Friheten i et eget rom

Forblir kvinner i kunsten «den andre»?

I et kjent intervju fra 1999 sier skuespilleren Anita Ekberg (1931-2015) at mediene elsker fortellingen om at hun ble «oppdaget» av regissøren Frederico Fellini. Scenen der Ekberg bader i en fontene i filmen La Dolce Vita er ikonisk. Men at hennes berømmelse fant sted takket være ham, er en påstand hun ikke vil gå med på. Det var tvert om, påstår hun, og legger til: «så mange hevder å ha oppdaget meg».

I sin nye bok Om muser og menn adresserer Marta Breen et tilbakevendende tema innen feminismen, ideen om «et eget rom». Rommet fungerer som rød tråd i en springende bok om kvinner og offentlighet, kvinners handlingsrom og kvinner og kunst, der Breen blant annet går den greske myten om muser nærmere i sømmene. Er det slik at kvinner i kunsten forblir «den andre»?

Når kan en kvinne vie seg kun til det skrivende arbeid? Når kan menn det?

I alle fall dersom man går historisk til verks: Hulda Garborg og Victoria Benedictsson måtte begge kjempe for å få en egen pult å skrive ved. Og selv om kritikeren Georg Brandes skrev om undertrykkingen av kvinner, så han likevel ned på såkalte «dameromaner» som han anklaget Benedictsson for å skrive. La oss gjøre et byks inn i vår egen tid: I rapporten «Kunst i tall» framkommer det at 94 prosent av inntektene i andrehåndsmarkedet var ved salg av kunst av mannlige kunstnere.

Et eget rom

Jeg husker godt da jeg leste Anne B. Ragdes biografi om Sigrid Undset som tenåring. Hun satt ofte oppe og skrev hele natten, og forlaget var stadig bekymret for hennes skapende virksomhet idet hun ble gift og mor til flere. Helsen hennes var tynnslitt, og hun skrev til venninnen Nini Roll Anker at hun er «så træt så træt at nerven kjennes som råtten sytråd om kvelden».¹

Men hvem har vel råd til flere rom i dagens boligmarked?

Dette er et sentralt poeng i Breens bok: Når kan en kvinne vie seg kun til det skrivende arbeid? Når kan menn det? Kvinnen har til alle tider vært avkrevd en hel rekke relasjonelle oppgaver i kraft av sitt kjønn, parallelt med at hun historisk sett har manglet økonomisk handlingsrom, utdanningsmuligheter og handlingsrom i ekteskapet. Det har levnet verken tid eller penger til et eget rom. Hildegard von Bingen hadde neppe kunnet komponere musikk og skrive sine bidrag til teologien, hadde det ikke vært for klostrene.

Woolf skrev selv i det berømte essayet Et eget rom fra 1929, at «intellektuell frihet står og faller med materielle ting». Og mens jeg skriver dette ligger en hel serie med bøker og artikler strødd rundt i senga. Breen skriver om kampen for å finne arbeidsroen og stillheten, og jeg kan bare nikke, der jeg av en eller annen grunn selv har endt med å halvt sitte, halvt ligge i en ubestemmelig, men lite ergonomisk arbeidsstilling.

Et eget rom, det er jammen det man skulle hatt. Men hvem har vel råd til flere rom i dagens boligmarked?

Tilgjengelig

Det er ved rommet boka til Breen åpner, og fortsetter å dvele. Familie og venner har dratt hjem fra påsketuren til hytta. Alene sitter Breen igjen «i et ryddig hus i skogen. Jeg skal skrive – og forholdene er optimale». Hele tre dager har hun på seg før hun må tilbake til familie, det å være kvinne og arbeide hjemmefra.

Breens stiller også spørsmål ved hele forestillingen om ro og stillhet som forutsetning for å skape og sine egne drømmer om et eget rom. Er det egentlig bare en myte? «Hvem laget middagen til Adam Smith?» er tittelspørsmålet på Kathrine Marçals bok om økonomi. Svaret er moren hans, Margaret Douglas, som flyttet rundt med ham i flere år. Boken til Marçal handler om at kvinners omsorgsarbeid lenge har vært usynlig innen økonomisk teori. Har det samme vært tilfelle i kunstnermyten? Hvem sørget for at alle disse geniene fikk i seg mat og et ryddig hjem å dyrke sine sære skrivevaner i?

I Om muser og menn får leseren bekreftet at Breen er en formidler av rang. Det er åpenbart allerede ved en rask gjennomgang av hennes bibliografi. I noen år nå, har hun gitt ut mange bøker som effektivt formidler feministiske spørsmål, dilemma og teori. I denne boka får leseren en innføring i alt fra mansplaining, det mannlige blikk og #metoo. Boka florerer av referanser og den braser gjennom noen av temaene nesten litt vel raskt etter min smak: Jeg skulle gjerne sett lengre drøftinger av noen utvalgte temaer.

Kategorier som «hvit» og «cis» er således måte å sette ord på, og synliggjøre privilegier og normer på – markere majoriteten

Hvem er genier i dag, for eksempel? Har noe endret seg? Den lette essayistiske og humoristiske stilen om alt fra mislykkede pilegrimsturer, til turer over svenskegrensa, gjør boka tilgjengelig – selv om tilgangen til en egen hytte på 200 kvadratmeter ikke føles helt gjenkjennelig ut. Men jeg har sansen for den personlige inngangen til temaet, og særlig partiene om da Breen trådte inn i norsk offentlighet på 90-tallet og møtet med sinte kommentarfelt, og om hvordan offentligheten stadig vil presse henne inn i en boks.

Genier og deres muser

«Fordi det kvinnelige markeres i større grad enn det mannlige, går vi kvinner stadig rundt med en høyere bevissthet rundt det faktum at vi er kvinne», skriver Breen. Jeg leser et utdrag om det skjønne og det sublime av filosofen Immanuel Kant fra mitt gamle kompendium i «Kjønn og filosofi». Kant hadde mange viktige bidrag til tenkning om moral og etikk. Men han skrev også noe om kjønn. Han anså det «skjønne» som definerende for kvinnens egenskaper; de hadde en sterkere følelse for det vakre, påstod han. Det gjør dem ikke nødvendigvis uforstandige, men ulike. Dersom kvinnen skulle hengi seg til dyp tenkning, et typisk mannlig karaktertrekk – ville hun også forråde sitt kjønn; «en kvinne med hodet fullt av gresk, likt Madame Dacier (…) kunne like gjerne hatt skjegg», skriver han (min oversettelse).² Her er det «skjønne» og det «opplyste» to kjønnede motsetninger, som kanskje kan ses i sammenheng med forestillinger om muser?

Vi trenger et blikk, og kanskje fremfor alt øre for historiens «muser»

Kant spør innledningsvis om det at kvinnens kjønn er det fagre, gjør det mannlige edelt? Vel, svaret på det er nei. For å være virkelig edel, må man også avstå fra slike «titler», skriver han. Den edle posisjonen innebærer å kategorisere andre, ikke å utnevne seg selv som «edel» med de begrensninger og privilegier som ligger deri.

Kant visste godt hvilken makt som ligger i å legge premissene for en samtale, å ha makten til å definere, makten til å markere hva som er universelt og hva som er partikulært, tenker jeg. Tankene vandrer videre til Claudia Rankines Citizen (Medborgar) om rasistisk språk: «språkhandlingar [som] gjer deg hypersynleg». Kategorier som «hvit» og «cis» er således måte å sette ord på, og synliggjøre privilegier og normer på – markere majoriteten.

Kvinnens sans for det vakre gjorde henne også mer disponert for å ta riktige valg, ifølge Kant. Hennes tilbøyelighet mot det skjønne kunne ha god innvirkning på mannen.³ Begrepet muser har vi fra gresk mytologi. Den greske guden Apollon var de ni musenes «fører» – museget.

«Musenes hensikt var å framkalle sterke følelser og åndelighet hos kunstneren», skriver Breen: «De såkalte musene er en essensiell del av mytebyggingen rundt mannlige genier, og det er ikke få kunstnere som har løftet sine unge elskerinner opp på denne vaklende pidestallen.»

Spørsmålet om den kvinnelige kunstneren i dag

Anita Ekberg ble altså husket som en av Fellinis mange muser, selv om hun hadde flere filmer bak seg da La Dolce Vita ble spilt inn; da Ekberg døde i 2015 annonserte noen aviser at«Fellinis muse» nå var død.

Et naturlig sted å avslutte vil imidlertid være å trekke boken inn i vår egen samtids forfattere og kunstnere. Fortsatt leser kvinner både mannlige og kvinnelige forfattere, mens menn helst leser mannlige forfattere. Svaret på spørsmålet om kvinnelige kunstnere forblir «den andre» er i så måte ja. Men la oss ikke glemme at stadig flere kvinnelige forfattere i Norge både blir flere og vinner priser.

«Hvorfor har dere ikke vært mer interessert i de kvinnelige birollene?» spør Breen historikerne og biografene forarget. Det er et betimelig spørsmål. Vi trenger et blikk, og kanskje fremfor alt øre for historiens «muser».

(I en tidligere utgave av denne teksten sto det at Halldis Moren Vesaas også manglet et eget rom. Det stemmer ikke. Vi beklager feilen.)

Biografien om Sigrid Undset. Anne B. Ragde, 2001.
Of the Distinction of the Beautiful and Sublime in the Interrelations of the Two Sexes. Section three in Observations on the Feeling of the Beautiful and Sublime. Immanuel Kant, opprinnelig utgitt i 1764.
Filosofiens annet kjønn. Tove Pettersen. 2001