Gud fri vår konge god

Diskusjoner om monarki eller republikk går alltid av hengslene fordi vi ser oss blinde på personene som til enhver tid bekler rollene, og ikke setter flomlyset inn på det udemokratiske hjertet i denne statsformen.

Hva slags liv er dette?

Store debatter om staters styreform må handle om prinsipper, aldri om personer.

De prinsippene berører ikke bare Stortingsrunder, endring av grunnloven og hva som skal være en ny statsform, men de berører også hvordan staten skal tenke rundt enkeltmenneskers frihet, som vi ellers setter høyt i vår tid og kultur.

Å la noen av våre medmennesker fødes inn i en familie der du aldri kan bli noe annet enn det staten bestemmer at du skal være, og der du er nasjonens underholdning fra den første pepperkake bakes på nasjonal jule-TV: Hva slags liv er dette?

Skal vi virkelig ofre noens frihet fordi andre synes «det er koselig med kongefamilie»?

Diskusjoner om styreform i et land må skje helt uavhengig av hvem som til enhver tid bekler de pussige titlene «konge» eller «prinsesse». En slik debatt handler nettopp ikke om folk liker de kongelige eller ikke, men om en statsform man kun kan bli født inn i, eller giftet inn i.

Det er de to eneste veiene inn til den siste rest av norsk adelskap: Blod eller ekteskapsbånd. Nedarvede privilegier, eller nedarvet gullbur, alt ettersom.

Selv halvblod holder ikke i dette systemet, slik Marius, som er et like helt menneske som alle andre, har opplevd i rollen som en slags pseudoprins hele sitt liv. Marius kunne vært en framifrå kar som aldri banket opp kjærestene sine, men det skal uansett ikke ha noe å si for en debatt om styreformen i et land.

Nå er han en politisak, som alle som bruker vold og trusler skal være. Men en monarkisak skal han bare være i form av å vise frem absurditeten i det rigide systemet et kongehus er.

Skal vi virkelig ofre noens frihet fordi andre synes «det er koselig med kongefamilie»?

Det holder ikke å si at Harald gjør en bra jobb.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å arve en konstitusjonell tittel ikke hører hjemme i et demokrati: «Vi må vekk fra Disney-begreper som konger, prinsesser, hoffdamer og høyheter, og forlengs inn i virkeligheten.»

Ikke bare fordi det føles smått pinlig å kalle folk rundt seg «Majestet» eller reise seg når noen fra kongehuset inntar et rom, men også fordi monarkiet historisk er tett knyttet til kolonialisme og politisk alliansepolitikk, og fordi dagens variant er tett viklet inn i kapitalistiske luksusdrømmer.

Denne form for velstand og levemåte monarkier representerer er ikke er forenlig med den tilstedeværende klimakrisen og miljøødeleggelser. Det er ingenting folkelig ved kongefamiliens liv. Det meste de gjør er sterkt kodet overklasse og for oss i Oslo: Vestkanten. Hytter ved hav og fjell, seilbåter, yachter, kjendisvenner, slalomturer i alper, idylliske strandferier, og dyre klær og hobbyer.

Pynter de seg til fest kongefamilien, eller kler de seg ut?

Det er så mye som er galt med monarki som styreform at det er på tide at forsvarerne av det begynner å gjøre nettopp det: Forsvare det ved å presentere noen prinsipper for monarki. Det holder ikke å si at Harald gjør en bra jobb. Det gjør han sikkert, han virker som en helt topp fyr. Men argumentet er blottet for prinsipp og skal vi ha en debatt på samfunnsnivå må prinsipper ankomme arenaen.

Jeg husker en dokumentar jeg så for noen år siden om Charles, da han var prins, nå konge i Storbritannia. Han skulle besøke et mindre sted og noe som lignet et samfunnshus ble gjort i stand med rød løper, høye glass og barn med blomster. Alt arbeidet i forkant var en del av dokumentaren. Så ankommer majesteten, det neies, bukkes og fortelles om noe til Charles han kun er måtelig interessert i.

Så er det slutt. Charles står der noen minutter alene, og rundt ham begynner kjapt resten av livet til de andre: Den røde løperen rulles sammen. Det prates over oppvasken. Folk rydder stoler og snakker med hverandre. Ingen bryr seg egentlig lenger om monarken. Skuespillet er over, og den som ser, ser at Charles vet dette. Han vet at de vet at han vet osv. Det er noe uendelig sårt over dette bildet.

Men det sterkeste prinsippet mot monarki er demokrati.

Pynter de seg til fest kongefamilien, eller kler de seg ut?

Jeg vet at mange, inkludert meg selv, ikke ser opp til kongefamilien, men heller har medlidenhet med dem. Sett dem fri, alle sammen. La Sverre Magnus bli politisk rådgiver om han vil. Kanskje Ingrid egentlig drømmer om å bli helsesøster på Jansløkka skole? Det får vi aldri vite.

Vi liker å tenke på kongehuset som en symbolsk koselig sak, men for mange av oss er det mye ved monarkiet som er tungt politisk.

Kong Harald er den høye beskytter av oljebransjens superfest ONS som pågår i Stavanger i disse dager. Er virkelig oljebransjen en «ukontroversiell organisasjon», som er kriteriet for kongelig beskyttelse?

Kronprins Haakon har nesten hvert eneste år deltatt på Verdens økonomiske forum. Et møtested for verdens største kapitalister, som mange av oss heller ikke anser som helt ukontroversielt eller politisk nøytralt.

Neida, vi trenger ingen president. Vi har en på Stortinget.

Når det gjelder krig og fred er det også greit å huske på at kongen er den øverste befalingsmannen i landet, med rang av general i Hæren og Luftforsvaret og er admiral i Sjøforsvaret. Olav og Harald var begge utdannet på Krigsskolen. Haakon gikk på Sjøkrigsskolen i tre år. Ingrid sto på Slottsbalkongen i år i militæruniform. For noen av oss var det et ubehagelig syn, og så langt fra hyggelig man kan komme.

Det militære forsvaret er ingen nøytral posisjon å velge, men et tungt politisk og privat valg unge mennesker tar. Selvfølgeligheten i å vikle de kongelig inn i militæret, burde aldri vært en selvfølge.

Men det sterkeste prinsippet mot monarki er demokrati.

Nesten en tredjedel av verdens befolkning bor nå i land der folk risikerer å bli trakassert, fengslet eller drept for å si sin mening, organisere seg eller kjempe for sine rettigheter på annet fredelig vis, meldte Norad tidligere i år.

«Ytringsfriheten strupes, muligheten til å organisere seg begrenses, samfunn polariseres, og autoritære krefter vinner fram», sa Norad-direktør Bård Vegar Solhjell.

«Demokrati» er på samme måte som ordet «fred», er ord som kan høres kjedelige og selvsagte ut, men det er bare inntil de settes i spill av det motsatte. Nå som det settes i spill, må vi på alle vis mulig utvide og forsvare det. Å innføre en annen styreform enn kongedømme er sterkt symbolsk, men også i praksis. Neida, vi trenger ingen president. Vi har en på Stortinget. Det holder.

Monarkiet er dødt, leve demokratiet!

Dersom Norge, via å endre grunnloven gjennom to runder i Stortinget, velger å velge vekk monarkiet til fordel for en annen styreform, kommer det ikke uten et visst vemod, selv blant republikanere.

En rekke nasjonale ritualer er knyttet til kongehuset, og vi har vennet oss til ha dem rundt oss ved høytider og i sladrespaltene. Sonja er til og med en konfekt.

Sammen er den utvidede kongefamilien realityshowet vi vokste opp med, og i motsetning til ekte reality-serier kan vi ikke klikke tilbake og begynne på nytt hvis vi blir lei oss når det er slutt.

Når monarkiet er slutt, er det slutt.

Det er lov å være trist, men i tristheten må gleden over kongefamiliens nye frihet og landets modernisering reise seg.

Monarkiet er dødt, leve demokratiet!