Hvordan håndtere den globale utdanningskrisen

(NEW HAVEN): Utdanningssektoren har blitt hardt rammet av pandemien. Ifølge beregninger utført av UNESCO, gikk rundt 1,6 milliarder elever i mer enn 190 land glipp av skolegang mens krisen var på sitt verste.

I høyinntektsland har elever fra vanskeligstilte hjem blitt hardt rammet av skolenedstenging. Det gir grunn til bekymring: Vil dette forsterke forskjeller i inntekt og utdanning på lang sikt? Forskjellen mellom elever med utdannede og ressurssvake foreldre blir stadig større og mer synlig, ikke minst med tanke på tilgang på datamaskiner og internett.

I høyinntektsland har elever fra vanskeligstilte hjem blitt hardt rammet av skolenedstenging

Men bildet er enda mer dystert i lavinntektsland. I 2019 beregnet Verdensbanken at 53 % av barn som avsluttet barneskolen i lav- og mellominntektsland (og så mange som 80 % i noen lavinntektsland) fortsatt ikke kunne lese og forstå en enkel tekst. I lys av dette har banken innført et nytt begrep: «læringsfattigdom».

Tilsvarende avdekket World Development Report fra 2018 at i Kenya, Tanzania og Uganda kunne tre fjerdedeler av tredjeklassinger ikke lese en enkel setning som «navnet på hunden er Valp». På landsbygda i India kunne tre fjerdedeler av tredjeklassinger ikke løse et tosifret matteproblem som 46 minus 17.

De siste 20 årene har vi vært vitne til en imponerende økning i hvor lenge barn går på skolen (i snitt). Og det er stadig flere barn som går på barne- og ungdomsskole. Likevel mangler mange barn grunnleggende ferdigheter. For å si det enkelt: Mer skole har ikke ført til mer læring. Og mange steder har dette gapet blitt så stort at man nå advarer mot en global «utdanningskrise».

Som mine medforfattere og jeg viser i en nylig publisert forskningsrapport, er ikke dette noe man bare finner i noen få fattige land; det er noe som går igjen i en rekke mellom- og lavinntektsland. En annen forskningsstudie ved Center for Global Development viser tilsvarende forskjeller i læring mellom høy- og lavinntektsland som er langt større enn det forskjeller i antall skoleår skulle tilsi.

Utviklingslandene var midt inne i en utdanningskrise allerede før pandemien

Noen mener kanskje dette ikke er den rette tiden til å skulle takle en utdanningskrise, midt inne i en pandemi. Dette gjelder spesielt i land med svake offentlige finanser. Men de langsiktige konsekvensene er for store. Noe må gjøres. Men hva?

En strategi for å håndtere utdanningskrisen må bestå av minst to komponenter. For det første, må de som utformer politikken i land med lavt læringsnivå overtales til å prioritere utdanning høyere. Dette kan virke åpenbart. Men utdanningens avgjørende rolle for økonomisk vekst og utvikling er ikke alltid like åpenbar for de som kontrollerer ressursene. Myndigheter prioriterer ofte investeringer i fysisk infrastruktur framfor investeringer i mennesker. Mens veier og broer gir rask og synlig avkastning — og gjerne hjelper politikere å bli gjenvalgt — kommer avkastningen fra utdanning gjerne til syne på lang sikt — og gjerne etter at regjeringen som iverksatte investeringene har gått av.

For å gripe fatt i dette incentivproblemet, har Verdensbankens humankapitalprosjekt (Human Capital Project) utviklet en humankapitalindeks som tar i betraktning læringsnivå, helse og andre viktige faktorer for hvert enkelt land. Indeksen viser klart og tydelig de økonomiske kostnadene ved å ikke foreta seg noe. En poengverdi på f.eks. 0,40 indikerer følgende: Når et barn som blir født i dag fyller 18, vil det kun være 40 prosent så produktivt som en jevnaldrende som har mottatt full utdanning og hatt tilgang på gode helsetjenester. Ved å gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig, forsøker Verdensbanken å motivere politiske beslutningstakere til å ta utdanning (og helse) på alvor.

Effektiv bruk av offentlige midler er avgjørende i lavinntektsland og steder med alvorlig mangel på ressurser

Humankapitalindeksen har også en viktig målings- og forskningsfunksjon. Skal man sammenligne læringsframskritt på tvers av land, trenger man felles måleparametre. Verdensbanken har derfor bygget opp en database av sammenlignbare læringsresultater (Harmonized Learning Outcomes) som består av data fra 164 land mellom 2000 og 2017. Disse målingene blir oppdatert hvert annet til tredje år når nye læringstall er tilgjengelige. Igjen er målet å motivere myndigheter til å gjøre mer — i tillegg til å vise hvilke tiltak som bidrar til bedre læring.

Men selv om myndigheter i utviklingsland ønsker å forbedre læringen — og forplikter seg til dette — hvordan kan de med sine knappe ressurser gjøre dette, spesielt under en pandemi? Dette er noe den andre komponenten ved strategien griper fatt i: en målrettet vektlegging av kostnadseffektivitet.

Effektiv bruk av offentlige midler er avgjørende i lavinntektsland og steder med alvorlig mangel på ressurser. Nå som koronakrisen har tappet myndigheter for finansielle reserver og dratt mange mennesker tilbake i fattigdom, er det viktigere enn noensinne.

Det britiske utviklingsbyrået (Foreign, Commonwealth & Development Office) har sammen med Verdensbanken iverksatt Global Education Evidence Advisory Panel for å hjelpe utviklingsland med å finne fram til kostnadseffektive strategier. Dette initiativet er av stor nytte. Etter en omfattende gjennomgang av empiri fra en rekke land, deler GEEAP utdanningstiltak inn i tre kategorier: «svært gode og gode tiltak», «lovende tiltak, men svake bevis» og «dårlige tiltak».

Framskritt er mulig uten for store kostnader

Panelets første rapport viser at den mest kostnadseffektive måten å forbedre læringen på, er å gi foreldre og barn informasjon om nytten av, kostnadene ved og kvaliteten på utdanning. Topp-politikere og -byråkrater må ta ansvar for utdanning. Likeledes må foreldre og elever forstå betydningen av læring. I den andre enden av skalaen finner vi «dårlige tiltak» — tiltak som gir skuffende resultater i forhold til hvor mye de koster. Eksempler er bruk av penger på nye fasiliteter, datamaskiner, nettbrett og annet utstyr.

Det positive ved dette er at framskritt er mulig uten for store kostnader. Ifølge et nylig publisert forskningsnotat fra Verdensbanken, vil de mest kostnadseffektive tiltakene gi tilsvarende tre ekstra år med skolegang av høy kvalitet (som kan sammenlignes med de beste utdanningssystemene) for kun 100 dollar per barn.

Utviklingslandene var midt inne i en utdanningskrise allerede før pandemien. Nå som pandemien synes å nærme seg slutten, er det helt avgjørende at alle land og internasjonale institusjoner fortsatt forplikter seg til å utvikle vår viktigste ressurs: mennesker.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.