Handler Palestina-demonstrasjonene egentlig om USA?

NEW YORK: Det er lett å latterliggjøre demonstrantene ved amerikanske universiteter som krever et fritt Palestina «fra elven til havet». Studenter ved noen av landets dyreste og mest prestisjefylte universiteter ifører seg Palestinaskjerf og «frigjør» universitetsbygninger, som om de var frihetskjempere. Og i minst ett tilfelle har en ung demonstrant krevd mat og vann fra universitetsadministrasjonen fordi dette er «grunnleggende humanitær hjelp».

Selvfølgelig er alle politiske demonstrasjoner en form for teater, og selvfølgelig fortjener ikke alle som protesterer mot drapene på et stort antall uskyldige sivile i Gaza latterliggjøring. Å bruke vold mot demonstrantene, enten det er politiet som gjør det eller om det er en mobb, som ved UCLA, er urimelig og opprørende.

Motstand mot sionisme eller kritikk av israelsk politikk er ikke nødvendigvis antisemittisk.

Problemet er at den «anti-sionistiske» saken, som har bredt om seg blant amerikanske studenter, ofte ikke henger helt på greip. Det ideologiske fundamentet til demonstrantene gjør at de har en tendens til å mene at alt henger sammen med alt: politivold mot afroamerikanere, global oppvarming, amerikansk imperialisme, hvitt overherredømme, det amerikanske slaveriets historie, europeisk kolonihistorie, trans- og homofobi («Queers for Palestine») og nå krigen mellom Israel og Hamas.

Som en student ved Cornell University, som ble intervjuet av New York Times, har sagt: «Klimarettferdighet» har «røtter i de samme kampene mot imperialisme, kapitalisme – sånne ting. Jeg tror det er svært sant når det gjelder denne konflikten, når det gjelder folkemordet i Palestina.»

Sionismen er en uensartet jødisk nasjonalistisk bevegelse fra 1800-tallet som inneholdt religiøse, sekulære, venstreorienterte og høyreorienterte elementer. Den har nå blitt ensbetydende med kolonialisme, imperialisme og rasisme. Dersom man vil være en god, human og moralsk person, må man, ifølge tenkningen til mange av demonstrantene, være en «anti-sionist».

Dette verdensbildet kan forklare hvorfor de pro-palestinske protestene startet ved noen av de mest eksklusive amerikanske universitetene: Columbia, Harvard, Yale, Stanford.

Om dette også er antisemittisk, som noen hevder, er ikke alltid klart. Motstand mot sionisme eller kritikk av israelsk politikk er ikke nødvendigvis antisemittisk. Å nekte Israel retten til å eksistere er unektelig fiendtlig. Det samme er antakelsen om at alle jøder er sionister.

Å knytte sammen alle former for undertrykkelse har sin egen akademiske sjargong: «interseksjonalitet». Mange studenter som for tiden demonstrerer for Palestina, har tatt til seg denne tankegangen fordi de har blitt lært opp til å gjøre det, hovedsakelig av professorer ved de samme institusjonene som demonstrantene nå gjør opprør mot.

I et hav av konkurrerende identitetspolitikk, er det én markør som alle velutdannede medlemmer av den liberale venstresiden, spesielt i USA, er enige om: For å være en rettenkende borger i det post-koloniale Vesten – med sin slaverihistorie – må man være aktivt anti-rasistisk, anti-imperialistisk og anti-kolonialistisk. Det betyr å anvende et slikt perspektiv på alle globale hendelser, fortid og nåtid, inkludert komplekse konflikter fra USA til Midtøsten.

Inntil nylig var det å være en hvit mann fra en godt utdannet familie vanligvis en inngangsbillett til de øverste samfunnslagene.

Dette verdensbildet kan forklare hvorfor de pro-palestinske protestene startet ved noen av de mest eksklusive amerikanske universitetene: Columbia, Harvard, Yale, Stanford. Interseksjonalitet er ikke hovedbekymringen til arbeiderklassen, men heller et kjennetegn på den utdannede eliten, hvis medlemmer er vant til å betrakte seg selv som den vestlige verdens kollektive moralske samvittighet.

En viss grad av klassebasert skyldfølelse over å studere ved de dyreste universitetene, kan bidra til bølgen av studentaktivisme, spesielt i et samfunn der kløften mellom rik og fattig vokser. Det er lettere å leve med privilegier når klassekamp erstattes av protester mot kolonialisme og rasisme.

Klasse spiller imidlertid en rolle. Opprør stammer ofte fra en frykt for at privilegier kan gå tapt. USAs tidligere president Donald Trumps demagogi appellerer til hvite mennesker med lavere utdanning som misliker at innvandrere kanskje gjør det bedre enn dem. Noe lignende skjer ved amerikanske elite-institusjoner og andre deler av den vestlige verden.

Det er en måte å klamre seg til ledende posisjoner innenfor intellektuelle og kulturelle sfærer på.

Inntil nylig var det å være en hvit mann fra en godt utdannet familie vanligvis en inngangsbillett til de øverste samfunnslagene. Men nå er det mer konkurranse fra høyt utdannede ikke-hvite og kvinner om de mest ettertraktede jobbene innen akademia, media, museer, forlagsbransjen og andre felt som krever høyere utdanning.

Dette er helt og holdent en positiv utvikling. Enhver som tror på inkludering, mangfold og ikke minst interseksjonalitet, bør applaudere det.

Men den venstreliberale ideologien som insisterer på aktiv «avkolonisering» og rituelle bekjennelser av rasebaserte privilegier, kan føre til defensive reaksjoner. Et økende antall unge hvite menn i Europa og USA tiltrekkes av politiske partier på ytre høyre og av glatte guru-lignende figurer som lover å lære dem hvordan de kan hevde seg igjen ved å gjenopprette sin maskulinitet og sette kvinner tilbake på plass. At dette også kan spille på fordommer mot mennesker med en annen hudfarge, er åpenbart.

Men det har kanskje aldri vært hovedpoenget.

Men elitens angst for at den ikke skal klare å opprettholde sine privilegier kan imidlertid gå den andre veien. Studenter ved de dyreste private universitetene kan se det som i deres interesse å vise at de er genuint opptatt av interseksjonalitet ved å markere seg som anti-rasister, anti-imperialister og anti-kolonialister og ved å overgå minoriteter i deres iver og glød. Det er en måte å klamre seg til ledende posisjoner innenfor intellektuelle og kulturelle sfærer på.

Kanskje det er grunnen til at studenter og ansatte ved Columbia University gikk i spissen for å protestere mot Israels krig i Gaza og ble raskt fulgt av aktivister ved andre eliteuniversiteter (Ivy League). Om dette virkelig vil hjelpe palestinerne med å oppnå sin egen stat, der de kan leve bedre og mer verdige liv under et styre de velger selv, er uklart. Men det har kanskje aldri vært hovedpoenget. Som ofte er tilfellet med amerikanske protestbevegelser, handler denne egentlig om USA.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org