Gjennom Tamima blir vi minnet om en virkelighet vi sjelden snakker om

Et rasistisk motivert drap har igjen rystet vårt samfunn. Men sorgen bærer denne gangen en ny tone. Det handler ikke bare om gule roser på Youngstorget, men om noe dypere: Tamima trer frem ikke bare som et offer, men som symbol på den hardtarbeidende innvandreren – hun som holder hjulene i gang, men som altfor sjelden får høre hvor viktig hun faktisk er. Stikkordet her er anerkjennelse.

Som Hegel skrev er anerkjennelse mer enn en gest. Den er en nødvendighet. Ingen av oss kan tre frem som hele mennesker uten å bli speilet i andres bekreftelse.

Det er i denne gjensidige anerkjennelsen – av menneskeverdet og av arbeidet vi gjør for hverandre – at samholdet bygges.

Dette gjelder på individnivå, men like mye på gruppenivå. Møter mellom kulturer kan være krevende. Innvandring og integrering reiser reelle spørsmål som må kunne diskuteres åpent og ærlig. Men når en minoritet igjen og igjen reduseres til et problem, til en kilde til uro og bekymring, skapes en følelse av fremmedgjøring. I en slik virkelighet blir lengselen etter anerkjennende ord en gang i blant desto sterkere – ikke som høflighetsfraser, men som en bekreftelse på at man bidrar og hører til.

Anne Holts innlegg på Facebook, som nettopp løftet frem behovet for anerkjennelse, traff en nerve og ble mye likt og delt. Hun skrev blant annet: «Det hadde vært så fint om de av og til fikk høre hvor viktige de var. Mens de levde, mener jeg.»

Jonas Bals sa det slik under minnesmarkeringen: «Veldig få av oss visste om den lille barnevernsinstitusjonen der Tamima var på jobb da hun ble drept. Sånn er det ofte med omsorgsjobber som hennes: De er usynlige for oss, helt til vi en dag trenger dem selv.»

Gjennom Tamima blir vi minnet om en virkelighet vi sjelden snakker om: at innvandrere fyller stillingene i barnevernet, på sykehusene, i eldreomsorgen, på byggeplassene, i drosjene, på restaurantene – overalt i hverdagslivet.

Tamima ble drept på jobb, midt i det stille ansvaret som så mange bærer uten å bli lagt merke til.

Vi må ikke glemme dette. Anerkjennelse må være en del av samtalen om minoriteter, ikke bare når ekstremismen slår til og vi samles i sorg.

Tamima ble drept på jobb, midt i det stille ansvaret som så mange bærer uten å bli lagt merke til. Hun minner oss også om det filosofen Michael Sandel understreker: at arbeidets verdighet ikke bare handler om lønn eller status, men om å bli sett som en del av fellesskapet, som en som bidrar.

Det er i denne gjensidige anerkjennelsen – av menneskeverdet og av arbeidet vi gjør for hverandre – at samholdet bygges.

Motgiften mot dem som prøver å skape fiendebilder er enkel, men krevende: å anerkjenne hverandre på tvers av sosiale og kulturelle forskjeller – i livet, i hverdagen, i alt vi gjør for å holde samfunnet vårt gående.