Frykten for den norske gettoen

Tidlig på 2000-tallet bodde jeg i en leilighet i bydelen Fjell i Drammen. Jeg tenkte aldri da «jeg bor i en getto». Alt fungerte greit. Det eneste jeg var bekymret over, var hvordan bydelen ble snakket om og skrevet om. Hver gang Fjell ble nevnt i nasjonale nyheter, handlet det om Therese-saken, en uoppklart forsvinningssak som fortsatt er et åpent sår for bydelen. Lokale saker var ikke ensidig negative. Fjell skole fikk til tider mye positiv omtale, men det var ikke akkurat høy status å komme fra et område med sosioøkonomisk bunnivå i Drammen.

Begrepene avslører avsenderen

Det var ikke derfor jeg flyttet til en annen del av byen, men mine erfaringer fra Fjell gjør at jeg vet hvordan det føles å komme fra en bydel med mange innvandrere og dårlig omdømme. Jeg har også i jobbsammenheng lenge vært opptatt av fenomenet etnisk segregering. Derfor har jeg lest Øyvind Holens nye bok Getto (Res Publica, 2021) med stor interesse.

Der tar han en kritisk gjennomgang av retorikken og «skremselspropagandaen» om boligområder med sterk konsentrasjon av innvandrere. Eller hva skal man nå kalle slike områder? Begrepene som brukes kan være alt fra innvandringsforsteder til mer belastende karakteristikker som getto, utsatte områder, utenforskapsområder, parallellsamfunn og «no go»-soner.

Øyvind Holens ferske bok Getto er på en måte litt kontrær.

Sistnevnte karakteristikk ble brukt av Sylvi Listhaug (Frp) i forkant av hennes famøse reise til Rinkeby i Sverige i august 2017. Hege Storhaug i Human Rights Service går som vanlig lengst i ordbruken, med krigsretorikk av typen «tapte territorier».

Begrepene sier mest om avsenderen, men er språket vi bruker viktigere enn realitetene i disse bydelene? Selvsagt ikke. Det finnes flere norske bøker som peker på problemene fra ulike perspektiver. Eksempler på dem er «Fremmed i eget land» av Halvor Fosli (2015), «Advarsel: Svenske tilstander i Norge» av Einar Haakaas (2018) og «Østkantfolk: Min by – mitt ansvar» av Jan Bøhler (2020). Jeg har selv skrevet om svenske tilstander i boken «Innvandringsrealisme» som utkom i 2016.

Å ta opp utfordringer uten å stigmatisere

Øyvind Holens ferske bok Getto er på en måte litt kontrær, og til dels også et personlig oppgjør med debatten fra hans ståsted som drabantbyborger gjennom mange tiår. Men samtidig uten å ha som mål å «renvaske Groruddalen, Holmlia, Mortensrud, Skullerud og lignende gettostemplede boligområder», som han selv skriver. Han ønsker med andre ord ikke å avdramatisere utfordringene i disse bydelene, men å skrive om «alle de lovlydige drabantbybeboerne, som i over 50 år er blitt omtalt som problemer.»

Det behøver ikke å være et problem i seg selv at etniske grupper klumper seg sammen i visse områder.

Det kan høres banalt ut å minne oss om at flertallet er lovlydige, og at man ikke skal skjære alle over en kam. Boken er likevel en viktig påminnelse om hvor belastende det kan være å leve i en bydel som blir stigmatisert. Dessuten kan stemplinger som «getto» og lignende bli en selvoppfyllende profeti. Det kan føre til at andre unngår både å besøke og bosette seg i bydelen. Sistnevnte kan igjen påvirke boligpriser og dermed markedets investering i området.

Dette er viktig å ta innover seg i integreringsdebatten. Men så er spørsmålet: Hva er løsningen? Hvordan ta opp reelle utfordringer på en måte som ikke virker stigmatiserende? Er det mulig?

Danmark har laget kriterier for å være «getto»

Det er kanskje urealistisk å tro at det er mulig å peke på problemer med fattigdom, trangboddhet, kriminalitet, utenforskap, radikalisering, negativ sosial kontroll og så videre uten at det oppleves som negativt og stigmatiserende. Løsningen kan aldri være å ikke omtale og ta opp slike utfordringer. Fordi løsningen på utfordringen må være politisk, må en åpen diskusjon om de reelle problemene legges for dagen først. Det er grunnlaget for politisk endring. Problemer som glattes over eller overses er minst like problematisk som alarmisme.

Det behøver ikke å være et problem i seg selv at etniske grupper klumper seg sammen i visse områder. Det gjør også de hvite fra majoritetsbefolkningen.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en svensk lokalpolitiker i et «utsatt område» i Sverige i 2013. Utsattaområden er det offisielle betegnelsen svensk politi bruker. Han virket desillusjonert, og sa til meg at de i lang tid hadde vært alt for opptatte med å pynte på situasjonen som en form for motstand mot svartmalingen fra ytre høyre. Ifølge ham har dette bidratt til å forsterke problemene.

I stedet burde de ha slått alarm selv, og få ryddet opp i problemene på et tidligere stadium. Det holder ikke i lengden å bare bekjempe fortellingen om «gettoer» hvis man ikke gjør noe med selve situasjonen.

Det er absolutt ikke noen naturlov at et område blir en getto.

Utfordringen er å beskrive forholdene slik at de som bor der kan kjenne seg noenlunde igjen. Og da tenker jeg også på de som er urolige over utviklingen og som vurderer å flytte ut.

Den offentlige debatten i Danmark er ganske annerledes, og alle de store partiene står for en klart hardere linje enn det som er mainstream i Sverige. Ikke bare at det er allment akseptert å bruke g-ordet, men myndighetene har laget en offisiell liste over danske gettoer.

De viktigste kriteriene for å bli definert som getto er at over halvparten har ikke-vestlig bakgrunn og at minst 40 prosent ikke er i jobb eller utdanning. Innbyggere skal også være overrepresentert i kriminalitetsstatistikken og ha lavere utdanningsnivå og inntektsnivå enn gjennomsnittet i Danmark. 22 danske områder har oppfylt disse kriteriene.

Etnisk segregering og sosial ulikhet skaper avstand

I «Getto» reagerer Øyvind Holen på kriteriet om innvandrerflertall. Han skriver at det er trolig første gang i historien at myndigheter har utropt områder til getto fordi befolkningen har innvandrerbakgrunn. Han har et poeng. Det hadde sikkert holdt med de øvrige kriteriene uten å trekke innvandringsbakgrunn inn med et bestemt prosenttall.

Øyvind Holen har helt rett i at begrepet «getto» er lite treffende i norsk sammenheng.

Det er absolutt ikke noen naturlov at et område blir en getto – om man skal bruke det uttrykket – om andelen innvandrere passerer den magiske grensen på 50 prosent. Bydelen Fjell er nettopp et eksempel på det. Hele 70 prosent av beboere har minoritetsbakgrunn, men det er lite ved Fjell som minner om en del bydeler jeg har besøkt i ulike europeiske land.

Til tross for levekårsproblemer, er det for eksempel lite kriminalitet der. Til sammenligning finnes det områder i Sverige hvor politiet og andre nødetater ikke føler seg særlig velkomne. Dette fordi tilliten er ekstremt lav. Og det er stikkordet når vi snakker om «gettofisering». Det behøver ikke å være et problem i seg selv at etniske grupper klumper seg sammen i visse områder. Det gjør også de hvite fra majoritetsbefolkningen. Men når etnisk segregering går hånd i hånd med sosial ulikhet og utenforskapsproblemer, kan avstanden bli for stor.

Øyvind Holen har helt rett i at begrepet «getto» er lite treffende i norsk sammenheng, men for å hindre at g-ordet blir en realitet i fremtiden, må vi både ta opp og ta tak i problemene.

Teksten ble først publisert i Utrop.

(Sylo Taraku jobber i Tankesmien Agenda, som er medeier i forlaget Res Publica, som Getto utkommer på.)