss true til lydighet av Kina. Vi har ofret både solcelleindustrien og vindturbin-industrien, for å redde bilindustrien. Og nå tar kineserne den likevel, hevder hun.

Hver enkelt, fortløpende, bedriftsøkonomiske vurdering er at det er billigst å kjøpe fra Kina. Så da gjør tusenvis av virksomheter og land akkurat det. Det er best butikk her og nå. Det er jo det.

Vi har som nevnt mange av disse ressursene i Norge. Også svenskene har mye oppe i Kiruna. Men det tar tid å gå fra prøveboring til kommersiell drift. Og det koster mange penger i investeringsfasen.

Kinas strategi med eksportrestriksjoner på utvinnings- og prosesseringsteknologi, gjør at den kunnskapen de har utviklet, blir bak denne nye kinesiske muren. Dette gjør Kina fordi det mener det er i deres nasjonale interesse. Og fordi de kan.

Mineralene selger de i markedet til kunder som de selv velger, og til en pris som ligger så nær de løpende produksjonskostnadene at det blir helt umulig for en konkurrent å etablere seg. Du får ikke dekket investeringskostnadene.

Men hva skjer hvis leveransene en dag stopper?

Det er et gedigent dilemma. Så lenge karusellen kjører, er det økonmisk gevinst for oss i Vesten. Billige mineraler kan importeres til vestlig industri og våre egne mineraler blir liggende til framtidig nytte og glede. Men hva skjer hvis leveransene en dag stopper?

Etter en ny kunngjøring fra det kinesiske kommunistpartiet?

Den dagen vi eventuelt blir avskåret fra å importere de mineralene vi trenger, har vi mye av det vi trenger i bakken, men vi har ikke teknologien og kompetansen til å utvinne og prossesere dem. Det tar kanskje flere tiår å få på plass.

Når begynner vi med det? Venter vi til et skip blir stående på tvers i Suezkanalen? Eller må vi begynne nå? Hvem skal i så fall dekke kostnadene ved å kjøpe europeisk?

(Også publisert i Dagsavisen 14/7).)