Hat og historie

«Den virkelig store svikten den gangen startet mange år tidligere. I år etter år etter år hadde norske myndigheter sviktet i opprustningen av Norge, og vi var ikke forberedt da det gjaldt som mest», fortsatte Frølich i Stortinget.

Dette har fått mange til å reagere. En av landets fremste militærhistorikere,  Tom Kristiansen, skrev i Klassekampen denne uka om at «det må bli slutt på å bruke myter om 9. april til billig partipolitisk polemikk». Adressen var Frølich, hvis innlegg i stortingssalen får følgende dom: «Hans framstilling var forbløffende overfladisk og uinformert – for ikke å si propagandistisk».

Frølich føyer seg inn i et mønster. For ti år siden, da vi kunne markere 75-årsdagen for invasjonen, skrev vår tidligere, eminente spaltist Stein Ørnhøi følgende: «Den som fulgte markeringene i aviser, radio og fjernsyn fikk inntrykk av at hadde Erna Solberg vært statsminister i 1940, hadde ikke tyskerne våget å komme». Altså en versjon av mitt retoriske spørsmål over. Hadde Høyre og deres helt Hambro gjort en bedre jobb? Ingenting tilsier det.

Men også i journalistikken – som vi jo skal stille strenge krav til som formidlere av fakta – blir klisjeen om Arbeiderpartiets krig gjentatt.

Historiker Kjetil Jacobsen kom i kjølvannet av filmen om Blücher med samme oppgitte kritikk som Kristiansen, rettet mot framstillingen av forholdene rundt 9. april 1940: «Kjære norsk film: Slutt å spre hat mot Arbeiderpartiet!».

I filmen og i politikken, altså. Nå kan vi jo ikke kreve all verdens av fiksjonens fortellere som mer enn gjerne mikser fakta med påhitt for å selge sin historie, og særlig ikke av politikere som ved egne grep de siste åra har fått sin troverdighet kraftig nedgradert. Men også i journalistikken – som vi jo skal stille strenge krav til som formidlere av fakta – blir klisjeen om Arbeiderpartiets krig gjentatt.

I fjor skrev daværende politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, at landet var helt uforberedt på at tyskerne skulle komme, og grunnen var at «den norske Ap-regjeringen den gangen hadde ment at det var unødvendig å ruste opp».

Myten danner også basis for et Arbeiderparti-hat som så ofte forundrer meg, men oftere forferder meg.

Slik dannes myter. Slik spikres de fast til evigheten. Hvis en løgn repeteres mange nok ganger, blir den som kjent til slutt en opplevd sannhet. Det er for øvrig også første læresetning i propagandaens lov, og tilskrives gjerne Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels. I psykologien kalles den den illusoriske sannhetseffekten. Du har hørt det så ofte at det må da være sant? Trump er i full gang med dette. Og Frølich. Nei da, jeg tror bedre om han. Men er vi upresise i våre gjengivelser av fakta, kommer vi skeivt ut over tid.

Myten danner også basis for et Arbeiderparti-hat som så ofte forundrer meg, men oftere forferder meg. 22. juli-angrepet sprang ut av dette. Og på nettet er det vilt aggressivt, men likevel så vanlig at det nesten går ubemerket hen. Partiets leder, statsminister Jonas Gahr Støre, omtales gjerne som landsforræder. Og hans skjebne bør være døden. Kommentarfeltene surkler av forakt.

Det var de borgerlige partiene som hadde sittet med makta og rustet ned gjennom hele mellomkrigstida.

Myten om 9. april er jo selve urhistorien om partiet uten kjærlighet til landet og kulturen, de ateistiske sosialistene som er uten vilje og evne til å slåss for friheten og norske verdier. Jacobsen sier det godt, i sin kronikk: «Dette Nygaardsvold-hatet som norsk film og TV sprer, er ikke uskyldig. Det er en motor i arbeiderpartihatet og dukker jevnlig opp for eksempel i innvandringsdebatten».

Sannheten er at 9. april var en militær katastrofe. Skylda må mange dele. Den militære ledelsen må ta mye av den, selv om regjeringen Nygaardsvold selvsagt hadde det øverste ansvaret. Men det var de borgerlige partiene som hadde sittet med makta og rustet ned gjennom hele mellomkrigstida. De etterlot seg et militært konkursbo. Dette i pakt med tidsånden i Europa, som må sies å ha vært «aldri mer 1914». Et krigstrøtt kontinent klarte ikke tanken på mer krig. Og i Arbeiderpartiets arbeidsprogram for 1936 het det «Det norske Arbeiderparti vil bekjempe enhver rustningspolitikk».

Sannheten er, ifølge Store norske leksikon, denne: «Nedbyggingen av Forsvaret på 1920- og 1930-tallet hadde oppslutning blant flertallet av politikerne, i arbeiderbevegelse og i store deler av næringslivet og kulturlivet». Men etter at Arbeiderpartiet kom til makta med Nygaardsvold som statsminister i mars 1935, ble forsvarsbevilgningene økt med 150 prosent fram til 1940.

Fra 1936 sto advarslene i kø om at høyredreiningene i Europa ville bety krig. Borgerkrigen i Spania mellom demokrater og fascister. Nazistenes annektering av Sudetland i 1938. I mars 1939 rev Hitler i filler München-avtalen. Noen uker etter bevilget den norske regjeringen 20 millioner kroner ekstra til opprustning. Norge var ikke naive, men gjorde seg klare.

Ap-regjeringen rustet opp, men håpet på dialog og folkeretten, de sto opp for sin nøytralitet.

Men det gjorde også alle andre. Det var kanskje nok penger, men det var for sent. Når alle skulle ruste opp samtidig, var det ingen som kunne levere våpen til Norge. Da krigen kom, hadde forsvarsdepartementet enorme summer stående ubrukt. Vi var åpenbart ikke klare nok. Men det var heller ingen andre nasjoner på den nazistiske aggresjonen.

Nygaardsvold og hans lille nasjon var ei jolle på et opprørt verdenshav. I realiteten maktesløse når en supermakt gikk til angrep. Ap-regjeringen rustet opp, men håpet på dialog og folkeretten, de sto opp for sin nøytralitet. Samlingsregjeringen hans sa nei til tyskerne, nasjonaliserte handelsflåten, holdt ut to måneder på flukt gjennom Norge og kom seg til England. Og skapte med det grunnlaget for en stolt nasjonal fortelling og identitet tuftet på den store krigen.

«Historieløse politikere er skumle greier. De er nesten like farlige som de som bevisst misbruker historien», skrev Ørnhøi i 2015. Han får siste ord.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.