400

“Gi meg 400 folkevalgte slik at vi kan løse dette i fred og ro.” Sitatets eier var president Erdoğan og ordene falt under valgkampanjen forut for parlamentsvalget i Tyrkia 7. juni 2015. «Dette» som skulle løses i fred og ro, var muligheten til å forandre grunnloven slik at presidentvervet i Tyrkia kunne forvandles fra å være en symbolsk posisjon til å bli et maktsenter. Recep Tayyip Erdoğan trengte 400 folkevalgte for å kunne løse «dette i fred og ro». Da han kom med sin appell til befolkningen, lurte mange i Tyrkia på hva som ville skje hvis han ikke fikk sine 400. Uheldigvis måtte man ikke vente lenge på svaret.

Spørsmålet ble sikkert stilt også i lokalene til Folkenes demokratiske parti (HDP). HDP, opprinnelig et prokurdisk parti, hadde for lengst åpnet dørene for alle folkeslag i Tyrkia og på kort tid blitt massenes nye håp og ledende opposisjonelle kraft. Men HDP hadde tidligere ikke klart å komme over den skyhøye sperregrensen på 10 prosent. Erdoğan og hans Rettferd- og utviklingsparti (AKP) satte følgelig sin tillit til at HDP skulle forbli under sperregrensen. Det ville gi AKP gratis medlemmer i parlamentet (etter den tyrkiske valgloven tildeles stemmene til partier under sperregrensen det største partiet).

Vi vil ikke la deg bli President!

Det var ingen tvil om at mørke krefter, som aldri har vært en mangelvare i Tyrkia, allerede hadde bestemt seg for å kneble og svekke HDP som i stadig økende grad fikk støtte fra de vestlige deler av landet, fra deler av den tyrkiske befolkningen som nå var blitt lut lei av år med Erdoğan/AKP-regimet. HDP-aktivister og partilokaler ble angrepet, og en bombe i kurderbyen Diyarbakır drepte fire og skadet mange under et valgmøte.

Det viste seg bare å være en forsmak på det som skulle komme. I mellomtiden fortsatte HDP en sta og kompromissløs innsats for å stoppe Erdoğan. Partiets hovedslagord var nå: «Vi vil ikke la deg bli President!» Enda flere partilokaler ble satt fyr på, enda flere opposisjonelle ble mishandlet og fengslet.

7. juni 2015 gikk mer enn 80 prosent av de 56.675.669 stemmeberettigede til urnene. Titusenvis av frivillige bevoktet valglokalene mot fusk og fanteri. Da resultatet forelå samme kveld, hadde AKP mistet muligheten til å danne regjering alene og Erdoğan muligheten til å bli «Mr. President». Valgresultatet: AKP: 40,1% og 258 representanter, CHP (Republikansk folkeparti): 24,1% og 131 representanter, MHP (Nasjonalistbevegelse parti): 16,2% og 80 representanter, HDP: 13,4% og 81 representanter.

Nesten tusen opposisjonelle ble arrestert over natten.

Erdoğan forsvant fra offentligheten i tre dager. Da han dukket opp igjen, hadde planer blitt ferdiggjort og knapper trykket på. Krigsfly tilhørende Republikken Tyrkias luftvåpen, lettet fra basene sine og bombet stillingene til den kurdiske geriljahæren PKK i Kandil-fjellene i Irak. PKK slo brutalt tilbake. Fredsprosessen, som i de siste årene hadde foregått mellom partene (delvis i Oslo), ble effektivt begravet på de nye slagmarkene. Nesten tusen opposisjonelle, tyrkiske/kurdiske venstreradikale, ble arrestert over natten.

Pøbelgjenger, som marionetter aktivert på kommando, angrep mennesker og bygninger, skadet, lynsjet, ødela og ved ett tilfelle satte fyr på den eneste bokhandelen i byen Kırşehir. En selvmordsbomber drepte 33 sosialistiske ungdommer som hadde samlet seg i byen Suruç for å støtte kurdernes kamp mot IS i Kobani, Syria. Kaos. «Hadde vi fått 400, hadde dette ikke skjedd,» sa Erdoğan.

Den verste terroraksjonen i Tyrkias moderne historie etterlot seg 97 drepte.

Siden gikk det slag i slag. NATO erklærte sin støtte til Tyrkia. Som ventet klarte ikke opposisjonspartiene å danne en koalisjonsregjering, og Erdoğan bestemte at det Tyrkia trengte var et nytt valg, 1. november 2015. Lettere sagt enn gjort. Det gjensto fortsatt mye hardt arbeid for å sverte og svekke HDP slik at hans eget AKP kunne få nasjonalistenes stemmer i tillegg til islamistenes, overta HDPs representanter gratis, og oppnå 400. Det betydde enda flere luftangrep, blodige skuddvekslinger og enda flere liv tapt. To selvmordsbombere sprengte seg midt i menneskemengden under en fredsdemonstrasjon i hovedstaten Ankara 10. oktober.

Den verste terroraksjonen i Tyrkias moderne historie etterlot seg 97 drepte, hundrevis sårede og forferdelige scener på netthinnen. Ting hadde kanskje begynt å komme ut av kontroll, Erdoğan var desperat, og la skylden for aksjonen på et samarbeid mellom erkefiendene IS, PKK og tyrkiske venstreradikale. Var den lattervekkende irrasjonaliteten i denne påstanden enda et tegn på Erdoğans umettelige hunger etter å manipulere de uvitende massene som var klare til å sluke hva som helst fra hans hold, eller tegn på mannens sinnstilstand? Han trengte profesjonell hjelp, uansett.

Merkels merkelige Tyrkia-besøk to uker før valget etterlot seg en bismak hos opposisjonen.

Mot slutten av oktober besøkte Angela Merkel Tyrkia. Hennes agenda var klar og tydelig: Å be Erdoğan stoppe flyktningstrømmen som brukte ruten gjennom hans land. Det som imidlertid var mindre klart, var prislappen. Noen milliarder euro? Nye forhandlinger om EU-medlemskap? Støtte til Erdoğan i det kommende valget? Alt dette? Merkel unngikk å gjøre den tabbe å bli tatt imot av «verdenslederen», som tilhengerne hans kaller ham, i det nye tusenromsslottet i Ankara, selveste symbolet på korrupsjon i landet.

Men hun klarte ikke løpe fra skjebnen. I stedet ble hun bevertet i et overdådig 1800-tallsslott i İstanbul, et slott fra det osmanske rikets svakeste og mest korrupte æra, avbildet sittende på en gedigen, gyllen osmansk-sultan-trone, ved siden av «verdenslederen». Merkels merkelige Tyrkia-besøk to uker før valget etterlot seg en bismak hos opposisjonen og et mildt sagt vulgært bilde som ble grundig latterliggjort i sosiale medier og som Merkel med stor sannsynlighet kommer til å angre resten av sitt liv.

Erdoğan ser ut som en bekymret mann i disse dagene.

I motsetning til USA, NATO og EU, sviktet en av «verdenslederens» gamle venner ham i denne perioden hvor støtte var det han trengte mest. Putin og Russland kom til Assads unnsetning i Syria. Erdoğan ble skuffet og forbannet. De to, Putin og han, hadde ikke så veldig lenge siden sammen åpnet en stor moské i Moskva. Drømmen om å gå inn i historien som erobreren av Syria var nå blitt enda fjernere. Alle investeringer i IS og andre organisasjoner som har lagt det vakre landet Syria i ruiner, ville nå kanskje være helt forgjeves. Et uhell kommer aldri alene. Det gikk ikke bra med økonomien heller. Det var grunn til å tro at strømmen av fersk kapital fra sunni-brødrene hovedsakelig i Saudi Arabia og Qatar kom til å avta. Hvordan ville det gå da med det muslimske borgerskapet?

Erdoğan ser ut som en bekymret mann i disse dagene. Med god grunn. Alle de veldokumenterte korrupsjonsanklagene alene er nok til å dra hvem som helst i enhver rettsstat til bunns. Erdoğan må gjøre alt for å beholde makten, helst alene, og unngå å bli tiltalt. Men saken er at Erdoğan kanskje ikke bør bekymre seg i det hele tatt. Tyrkia er ingen rettsstat. Han har forsvaret, politiet, rettsvesenet, borgerskapet, USA, NATO og EU på sin side. Han har klart å skape det kaoset som vil gjøre det mulig med valgfusk. Konservative, islamister og nasjonalister har tilsammen et stemmepotensial på minst 60% i Tyrkia (to sikre hester i politikken er religion og nasjonalisme, som man nesten aldri taper på). Venstresiden, som virkelig vil straffe ham, vil aldri få flertall i parlamentet. Hva kan da mulighetene være etter det nye valget?

1. Erdoğans drømmescenario: Venstresiden drar på ferie som planlagt og bruker ikke stemmene sine (Regjeringen skjenket folket fem dagers fri i forbindelse med feiringen av Republikkens Dag). Fusk og trusler fungerer i tillegg til at AKP vinner stemmer fra nasjonalistene på grunn av patriotisk innsats mot PKK, og HDP klarer ikke å komme over sperregrensen. Da har Erdoğan sine 400 i lomma, forandrer grunnloven og tar et langt steg mot å bli President.
2. AKP får ikke 400 representanter, men klarer å danne regjering alene. Erdoğan har fått fire år til for å skjule sporene.
3. Islamister og nasjonalister finner ut at de er utrolig like: AKP og MHP danner en koalisjonsregjering.
4. Samme resultat som 7. juni-valget: a) Opposisjonen klarer ikke å danne en koalisjonsregjering siden nasjonalistene aldri vil sitte sammen med kurdere og kommunister, selv om de sammen har flertallet i parlamentet. b) Det ser ut som om sosialdemokrater, sosialister, kurdere og nasjonalister kan danne en koalisjonsregjering likevel. Erdoğan gir straks oppdraget til AKP som danner en mindretallsregjering som ikke er støttet av noen (en kjapp studietur til Portugal vil vise hvordan høyresiden der nylig klarte å stjele makten på den måten).
5. Usannsynlig og unødvendig scenario: AKP kollapser ved valget. Erdoğan rømmer til et vennligsinnet land med milliardene sine (i dollar og euro).

I skrivende stund er det stor skuffelse.

01.11.2015: Det uoffisielle valgresultatet som foreligger ved midnatt: AKP: 49,4% og 316 representanter, CHP: 25,4% og 134 representanter, MHP: 11,9% og 41 representanter, HDP: 10,7% og 59 representanter.

Tablået viser tydelig at drahjelpen fra NATO og EU, truslene, kaosstrategien, nasjonalistiske reaksjonære som har oppdaget at de har mye til felles med religiøse reaksjonære, og som dermed har stemt på AKP, og valgfusk som rapporteres fra hele landet, har gitt resultater. AKP+MHP-koalisjonen nevnt som en mulighet ovenfor er blitt en virkelighet ved urnene; partibytterne vil gjøre AKP i stand til å danne en flertallsregjering og fortsette å seile sin egen sjø.

I skrivende stund er det stor skuffelse, desperasjon og pessimisme med hensyn til landets framtid blant de 35% som vil ha et sekulært og demokratisk Tyrkia. Den berømte tyrkiske forfatteren Aziz Nesin var engang overbevist om at 60% av den tyrkiske befolkningen var lite snartenkte. Hvis man ikke vil være så bombastisk, kan man også kalle det «Stockholmsyndromet», som en av mine gamle kamerater fra Istanbul på 70-tallet, tid og sted for kjærlighet og revolusjon, med et fortsatt optimistisk glimt i øyet, uttrykte det.