Hélène Landemores radikale forslag til demokratiets neste steg

Noe er råttent i den demokratiske staten. Slik kan det i hvert fall virke for dem som har fulgt debatten om demokratiets tilstand de siste årene. Men om demokratiet er i krise, hva består krisen i, og hva bør gjøres for å få demokratiet på rett kjøl igjen? Det er det svært ulike meninger om.

Høyrepopulister vil si at elitene er problemet. Ifølge dem prioriterer de mektige elitene politisk korrekte særinteresser fremfor å lytte til det egentlige folket. Mange beslutninger blir tatt bak folks rygg, i overnasjonale organer, i domstoler eller av mektige selskaper. Mer makt til folkevalgte organer og mer direkte demokrati er svaret.

Det at folket kan holde politikerne ansvarlig for det som blir bestemt er en helt sentral del av demokratiet.

Liberale i det brede sentrum forstår demokratiets krise som et press mot demokratiske institusjoner fra populistiske ledere som ikke ser demokrati som noe mer enn majoritetens styre. Løsninger fra liberale kan være å øke demokratibevisstheten og å begrense makten til lederne gjennom eksempelvis sterke kontrollorganer i parlamentet og uavhengige domstoler.

Noen klimaaktivister vil si at problemet er at demokratiet ikke er godt egnet til langsiktige tiltak som er nødvendige for å løse klimautfordringene. Systemet gir politikere insentiver til å vektlegge kortsiktighet, ellers mister de stemmene ved neste valg. Dessuten blir ikke fremtidige generasjoner hørt. De som blir mest påvirket av våre valg i dag. Løsning? Mer makt til klimaeksperter, domstoler og borgerråd.

Når det sies at demokratiet er i krise er det med andre ord ulike forståelser av hva krise er, og hvordan de ulike demokratiske verdier skal balanseres.

Allerede Aristoteles

En vittighet blant filosofer er at den oppvoksende slekt tror Aristoteles har «Allerede» til fornavn, fordi «allerede Aristoteles» er en så mye brukt formulering. I diskusjoner om demokratisk teori er det ikke til å unngå. Mange av de store grunnlagsdebattene er knyttet til diskusjoner om antikkens polis, den romerske republikken, eller til 1700-tallsdebattene rundt den amerikanske og franske revolusjonen.

Men det går en levende debatt blant fagfilosofer også i dag, om grunnstrukturene i demokratiet og hvordan de henger sammen med problemene vi ser i dag. En interessant stemme her er den fransk-amerikanske statsviteren Hélène Landemore. Hun er professor ved Yale-universitetet og aktuell med boken Open Democracy. Hun kan ikke enkelt plasseres i en av de tre posisjonene over, men som akademiker kan hun plasseres innenfor bredere teoristrømninger knyttet til «deltagerdemokratiet» og det «deliberative demokratiet», som er veletablerte fagtradisjoner i statsvitenskapen. Hun deler kritikken av dagens politiske eliter. De er ment å representere folket, men ifølge Landemore ligner de slett ikke et snitt av befolkningen. Fordi de rekrutteres systematisk fra samme sosiale lag, så representerer de en permanent «politisk klasse», som forhandler seg imellom mens folk flest er passive tilskuere.

For at demokratiet skal bli åpnere og mer inkluderende, er ikke valg hvert fjerde år tilstrekkelig. Landemore tar derfor til orde for å flytte beslutningsmyndigheten mer direkte til folket. Dette skal gjøres dels gjennom borgerforsamlinger og dels gjennom bruk av folkeavstemninger. Hun er inspirert av forsøk med borgerråd i land som Island, Irland og Frankrike. Inspirasjonskilden for lotterivalgte folkeforsamlinger er det gamle Athen, mens Sveits er inspirasjonskilde når det gjelder folkeavstemninger.

Det er bekymringsverdig å se en økende avstand og polarisering mellom folk med høyre utdannelse i storbyer og de med lav utdannelse ute i distriktene.

Landemores system – som hun kaller «åpent demokrati» – er noe midt mellom dagens representative demokrati og direkte demokrati som i de gamle greske bystatene. Gode beslutninger tas gjennom deliberasjon, altså når mangfoldige grupper bestående av ordinære borgere sitter sammen og veier saker fra flere vinkler og perspektiver.

Landemores forslag er svært radikale, men hun beskriver dem i boken som en idealtype, et konsentrat av hva en filosofisk begrunnelse for demokratisk nyvinning med borgerråd kan se ut som. Hun ser for seg en gradvis omlegging av vårt demokratiske system og ingen revolusjon.

Hennes kritikk av elitene høres overdreven ut fra et norsk perspektiv, men hun har tilknytning til både Frankrike og USA der tilliten til de politiske elitene er ekstremt lav. I Norge har 78 prosent tillit til Stortinget, mens bare 23 prosent stoler på nasjonalforsamlingen i Frankrike. Det er enda verre i USA, der kun 11 prosent har tillit til Kongressen.

Landemore peker med andre ord på høyst reelle problemer som mange i vår del av verden kan kjenne seg igjen i. Løsningene er ikke nødvendigvis like realistiske, men debatten hun bidrar til er viktig. Derfor har UiO og Tankesmien Agenda valgt å invitere henne til å holde årets Aula-foredrag den 21. oktober.

Et helhetlig ansvar

Selv mener jeg at borgerforsamlinger kan være et godt tilskudd, men ikke en erstatning for dagens representative system. Jeg tviler på at disse forsamlingene vil ha sterkere legitimitet enn valgte politikere. Gjennom valg oppretter vi en relasjon til politikere. Vi delegerer makt til dem og vi kan ansvarliggjøre de samme politikerne hvis de ikke leverer. Dette gjør vi med utgangspunkt i partiprogrammene og det de har lovet oss. Borgerforsamlinger som velges via lotteri eller andre algoritmer kan risikere å gjøre oss vanlige borgere enda mer passive og maktesløse. Hva skal vi bruke som målestokk for å ansvarliggjøre vanlige borgere som tar beslutninger på vegne av oss alle? Landemore peker på åpenheten som den store fordelen, men for at folk skal ha oversikt over «deliberasjonen» i borgerforsamlinger, så må de som sitter der snakke mye med mediene.

Da vil de fort se ut som profesjonelle politikere. Faren for maktmisbruk er til stede også i slike forsamlinger, hvis man ikke sørger for å få reell deliberasjon heller enn at enkeltpersoner dominerer. Det at folket kan holde politikerne ansvarlig for det som blir bestemt er en helt sentral del av demokratiet. Det er det som gjør systemet selvregulerende. Selv om eliter er ganske ulike fra «folk flest» kan gode institusjoner «tvinge» dem til å forankre politikken sin i folket.

Demokratiets tilstand i Norge er relativt god, og nettopp derfor har vi overskudd til å prøve nye måter å debattere sakene på.

En annen fordel med politiske partier slik de fungerer i Norge er at de som regel går til valg med en helhetlig politikk. Nå finnes det mange ensakspartier, men de som styrer, har uansett et ansvar for helheten. Borgerforsamlinger kan finne gode løsninger i enkeltsaker, men med knappe ressurser og begrenset mandat kan helheten bli skadelidende.

Når det er sagt, så har Landemore helt rett i at det representative demokratiet ikke alltid lever opp til de demokratiske idealene om at alle stemmer skal telles likt. I praksis er mulighetene til å påvirke skjevt fordelt. Vesentlige deler av befolkningen føler seg glemt og fremmedgjort. De har lavere tillit til det politiske systemet og deltar mindre, ikke bare på valgdagen, men ellers i det sivile samfunnet. Det er bekymringsverdig å se en økende avstand og polarisering mellom folk med høyre utdannelse i storbyer og de med lav utdannelse ute i distriktene.

Hélène Landemore får oss til å reflektere over hvordan demokratiet kan bli mer inkluderende. Trass mine klare motforestillinger overfor borgerforsamlinger som en generell fix-it-all for knirk og ulyd det liberaldemokratiske maskineriet, er det enkelttilfeller hvor eksperimenter med borgerforsamlinger vil være en god idé. Ofte har eksperimentene skjedd på lokalt nivå, men det finnes også nasjonale saker hvor slike forsamlinger vil kunne være nyttige.

Provoserende, men viktig

Klimaendringene og det grønne skiftet vil for eksempel kreve mye. Viktige interesser står i konflikt, endringene berører oss alle. Det grønne skiftet må oppleves som rettferdig og er avhengig av bred oppslutning for å lykkes. Samtidig er frontene svært polariserte, med oljebrøl og klimabrøl på hver sin side på Facebook.

I en situasjon som dette trenger vi mer og ikke mindre deliberasjon. I stedet for å la polariseringen blir sterkere, trenger vi åpnere arenaer der folk med ulike meninger drøfter vanskelige spørsmål sammen. Godt forankrede prosesser bidrar til større legitimitet for avgjørelsene som fattes.

Demokratiets tilstand i Norge er relativt god, og nettopp derfor har vi overskudd til å prøve nye måter å debattere sakene på. Deler av Landemores tenkning er provoserende også for meg, men utfordringen hun sender – å gjøre demokratiet mer inkluderende, er svært viktig.

(Kronikken ble først publisert i Morgenbladet, 10/10-2021.)