Harde gutter og myke jenter

En gang i fjor, da min yngste sønn gikk i andre klasse på videregående skole hadde klassen fått en tekst fra en bok de skulle analysere. Det viste seg at teksten var fra min 2013-bok, «Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land».

Sønn: Mamma, er det meg du skriver om?

Det var det. Dette var teksten og dette var han og meg:

«Vi skal altså være kule, for eksempel når vi leverer barna i barnehagen, selv om de gråter. Begge mine har gjort det, i lange perioder. I slike situasjoner ble det krevd av meg at jeg ikke skulle følge instinktene mine, altså løfte opp, kose og trøste mitt eget barn. Tvert imot ble jeg fortalt av barnehageansatte at jeg skulle si ha det med et smil, gå raskt ut og snakke positivt om barnehagen hjemme. Dette gjorde jeg med vekslende hell, for det slo meg stadig vekk hvor absurd det må ha vært for barnet. Han gråter og strekker armene sine etter meg, men tilbake får han et smil fra en mamma som tilsynelatende går fornøyd vekk. Jeg lurte av til på hva denne litt rare responsen fra min side gjorde med hans evner til å stole på egne følelser som verdifulle og riktige.»

Det var ikke feministene som hadde skapt et konkurransedrevet vekst-regime under den nyliberale kapitalismen som omsluttet våre liv.

Barna husker ikke noe av dette. De husker barnehagen som et morsomt sted, de husker det siste året, da de var eldst og kongene på haugen og ikke ville hjem ved henting. De fire årene før det, med trøtthet og gråt til og fra, iblandet mye lek og moro også, men før de kunne snakke skikkelig, da dagene var eviglange og de ikke skjønte at foreldrene var på jobb eller hva en jobb var, er en tåkeheim for dem. Men årene står glassklart i hukommelsen for oss voksne.

Det var et sårbart sted og det er noe i dette dypt private som aldri tas politisk på alvor selv om det er langt på overtid. Vi var slitne, vi var usikre, vi savnet tid med barna og fikk ikke hverdagen til å gå opp. Vi var i tidsklemme. Det viser seg altså at det er unge foreldre fremdeles. Det kom aldri en politisk løsning, derimot kom det politiske vinder fra ytre høyre, og sammen har disse to klart å føde ideen om tradwives og hennes forsørger av en fraværende ektemann.

Alle anklager om at «likestillingen har gått for langt» kommer fra et ganske mørkt sted.

Det var ikke det at vi ønsket å bli husmødre eller husfedre og det irriterte meg hver gang noen prøvde å skyve ansvaret for tidsklemma over på feministene. Det var ikke feministene som hadde skapt et konkurransedrevet vekst-regime under den nyliberale kapitalismen som omsluttet våre liv. Det var ikke feministene som deregulerte boligmarkedet, bestemte lengden på arbeidsdagen eller hadde skylden for at kvinner gjorde, og gjør, mest husarbeid hjemme.

Alle anklager om at «likestillingen har gått for langt» kommer fra et ganske mørkt sted, der verken vitenskap, tall eller virkelighet teller, og vi vet alle hvor det er; i varianter av Trumpland og omegn. Der feministiske krav om politiske endringer er et krav om at alle skal med når vi skal lempe på stresset, alle kjønn, alle klasser, alle yrkesgrupper gjennom et annet arbeidsliv og en annen velferdsstat, så er leflingen med såkalte tradisjonelle kjønnsroller i verste fall også lefling med tendenser i vår samtid som berører det aller ytterste på høyresiden.

Kvinners yrkesaktivitet i vår del av verden ble aldri fulgt opp av kortere normalarbeidsdag eller nedgang i yrkesaktiviteten blant fedre, slik mange håpet og trodde.

Det gjelder å holde hodet kaldt når man slåss for det som er varmt og vart. Det er neppe slik at kvinner som drømmer om å være hjemmeværende med barna i samme ånd drømmer om en fascistisk verden med sterke menn og kjøkkenbenk-ideal for kvinner. Men denne rolledelingen kan nok appellere til alle kjønn som måtte ha dragning mot det de tror er naturlig eller tradisjonelt, siden slike begreper og myter utgjør en stor del av fascistisk arkitektur.

I tider som vår, når slike krefter lever oppe i toppen av politisk makt på globalt plan, er debatten om tradwife og kjønnsroller, og KrF sin mørke lefling med alt reaksjonært, plutselig et annet alvor.

Det som ligger bakenfor samtaler om tidsklemme, stress, slitasje og det at det er helheten og ikke enkeltdelene som sliter ut, er ønsket om en annen balanse. Litt mer hjem og barn, litt mindre jobb. En sekstimersarbeidsdag, en firedagersuke, universelle velferdsløsninger selv om vi en periode kanskje hadde råd til noe deltid, et regulert boligmarked og mindre gjeldsbyrde. Hva som helst, som kunne gitt oss mer kontroll over hverdagen vår. Egen inntekt er viktig for begge parter i et foreldreskap, om man da er to om det. Inntekt er frihet i vår pengeorienterte kultur. Historisk for kvinnen, men i samtiden også for mannen, om man skulle ønske seg hvert til sitt og etablere seg solo.

Feminismen har i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene.

Tidsklemmedebattene får stadig nye uttrykk, og mediene elsker små TikTok-trender og jenter og kvinner som drar ting ut i det ekstreme. Men den viktige debatten ligger på systemnivå, slik småbarnsmor og forfatter Ida Helene Rosenqvist (31) tidligere i år sa i VG: Dagens arbeidsliv er tilpasset «en mann på 1970-tallet.» Hun sier det som må sies når hun krever systemendringer for å takle tidsklemma.

Kvinners yrkesaktivitet i vår del av verden ble aldri fulgt opp av kortere normalarbeidsdag eller nedgang i yrkesaktiviteten blant fedre, slik mange håpet og trodde. Feminismen har i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Kravet om seks timers arbeidsdag ble derfor en selvfølge for deler av kvinnekampen. Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser. Det samme, antok man, ønsket mennene. Til slutt kom mange fagforeninger med på laget. For eksempel uttalte fagforeningen Handel og Kontor Bodø på LO-kongressen i 1981: Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åtte timers arbeidsdag er altfor mye. (…)

Men, i stedet for å endre arbeidslivet slik at omsorg og jobb kunne kombineres for alle kjønn, endte alle kjønn opp med å konkurrere med hverandre på det vi i dag kjenner som arbeidsmarkedet. Det er vi som skal tilpasse oss det, ikke motsatt.

Å miste kontroll over egen hverdag er noe som rammer arbeiderklassen hardest og det er derfor et arbeiderkrav å kreve kontrollen tilbake.

Når det er politisk villet at alle foreldre skal jobbe fullt fra barnet er rundt et år, burde det vært politisk villet å skape en annen balanse mellom jobb og hjem. Sekstimers-arbeidsdag er på overtid, også for å få mer likestilling på hjemmebane. Det er da vel ikke bare mødre som drømmer om mer tid med barna sine? Fedre lengter vel de også. Hvorfor skal de være henvist til lange fravær hver dag fordi kvinner skal få det beste i livet helt selv?

Det er opplagte møtepunkter mellom tradwife-debatter og det Rosenqvist sier i VG. En felles følelse blant mange foreldre av at tiden alltid er for knapp og at det som i perioder føles viktigst i livet, barna og hjemmet, er avkrevd av deg at du skalter og valter litt med. Men forskjellen er likevel stor mellom å heie frem husmorlivet for de få og en bedre balanse for alle.

Å miste kontroll over egen hverdag er noe som rammer arbeiderklassen hardest og det er derfor et arbeiderkrav å kreve kontrollen tilbake. Ikke bare for å skape et bedre kvinne-, manns, og barneliv, altså sette kvinnefrigjøringen ut i praksis, men også fordi en livsstilsendring er avkrevd av oss på et annet nivå, det som handler om klima, natur og gå vekk fra konkurransedrevet vekst.

Ingen av disse partene er på linje med kvinner flest. Eller menn flest.

En annen hverdag kan gi folk som sliter med fremtidstroen, av gode grunner, noe å tro på. Det er et stort tap på alle fronter at ikke fagbevegelsen samlet, og venstresiden samlet, har satt dette høyt på dagsorden, for å komme sliterne i møte, kvinnene i møte og for å konfrontere fascismens og TikToks verden av mannlige karikaturer og kvinnelige kontraster til dem.

Men heller enn å samle alle kjønn i felles front mot en løpsk senkapitalisme og for sekstimersdag for eksempel, så ender man opp i et evig rot der kvinner skal slåss mot hverandre, men der de som slåss sjelden representerer de damene som trenger arbeidslivreformer mest: De som ikke har råd til annet enn å jobbe heltid, de som er alene, som har gjeldsbyrde, som er avhengig av en sikker tilgang til velferdsgoder som man kun får gjennom fulltidsjobb; det vil si de fleste av oss.

Skal du være hjemmeværende fru er det en ting som trengs: En arbeidende mann som tjener godt.

De som gjerne deltar i diskusjonen er på en side ulike varianter av hjemmeværende, som enten kan være det fordi er godt gift, godt arvet eller tjener penger som tradwife-influencer, og på den annen side karrierekvinner i statusjobber med høye lønninger, som kunne jobbet mindre hvis de hadde villet, men de vil ikke. Jeg tipper forresten at mange av dem har vaskehjelp, som ikke er en liten ting, men en stor ting, i møte med tidsklemmer der hvert minutt teller.

Ingen av disse partene er på linje med kvinner flest. Eller menn flest.

Skal du være hjemmeværende fru er det en ting som trengs: En arbeidende mann som tjener godt. Du kan ikke være aleneforsørger, du kan ikke forelske deg i en barnehageassistent og du må ha foreldre som fikk arv slik at du fikk arv. Du må også skaffe deg en partner som aldri er syk, som aldri blir ufør eller havner på AAP, og du må selv legge vekk drømmen du måtte ha om å bidra med samfunnskritisk arbeid eller å bruke utdannelsen din. Mest av alt må du satse på at mannen din aldri er utro, aldri slår deg, aldri skaper ubehagelig psykisk press mot deg eller gjør eller sier ting som kan gjøre deg syk bare ved å bo sammen med han. For du har ikke råd til å flytte.

Livet hjemme ble beskrevet som en myk motvekt til det harde livet ute.

Dette minner plutselig om et forskningsprosjekt sosiolog Helene Aarseth gjorde tilbake i 2014 av kvinner i finanseliten i Norge, et slags forsknings-Exit før Exit. Artikkelen het “Rich stay-at-home mums produce the winners of tomorrow, der Aarseth intervjuet par; menn som jobbet i finans eller næringsliv, og kvinner som helt eller dels var hjemmeværende. I artikkelen vektla kvinnene at de ønsket et koselig, beskyttet hjemmemiljø som kontrast til det harde og kalde finans- og konkurransepregete miljøet utenfor. Livet hjemme ble beskrevet som en myk motvekt til det harde livet ute, der idealer som nærhet og omsorg sto høyt i kurs. Mange av kvinnene hadde høy utdanning og karrierer før barna kom, men valgte å være hjemme, og viktigere enn det: Kunne være hjemme fordi mannen hadde råd til å forsørge dem.

Heller enn å lage trygge hi hjemme fordi verden der ute er så hard, burde vi myke om samfunnet i sin helhet slik at alle kjønn kan gjøre mer av det de liker mest og i det som er 100 prosent liv for alle.

Tidsklemme er reelt.

Vi kan enten avvise lengselen etter rolige dager, brød fra bunnen av, samvær med barn og avstand fra karrierejag som noe vås fra kvinner som burde vite bedre, eller vi kan være gode kvinneaktivister og lytte på dem og kanskje lede uroen inn på en annen vei, der vi reiser kollektivt og ikke i hver vår doning.

Tidsklemme er reelt. Å kjenne på ubehaget i å vekke en liten unge i vintermørke, komme dere på en fullstappet buss eller bane for å rekke barnehage før jobben og et litt for hastig farvel, med et falskt smil. Å kjenne på den altfor korte tiden med barnet etter jobben og vite at dagene går så altfor fort. Å føle seg altfor sliten til å være takknemlig over barnehageforlik og egen inntekt når du kaver dag etter dag. Å føle at man som mor eller far totalt mister kontrollen over hverdagen sin. Den kontrollen, det kvinnekravet og arbeiderkravet skal vi ta på alvor, det er god feministisk tradisjon, en slags «trad-fem» i vår tid.