Glem selvhjelp og selvrealisering – brett opp ermene og redd verden!

Den nederlandske historikeren og forfatteren Rutger Bregman er en hitmaker uten like. Da han slapp boka Utopia for realister, var borgerlønn på alles lepper, og med oppfølgeren Folk flest er gode snudde han om på fortellingen om det rasjonelle og egoistiske mennesket.

Bregman er snart tilbake i norske bokhyller med en kontrabeskjed; folk flest er ikke ambisiøse nok. Og de som faktisk har ambisjoner, har tydeligvis feil ambisjoner. Morele ambitie (Moralsk ambisjon) har han kalt den nye boka som jeg har lest på nederlandsk, og som kommer på engelsk i slutten av april og på norsk til høsten. Dette er en liten smakebit på en av årets heiteste utgivelser.

Boka får deg til å granske deg selv og de rundt deg.

Bregman åpner boka med historien om «verdens lykkeligste mann» – munken Matthieu Ricard som viet livet til meditasjon i Himalayafjellene, og sjokkerte verden med sine rekordhøye hjernebølge-nivåer.

Men Bregman setter tidlig tonen for boka når han kaller den lykkelige munken for egoist. Munken anklages for å ha levd tredve år i sitt eget hode, uten å løfte en finger for menneskene rundt seg. Nederlenderen har et poeng.

Bregman forsøker å overbevise leseren om at ambisjonene våre er feilplassert. Målet vårt burde ikke være et liv helt uten smerte, slit og stress, og det burde i hvert fall ikke være et liv som bare tjener oss selv.

Dette er en slags omvendt selvhjelpsbok. Spørsmålet er ikke hvordan du kan leve et best mulig liv for deg selv, men heller hvordan du kan leve et best mulig liv for andre. Moralsk ambisiøse, det er det vi burde være. Vi må tåle litt smerte, slit og stress for å skape en bedre verden.

Takk gud for at Gunnar Sønsteby ikke solgte talentet sitt til høystbydende under andre verdenskrig.

Boka får deg til å granske deg selv og de rundt deg. Jeg finner mye ambisjon. Selv har jeg masse ideer – realistiske og urealistiske – om hva jeg skal utrette på mine åtti år. Bank i bordet. Menneskene rundt meg er minst like ambisiøse: resere på skolen med gode jobber og lyse fremtidsutsikter.

Samtidig finner jeg lite moralsk ambisjon. Vi har satt oss mål som først og fremst skal gjøre våre egne liv bedre. Vi skal trives godt i jobben, tjene gode penger og få anerkjennelse for godt arbeid.

Om vi gjør samfunnet litt bedre i løpet av karrieren er det i så fall bare en gledelig bivirkning. En aksjemegler bidrar vel til et effektivt kapitalmarked? Bedrifter er jo helt avhengige av å kunne hyre inn en konsulent i ny og ne? Og hva er en rettstat uten jurister?

Joda, men hvis man har lyst å gjøre verden bedre – sånn på ekte – er det feil strategi å selge talentet sitt til høystbydende. Lønnsjegere blir aldri heltene i historietimen eller protagonisten i storfilmer.

Vi er heldigvis fortsatt venner, men jeg fikk nok ikke vekket den store begeistringen for Moralsk ambisjon jeg hadde sett for meg.

Takk gud for at Gunnar Sønsteby ikke solgte talentet sitt til høystbydende under andre verdenskrig. Direktør og konsulent ble han først etter å ha bekjempet den tyske okkupasjonen. Sønsteby kan umulig ha hatt like «gode» hjernebølger som den mediterende munken i himalayafjellene. Han var nok heller ikke mindful, og i hvert fall ikke lykkelig.

Det er ingen væpnede okkupanter i gatene lenger, men verden er fortsatt full av urett og elendighet. Moralsk ambisjon legger disse problemene på skuldrene til leseren, men på en måte som vekker ambisjon framfor apati. Det er en radikal ansvarliggjøring, som gir deg gnisten til å brette opp ermene og gjøre verden bedre – sånn på ekte. Politikerne, samfunnet og systemet kan bare få måpe fra sidelinjen.

Av alle sitatene i Moralsk ambisjon, er det dette fra Margaret Mead som har brent seg fast i minnet:

«Aldri tvil på at en liten gruppe bevisste og engasjerte borgere kan forandre verden. De er faktisk de eneste som noen gang har gjort det».

Boken er obligatorisk lesing for unge mennesker som skal ta fatt på livet. Men vær varsom, budskapet er potente saker. Ikke beskyld kompisen din, som velger lønn over ideal, for å «garantert» ha vært nazist på 40-tallet, slik som jeg gjorde.

Vi er heldigvis fortsatt venner, men jeg fikk nok ikke vekket den store begeistringen for Moralsk ambisjon jeg hadde sett for meg.