Odyssevs er en helt. Men han er også en flyktning.
Nylig hadde Christopher Nolans nye storfilm «Odysseen» premiere. Å tilføre noe nytt til de utallige filmatiseringene av Homers klassiske epos er ingen enkel oppgave. De fleste følger det vante sporet – kong Odyssevs portretteres som en krigshelt som forsøker å dra hjem til sin kone Penelope på øya Ithaka, men som støter på utallige fysiske og psykiske prøvelser underveis på den ti år lange reisa.
Både Odyssevs og flyktningene er ufrivillig på reise og har hjemlengsel. Nostalgi.
Siden denne teksten skrives med utsikt over det samme farvannet Odyssevs seilte i for noen tusen år siden, har jeg ikke fått sett filmen ennå. Filmatiseringen er heller ikke spesielt populær i Hellas, siden casting-ansvarlig synes å ha inkludert alle etnisiteter i verden, bortsett fra den greske. Grekerne er mer snurtne enn de er stolte.
Ifølge regissøren selv er han hovedsakelig tiltrukket av Odyssevs strategiske evner, kreativitet og listighet. Hovedrolleinnhaveren Matt Damon har uttalt at fortellingen handler om hjemlengsel og å ta konsekvensen av ens valg. Så vi får anta at hovedfokuset ligger her et sted. Som så ofte er tilfellet med mytologiske skikkelser, forvandler de karaktertrekk avhengig av hvem som ser på dem. Det eneste alle synes å enes om, er at han er et forbilde.
Allerede i åpningssetningen av Homers epos blir Odyssevs kalt en «snarrådig helt». Det bemerkelsesverdige er at Odyssevs jo åpenbart deler mange fellestrekk med vår tids flyktninger, men de blir – av litt for mange – ikke sett på som helter.
Det skal ikke mye kreativitet til for å skape en bro mellom fortid og nåtid: vindguden Aiolos lover trygg overfart (smuglerne), den enøyde kyklopen Polyfemos tar Odyssevs til fange (grensevaktene) og havguden Poseidon er som alltid humørsjuk. «Hvem har vel lyst til å vandre en så uendelig vei over det salte havet?», spør Homer. En sentral forskjell er at Odyssevs forlot en krig for å dra hjem, flyktningene forlater konflikter for å skape seg et nytt hjem. Både Odyssevs og flyktningene er ufrivillig på reise og har hjemlengsel. Nostalgi.
Sør på øya jeg befinner meg, kommer det daglig flyktninger med små og dårlige fartøy.
I starten på sitt 10 år lange liv på flukt, driver Odyssevs i land på øya Skheria. Der blir han funnet naken av prinsessen Navsikaa og hennes tjenere. Syns synd på meg, sier Odyssevs til prinsessen. Navsikaa kaller Odyssevs en «fremmed», men sier at han ikke framstår som truende. Han skal derfor bli tatt godt imot av alle. Til sine tjenere sier hun:
«Stopp jenter, hvorfor rømmer dere? Dere kan da umulig tenke at han er uvennlig?», før hun opplyser dem om at alle fremmede og tiggere kommer fra gudenes gud, Zevs, og derfor må man behandle dem godt. «Gi ham mat og drikke, jenter, og bad ham i elva som er beskyttet mot vinden». De gir ham noen klær og viser ham veien til byen, der han blir tatt godt imot av hennes familie. Av kongen får han etter hvert skipene han trenger for å komme seg videre til Ithaka.
Slik kan man også behandle folk som dukker opp uanmeldt på grensa di.
Sør på øya jeg befinner meg, kommer det daglig flyktninger med små og dårlige fartøy. Sør-Kreta/øya Gavdos er for tiden den mest populære ruta for folk som vil dra til Europa via Libya. I fjor kom det mer enn 20.000 mennesker hit på denne måten. Den lille øya Gavdos sør for Kreta har mange kallenavn. «Kalypsos paradis» er ett, fordi det antas at det var her den vakre nymfa Kalypso holdt Odyssevs fanget i hele syv år. «Det nye Lampedusa» er ett annet.
Innimellom kan det innebære at man må ty til hvite løgner.
I dokumentarboka «Bilal» følger vi den italienske journalisten Fabrizio Gatti som bestemmer seg for å leve som en illegal innvandrer, for å kjenne på kroppen hvordan det er å være flyktning. Reisen går gjennom ørkenen i Afrika til kysten av Middelhavet for å så å ende opp i interneringsleiren på Lampedusa. Han er ikke i tvil om at disse menneskene er helter. Mennesker som reiser så langt under så krevende forhold, kan ikke betraktes som late. Tvert imot ville deres pågangsmot i andre kontekster blitt betraktet som en verdifull ressurs.
«De forsøker å forandre sin skjebne på vanskeligst mulig måte. De trosser ørkenen, militæret, diktaturskap, havet og slaveriet. De gjør det for seg selv, men også for barna sine, foreldrene, nabolaget. Dette er, slik jeg ser det, den beste beslutningen en enkeltperson kan ta i en tid da de rike slutter opp om en ny form for rasisme», har Gatti uttalt.
Grekerne har selvfølgelig et ord som dekker alle de kvalitetene som trengs for å være på flukt, µῆτις (metis). Det betyr en blanding av intelligens, praktisk kunnskap, tilpasningsdyktighet, strategiske evner og kunsten å manøvrere smart gjennom kompliserte situasjoner.
Det finnes ikke så mange superhelter i virkeligheten som det gjør på Hollywood-skjermene.
Innimellom kan det innebære at man må ty til hvite løgner. Når Odyssevs først kommer tilbake til Ithaka møter han en ung gjeter (den blåøyde gudinnen Athene i forkledning). Odyssevs forteller ham at han er en flyktning fra Kreta som måtte flykte fordi han drepte en mann som forsøkte å rane ham. Han har kommet til Ithaka for å få en rettferdig behandling. Senere kler han seg ut som en tigger. To blanke løgner, uten altfor store omkostninger, og begge godt innafor denne egenskapen som også den moderne greker setter så høyt, nemlig metis.
Det finnes ikke så mange superhelter i virkeligheten som det gjør på Hollywood-skjermene. Men det finnes mange flyktninger. Å lese Odysseen inn i en slik samtidig kontekst, ville trolig også gitt mer mening for dagens grekere. Når Odyssevs kommer hjem etter 20 år, kler han seg ut som fattig tigger for å se hvor gjestfrie folk i hans omkrets er. Det er de ikke. De blir avslørt som smålige, arrogante og selvopptatte. Vi står i fare for å gjøre den samme feilen i dag – å forveksle en storstilt konge med en stakkarslig tigger eller flyktning.
Kommentarer