Halleluja på Hamar

HAMAR: Det er ikke et karismatisk kristent vekkelsesmøte, men landsmøtet i Norges for tiden mest selvsikre parti. Trygve Slagsvold Vedum gliser ofte. Med målingene Senterpartiet starter landsmøtet sitt med, har han grunn til å glise hele veien til ørene, og rundt på andre siden. I løpet av de seks siste årene har partiet gått fra å være blant sperregrensekameratene, til å vokse seg opp mot Fremskrittspartiet, til å gå forbi. Nå er det Høyre som ser Senterpartiet i bakspeilet.

Det er en tydelig symbolikk i et landsmøte som er lagt til Hamar, i samme lokale som landsmøtet ble avholdt før EU-avstemningen for 25 år siden. Det var forrige gang Senterpartiet seilte like høyt som partiet gjør nå. Den gang var framgangen uløselig knyttet til EU-saken – og partiets fortelling om sentralisering av makt, om teknokrati og om nærdemokrati funket. På samme måte treffer fortellingen tidsånden nå, og på landsmøtet ser vi hvordan det har blitt strømlinjeformet til et enhetlig budskap for partiet.

Sentrale politikere som Trygve Slagsvold Vedum, Anne Beate Tvinnereim og Marit Arnstad går i takt: Partiet er mot «systemer som vokser og vokser», og regjeringen «demonterer» og «årelater distriktene». Budskapet var det samme fra mange av de andre delegatene som tok ordet i fredagens generaldebatt, og det dundres løs på Høyre og Fremskrittspartiet.

Det er den store lykke for Senterpartiets oppslutning at regjeringen har funnet sammen om et prosjekt som regjeringen nok selv vil omtale som å fornye Norge: Kommunereform, regionreform, politireform. Men mange av de som rammes av ulempene med disse reformene finner veien til Senterpartiet – partiet mener jo det rakt motsatte.

Onde tunger har kalt Senterpartiet populistisk, og Vedum bruker tid i sin åpningstale på å avvise dette som en merkelapp på partiet. Diskuter heller sak med oss, sier han. Det er egentlig et ganske ideologisk budskap partiet hamrer inn. Og det budskapet minner om det som for noen tiår siden ville blitt kalt populisme – ikke som svimerke, men som hedersbetegnelse. Dette Senterpartiet er partiet for småfolka, mot teknokrati og dekadente storkarer.

Klimadiskusjonen er mer ubehagelig for partiet enn sentraliseringsdiskusjonen. Mange i partiet har reagert på forskjellige sider av hvordan partiet har forholdt seg til klimadiskusjonen. Noen er uenige hvor høyt klimaspørsmålet har blitt prioritert i partiet, noen i hvilken politikk partiet fører i konkrete saker – som at partiet i høstens alternative statsbudsjett valgte å foreslå å fjerne regjeringens drivstoffavgifter, eller hvordan man skal forholde seg til norsk oljeproduksjon. Senterungdommen har vært blant dem som har målbåret en klimautålmodighet i partiet – også i landsmøtedebatten.

Regjeringens reformer kommer etter alle solemerker til å bli en hovedsak i høstens lokalvalg

Når Trygve Slagsvold Vedum snakker om klima har han helt rett: Det kan ikke være de som har minst som skal ta regninga for det grønne skiftet. Men han sier A uten å si B. Hvem er det som da skal betale? Jo, det må jo være de som har råd. Det er de som bor i byer og de som har mest penger som forurenser mest. Men partiet sender ikke regninga videre til byfolk og rikfolk, som de i teorien kunne gjort. De sier bare at folk i distriktene ikke skal betale.

Men klimadiskusjonen er neppe en utfordring for partiets oppslutning. Til det er fellesskapet mot sentralisering, både blant velgere og medlemmer, alt for sterkt.

Regjeringens reformer kommer etter alle solemerker til å bli en hovedsak i høstens lokalvalg – det tjener Senterpartiet. Og Fremskrittspartiet sliter alltid med å gjøre innvandringssaken like lokalt som nasjonalt relevant – det tjener også Senterpartiet, som har tatt mange velgere fra Fremskrittspartiet det siste halvåret.

Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg hvor oppturen skal stoppe for partiet.

Hør også podcasten Noen har snakket sammen fra Sp-landsmøtet: