Du er ikke så jævla viktig

Frihetsbegrepet står sterkt i norsk og europeisk politikk, og med god grunn: kampen for politisk og personlig frihet har gitt oss mye. Samtidig er det en del av politikken, den delen som ikke enkelt plasseres i en teoretisk boks, som må forklares og kanskje også utnyttes bedre for venstresiden: Harmoni.

Kollektiver er blitt et ikke-ord i norsk politisk debatt.

Det første sitatet i Arbeiderpartiets partiprogram fra et formodentlig tilfeldig medlem, lyder som følger: «Jeg har ofte vært på reise i mitt arbeid. Mange samtaler med arbeidskolleger i andre land har gjort meg bevisst på kvalitetene i vårt norske samfunn: Små forskjeller, gode ordninger for å bevare sterke, harmoniske fellesskap og like muligheter til å realisere egne ambisjoner […]».

En klassisk, noen vil kanskje si banal, beskrivelse av sosialdemokratiske verdier. Noen ting er likevel mer interessante enn andre: legg merke til bruken av ordet «harmonisk» – den er mer enn en kuriositet.

Harmoni er umiddelbart gjenkjennbart, men ikke nødvendigvis lett å definere. Du vil raskt merke det om du og dine kolleger ikke har et harmonisk forhold til deres sjef, men du vil sannsynligvis sette andre ord på det. Du vil også veldig fort merke det om du er i et harmonisk forhold eller i et konfliktfylt et. Og nettopp konflikt er muligens den mest fruktbare måten å tenke på harmoni på – eller snarere: fraværet av konflikt. Det gjelder både i kropp og sinn – fravær av fysiske konflikter, selvsagt, men også fraværet av «mentale konflikter»: der din og andres meninger skiller seg stort fra hverandres. Jo større skillene mellom de «mentale konfliktene», desto større er mulighetene for fysiske konflikter.

Har du stilt opp hver gang fotballaget til barnet ditt har kioskssalg?

Harmoni er også knyttet til fellesskapet, til kollektiver. Det er her ikke snakk om en indre harmoni der du har funnet deg selv over en kopp grønn te og Dalai Lama. Det er snakk om samfunnsharmoni. Kollektiver er blitt et ikke-ord i norsk politisk debatt, men fortjener en renessanse. For å bruke en metafor: Et klassisk orkester – la oss si Bergen Filharmoniske Orkester, så jeg ikke blir beskyldt for å være enøyd Osloværing – består av en samling meget dyktige musikere, de fleste også potensielt meget gode solister. Men det fremstår som åpenbart at ikke alle sammen til enhver tid kan få være solist. Ei heller kan de alle sammen spille sine støtteroller slik de selv ønsker det. De er nødt til å underordne seg notene og (ofte) dirigenten, alt sammen så man skal oppnå musikalsk harmoni. Hvorfor gjøre noe slikt? Fordi fellesskapet – der individet blir begrenset og underordnet, men ikke umyndiggjort – gir bedre resultater enn der alle gjør det de selv ønsker.

Har du stilt opp hver gang fotballaget til barnet ditt har kioskssalg? Har du blitt mektig irritert over de som ikke gjør det? Er Valgfrihet det viktigste for deg: at andre foreldre har gjort et individuelt valg? Du er glad på deres vegne for det selvstendige valget de gjorde? Selvsagt ikke. Fordi de ikke bidrar til kollektivet. Det sår disharmoni, fordi man først og fremst definerer seg selv i sin relasjon til kollektiver man er en del av: familie, vennegjenger, arbeidsfellesskap, klasser, nasjonalitet, etnisk bakgrunn osv. De er ikke villige til å delta i og bidra til det harmoniske fellesskapet som alle de som møtte opp ønsker seg.

 

Harmoni? I politikk?! Hva med Locke og Rawls?!

Harmoni har ingen prominent rolle i vestlig politisk tenkning. Her står den kanskje i motsats til de store sivilisasjonene i Øst-Asia, der spesielt Konfusianismen (etter Konfucius 551-479 f.v.t.) har satt sitt preg på tenkningen. Også i det sørlige Afrika har man lang tradisjon for en lignende (men kanskje mindre hierarkisk) tenkning i Ubuntu, der mennesket finner sin plass i relasjon til andre. I vestlig filosofi er det i dag først og fremst “frihet” som er det akseptable utgangspunktet for all politisk debatt. Det er omdreiningspunktet for alle diskusjoner, med varianter på høyre- og venstresiden.

Høyresiden preker individuell frihet gjennom mindre stat, mindre skatt og eiendomsretten (det siste er det knappest noen på venstresiden som er uenig i, de er bare ikke spesielt opptatt av det). Venstresiden har for sin del valgt staten og skatter som brekkstang for å øke individenes «muligheter», tross alt bare en variant av «frihet», der mulighetene skal økes for de som har minst i utgangspunktet (det siste er det knappest noen på høyresiden som er uenig i, de er bare ikke spesielt opptatt av det).

Snarere er poenget med store deler av politikken harmoni.

En slik, rett nok meget begrenset, beskrivelse av fundamentet for høyresiden og venstresiden, har altså frihet som målsetting, selv om både virkemidler og frihetsforståelse gir forskjellige resultater. Og Miljøpartiet får unnskylde meg for å ikke ha tatt med deres blokkuavhengighet her, men det er ikke vanskelig å se at de plasseres trygt på venstresiden. Men det er her jeg skal driste meg til en påstand: mye – kanskje til og med brorparten – av politikken som føres i Norge, har ikke frihet som utgangspunkt, ja ikke engang som målsetting. Snarere er poenget med store deler av politikken harmoni.

Før kommentarfeltene renner over av henvisninger til mitt fornavns uheldige (men tilfeldige) overensstemmelse med prominente nordkoreanske dynastier, minner jeg om at harmoni altså blir nevnt i det første sitatet i Aps partiprogram, og dessuten knapt begrenser seg til Arbeiderpartiet eller venstresiden.

 

Stortingsharmoni

Hvis ikke harmoni bare er et venstresidefenomen, hvordan står det da til med noen av de andre partiene på Stortinget?

Gjør en øvelse: hvis «frihet» – og kanskje mer bestemt «frihet for enkeltmennesket» – er utgangspunktet for høyresidens politikk, hva slags ideologisk grunnlag finner du for (det selverklærte liberale) partiet Frps motstand mot innvandring? Noen vil kanskje si “populisme” og det er rett nok. Men hvor kommer de populistiske strømningene fra? Jo mer du graver i det, desto nærmere kommer du begrepet harmoni. Rett nok søker Frp harmoni innenfor en gruppe (en problemstilling vi må komme tilbake til), men les dette fra Siv Jensen når hun skal forklare norsk kultur og hvordan denne er under angrep. For de som ønsker oppsummeringen: «Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du spør om det».

Det Jensen ønsker seg er ikke «norsk kultur», hun er tross alt ikke i stand til å formulere det. Det kan heller virke som om det hun ønsker seg er harmoni rundt begrepet. Det er slett ikke så viktig hva noen mener med norsk kultur, så lenge det er likt. Og «likt» her er selvsagt hva enn hun opplever som norsk kultur. Hun skjønner formodentlig ikke «hvorfor du spør om det» fordi det burde være unødvendig å spørre – hvis bare alle hadde ment det samme. Problemet er heller at vi er nødt til debattere det i det hele tatt.

Ting som allerede er, har en fortrinnsrett over det som kan være.

Høyresiden konservative strømninger kan leses på samme måte – og kanskje enda sterkere. Der unge (liberale) høyre knapt finner en statlig ordning som ikke kan nedskaleres, fjernes eller privatiseres, har moderpartiet et langt større innslag av harmonisk tankesett. Historisk har det dreid som om å «beskytte» samfunnet mot skumle ting som stemmerett og arbeiderrettigheter, men det var i fordums tider.

I dag handler det dels om å skynde seg meget langsomt i f.eks. bioteknologi-debatten, der de er på kollisjonskurs med det mer frihetsorienterte ungdomspartiet, i kulturpolitikken, og, i hvert fall før valget, i arbeidslivspolitikken. Dels handler det om å pakke sin egen tenkning inn i sosialdemokratisk språkbruk for å underkommunisere hvor store endringer man faktisk ønsker å innføre.

Man trenger kanskje ikke forklare at de selverklærte sentrumspartiene er tuftet på harmoni. KrF snakker om nestekjærlighet, og «forvalteransvaret», og familien (vel og merke «mann og kvinne») som den grunnleggende enheten i samfunnet. Det er konservativt, det er det ingen tvil om, men også en grunnleggende idé om at endringer i sentrale samfunnsstrukturer skaper disharmoni og bør unngås. Staten spiller sin rolle i å opprettholde den samme harmonien, eller som det står i KrFs partiprogram: «[når] de naturlige fellesskapene ikke fungerer optimalt [skal] staten tre inn». Merk bruken av «naturlig» her. Ting som allerede er, har en fortrinnsrett over det som kan være.

Folk ønsker harmoni først, ikke frihet.

Senterpartiet er kanskje partiet som passer dårligst i en beskrivelse som fokuserer på harmoni: Det er et parti nærmest utelukkende tuftet på motstand. Motstand mot sentralisering, mot EU, mot Oslo-makta. Men hvis man igjen skraper i overflaten, er det forholdsvis enkelt å se at det er nettopp endringen – fra landbruk og distrikter til tjenesteyting og byer – som er Senterpartiets mest markante trekk. Partiet er et parti for de som føler at verden/makta/turbokapitalismen (stryk det du ikke synes passer) lar dem i stikken. De ønsker ikke samfunnsendringer i en slik skala som vi ser i dag.

Harmoni som politisk analyse

Jeg har allerede nevnt at venstresiden kan forstås i samme lys, men det gjelder også bredere enn partipolitikken. «Den norske modellen», med et organisert arbeidsliv, faste rammer for konfliktløsing og store organisasjoner, er kanskje det klareste eksempelet på at harmoni trumfer frihet i norsk politikk. Vi har bygd et helt politisk system rundt å redusere friheten til enkeltmennesker, i bytte mot langt større harmoni. Arbeiderbevegelsen ga allerede på 30-tallet opp sine mer ekstreme, revolusjonære visjoner (selv om strømningene selvsagt ikke forsvant) i bytte mot et sete ved bordet. Arbeidsgiverne på sin side byttet en betydelig del av sin makt mot samfunnsharmoni. Trepartssamarbeidet er institusjonalisert harmoni – selv konfliktene i arbeidslivet følger spilleregler som skal sikre at konfliktnivået er lavt.

Den praktiske betydningen av å analysere norsk politikk spesielt, men også politikk generelt, gjennom linsen av harmoni, skal ikke undervurderes. For venstresiden ignorerer det på egen bekostning. Den siste tidens flyktningeproblematikk kan stå som eksempel. Det er ikke mulig for venstresiden å ha et konsistent syn på innvandring, fordi de forstår den i rammen av frihet. En frihet de av nødvendighet må begrense i møtet med politiske virkeligheter. Men det lyder da også hult når man innfører begrensinger, fordi man bare minutter tidligere mente at enkeltmennesket skulle trumfe alt.

Harmoni er ikke ensretting, det fordrer flerstemthet.

Frp på sin side forstår den i rammen av nasjonalistisk harmoni. Frp har således langt større gjenklang hos befolkingen fordi partiet har forstått noe venstresiden enten ikke vil eller har evnet: folk ønsker harmoni først, ikke frihet. Frihet skal skje innenfor rammene av harmoni. Venstresiden må forklare hvordan de bygger harmoniske samfunn basert på venstresidens ideer om rettferdig fordeling. Og innvandring må åpnes for eller begrenses med dette som målsetting.

Så kan man spørre seg om hvorfor man skal ha innvandring i det hele tatt – det må da være mer harmonisk å unngå hele problemet? For å komme tilbake til orkestermetaforen igjen: du bygger ikke gode orkester uten et en bredde i instrumenter. Harmoni er ikke ensretting, det fordrer flerstemthet. Samtidig er det en vedvarende prosess å få alle de individuelle delene til å passe sammen, en prosess som blir mer krevende jo flere stemmer du forsøker å innpasse på en gang.

Det er ingen tvil om at «harmoni» er essensielt konservativt. Men det er fullt mulig å være konservativ på venstresiden. For eksempel bommer Sveinung Rotevatn derfor når han beskylder Bjørnar Moxnes fra Rødt om å ville tilbake til arbeidslivet i 1992. Faktum er at venstresiden kommer meget godt ut av å forsvare arbeiderrettigheter fra «fleksible» ordninger – de strider med folks følelse av harmoni. Å beskytte arbeidernes rettigheter er uproblematisk når man forsvarer harmonien og balansen i makten mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, men er i oppoverbakke når man snakker på høyresidens premisser om frihet for enkeltmennesket.

Mindre frihet, mer harmoni, takk.

Søndagsåpne butikker er et annet eksempel der høyresiden preker frihet, men interessant nok taper de kampen om hva folket ønsker. Og kanskje var det en annen type frihet enn høyresidens som vant debatten for venstresiden, men som Janette Rødseth fra Hundvåg sier til Aftenbladet: «vi må fritas for kjøpejaget én dag i uken. Jeg ser at folk er stresset nok som det er. Foreldre burde heller være sammen med ungene sine enn å gå på handel søndager». Mindre frihet, mer harmoni, takk.

Men er det mulig å drive politikk basert på harmoni, eller er det bare analyse i etterkant av faktum? Til det er å si at vi baserer politikk på harmoni allerede, men da primært som en politisk vurdering. Saken om reservasjonsrett snudde ikke fordi Høie til slutt kom på at han hadde ment det hele veien (selv om han for så vidt hadde det); det snudde fordi den folkelige motstanden var så stor. Det samme kan man si om mange forslag som simpelthen ikke blir vurdert fordi de oppleves som å ikke være i tråd med «folkeviljen» – narkotikapolitikken i Norge er et slikt eksempel (og et eksempel som viser at det ikke nødvendigvis er bra, bare fordi det er harmonisk. Ingenting er perfekt).

 

Harmoni for venstresiden

Poenget for venstresiden må være å artikulere harmoni som målsetting tydeligere. Man står kanskje i fare for å bli beskrevet som prinsippløs av høyresidens mer liberale, og av venstresidens mer idealistiske fløy, men det gir også noen muligheter. Venstresiden har en sterk troverdighet på «fellesskapet», men felleskapet må gis innhold og det må gis praktisk politikk. Hvis individualiseringen får fritt spillerom – og «frihet» gjør det, enten man liker det eller ikke – så vil fellesskapet ses som summen av sine individer.

Harmoni tar innover seg to sentrale aspekter: for det første at felleskapet teller: det er mer enn summen av individene som utgjør det, både fordi individene definerer seg ut i fra disse kollektivene, og fordi kollektivene gjør individene i bedre stand til å bidra til samfunnet (og seg selv). Og for det andre at fellesskapet i noen tilfeller trumfer frihet i sin individualiserte form. Det gir også et rammeverk for venstresiden til å utfordre høyresidens frihetsideologi, et rammeverk som ikke er nødt til å snakke på høyresiden premisser.

Hvordan utfordre Frp om ikke på deres egen hjemmebane?

Retorisk vil det skille seg fra dagens situasjon ved at man flytter frihetsbegrepet vekk fra sentrum av den politiske diskusjonen, til hvorvidt utvidet frihet går på bekostning av et harmonisk samfunn. Det kan ikke ses isolert fra venstresidens øvrige verdier, selvsagt, men det rammer dem inn. Videre vil det gjøre det langt enklere å snakke om skattepolitikk og likhet når harmoni – ikke frihet – står i front. Hvordan utfordre Frp om ikke på deres egen hjemmebane? De har forsvart sin innvandringspolitikk med nasjonalistisk harmoni – hvorfor ikke få de til å forsvare skattepolitikken på samme måte? Kan partiet i fullt alvor mene at vi må bevare våre «verdier» – det egalitære, likestilte samfunn – gjennom å begrense innvandring, men likevel ignorere at man ødelegger det gjennom skattepolitikken?

Men også praktisk politikk er nødt til å ta det innover seg at harmoni en sentralt både for å forstå, men også utvikle, politikk. Først og fremst fordi mangel på harmoni er giftig for et samfunn – man trenger ikke se veldig langt for å se konsekvensene av enten manglende eller fallende harmoni. USAs stadig mer konfliktfylte politiske system har gjort politikk nærmest umulig å gjennomføre – selv politikk begge sider er enige om. Eller middelshavslandene i EU, som har latt klientelistisme gjennomsyre samfunnet ved at kortsiktig (og i forlengelsen: individuell) politisk gevinst har gått foran samfunnshensyn.

Harmoniske samfunn er viktig for folk, og det er et faktum venstresiden bør utnytte

Noen ganger vil det også bety at venstresiden må skynde seg langsomt i saker som betyr mye for folks følelse av samfunnsharmoni. Skatt på arv er en slik sak. Fra et frihetsperspektiv er det nærmest umulig for venstresiden (og høyresiden for den saks skyld, hvis de er mer enn symbolsk opptatt av like muligheter) å forsvare noe annet enn massiv skatt på arv. Men spør dine foreldre hva de synes om at arven de skulle gi deg blir inndratt som skatt og du kan banne på at familiemiddagen tar en ubehagelig vending. Venstresiden kan (og bør) ha skatt på arv – gjerne progressiv – men den må innføres på en måte som ikke skaper disharmoni.

Merk at det ikke betyr at man aldri kan få endring. Ei heller at man aldri skal yte motstand. Men at rammene for motstand og endring er smalere enn det kanskje de mest utålmodige på venstresiden skulle ønske. Det betyr – for å sitere høyesterettsdommer i USA, Ruth Bader Ginsburg (et progressivt ikon i de trakter): «Don’t ask them to go too far too fast, or you’ll lose what you might have won». Å ha et mål om et kollektiv med små forskjeller, der demokratiske verdier er viktigere enn økonomiske verdier og folk får bidratt som best de kan, det krever kanskje et radikalt annerledes samfunn. Men det samfunnet må i så fall komme i små skritt.

Individets frihet har aldri vært – og kommer neppe til å være – venstresidens sterkeste kort. Venstresiden vinner på å stå for felleskap, men den må rammes inn i noe annet enn individets frihet. Dels fordi høyresidens liberalistiske argumentasjon oppleves som mer intuitivt («hvorfor skal ikke jeg få kjøre snøscooter»), men mest fordi harmoni og fellesskap rett og slett er viktige for folk. Venstresiden må opprettholde og skape politikk som snakker til folks opplevelse av harmoni.

Frihet er ikke uviktig, langt derifra. Men harmoniske samfunn er viktig for folk, og det er et faktum venstresiden bør utnytte.