Mye spalteplass er brukt  på å diskutere om Jens Stoltenberg kanskje går for langt i omtalen av USAs president Donald Trump i sin nye bok, der Stoltenberg beskriver sine 10 år som sjef i Nato i en brytningstid. Trump kan jo ta det ille opp.

Vi har, som nasjon, selvsagt kastet oss over boka. Vi elsker slike historier om nordmannen som dro ut i verden og vant den. Det er på sett og vis selve den norske urfortellingen: Vikingene. Trygve Lie og etableringen av FN. Gros kvinneregjering som spredte seg ut i verden, og vår rolle i å etablere internasjonale kjøreregler for klimainnsatsen.

Vi har levd i en verden med regler som for det meste har blitt respektert, og vi har spilt våre kort godt i denne verden. Norge er på én og samme tid oljenasjonen som har klart å fordele rikdommen på hele befolkningen og det grønne foregangslandet. Vi er Nato-medlemmet som sender soldater på oppdrag utenskjærs samtidig som vi er fredselskende fredsmeglere og fredsprisens voktere.

Rentenister

Vi er uunngåelig blitt rentenister gjennom oljefondet, men vi holder oss da med etiske regler for forvaltningen av dette fondet. Vi er lojale USA-venner og antiimperialister på en og samme tid, og vi tør å stå opp for det vi mener er riktig, i alle fall ganske store deler av tida. Vi boikottet ikke fotball-VM i Qatar, men vi stilte opp i T-skjorter med humanitært budskap og vi holdt en ganske tøff tale der vi talte idrettspampene midt imot. Vår mann styrte Nato gjennom ti skjebnesvangre år og holdt seg inne med Donald Trump, samtidig som vi har vært et foregangsland i støtten til palestinernes kamp – på tvers av USAs ønsker.

Kort sagt: Norge har lenge kjempet i en vektklasse høyere enn vår egen, og slagene har mye av tida vært ganske velrettede. Som Peer Gynt, enda en av disse nordmennene som reiste ut i verden, har vi ikke gått utenom bøygen. Vi har ikke bøyd av for det udefinerbare vonde vi har stått ovenfor.

Det godes stormakt

Det har vi kunne gjøre uten at det har kostet oss særlig mye. Visst har svenskene ledd litt av selvbildet vårt som det godes stormakt og forkjemper, men Sverige har sitt å stri med og er lite å bry seg om. FNs advarsler om at vi må slutte å hente ut mer olje har vi også taklet på strak arm og med lure smil.

Men nå er det nye tider. Nå kan det vise seg å være kostbart å stå på prinsippene. Den uka som står foran oss kan vise seg å bli den første i en rekke tunge dager framover. Det er flere bøyger som venter:

Donald Trump etterlater ingen tvil: Han mener at han fortjener å vinne fredsprisen. Han går enda lenger, og kaller det «en fornærmelse mot vårt land hvis jeg ikke vinner fredsprisen». Den uttalelsen falt i forbindelse med den skjøre fredsplanen for Gaza som ble lansert denne uka. Trump hevder dessuten å ha løst konflikter og kriger i sju andre tilfeller.

En diplomatisk bombe

Det spiller ingen rolle om det er sant eller ikke – for Trump mer eller mindre krever fredsprisen. Han har sågar ringt finansministeren vår, den tidligere Nato-sjefen Jens Stoltenberg, og fortalt hvor mye han ønsker seg prisen. Det er irrelevant at fristen for å nominere kandidater til årets pris, gikk ut i januar. Eller at det vil se dårlig ut for Nobelkomiteen å gi fredsprisen til en autoritær leder som er i ferd med å knekke verdens fremste demokrati.

Det er nok heller ingen grunn til å anta at Trump vil kjøpe at det ikke er norske politikere, eller regjeringen, som deler ut fredsprisen. Fredag bør vi være forberedt på en diplomatisk bombe.

Etter fredag kommer lørdag. Da skal Norge spille en fotballkamp mot Israel. Det var lenge snakk om at Det europeiske fotballforbundet UEFA ville kaste ut Israel av internasjonal fotball, men så kom Trump på banen med sin fredsplan, og alt ble lagt på is. Det var grenser for vårt hell, Norge må ta imot Israel. Det kan sikkert gå fint. Men det kan også gå riktig, riktig ille.

Mobilisering

Det mobiliseres i sivilsamfunnet. Demonstrasjonene vil bli mange og lydhøre. Om Israel stiller med supportere som skal vandre gatelangs med israelske flagg og høye kamprop, slik fotballsupportere gjør, kan det bli enda hissigere enn som så. Om det går så ille som det av og til gjør rundt fotballkamper, kan det gi en fra før av rasende Trump uten fredsprisen i lomma ytterligere vann på mølla.

Da blir det plutselig ufarlig at Jens Stoltenberg skriver overraskende åpent om Trump i boka si, for eksempel om at han innførte nulltoleranse for Trump-vitsing i Natos hovedkvarter, og at han beskriver en vinglete og humørsyk Trump. Vi kan nærme oss en totalt diplomatisk krise.

Norge er et lite land, velsignet med store ressurser. Vi er avhengig av internasjonal goodwill for at pengene i oljefondet vårt, som er plassert verden over, står trygt og godt. Svalbard kan komme i spill. Våre naturressurser det samme. Og vår eksport, som vår åpne økonomi er helt avhengig av.

Regelbasert orden

Poenget er egentlig ganske enkelt: Vi har en god del materielle interesser, og så har vi en rekke politiske idealer og interesser. Det har vært ganske uproblematisk å være lille Norge i etterkrigstiden. Nå er alt i ferd med å bli snudd på hodet. Og da blir spørsmålet: Tør vi stå i våre vurderinger, eller skal vi bøye av?

Må vi bare gi fredsprisen til Trump for å holde oss inne med mannen som leder verdens eneste supermakt og er vår høye beskytter? Og la kritikken av Israel fare, slik også mange her hjemme tar til orde for? Begge er eksempel på bøyger vi møter til uka. Uka etter kommer det nye.

Vi har levd godt i den mer eller mindre regelstyrte verden. Nå lever vi i Trumps verden. Det kan vise seg å bli veldig mye klammere og farligere enn mange tror. Også for oss i den lille, grønne oljenasjonen som vil fred så sterkt at vi av og til kommer i skade for å bombe andre land.

Denne teksten har tidligere blitt publisert i  Dagsavisen.