Helt uforståelig og dypt menneskelig

I alt som er: hva er umoralsk, hva er straffbart, hva er dumskap, hva er subkultur, hva er naivitet, hva er grådighet, hva er begjær, hva er overgrep, hva er hovmod? Fyll gjerne på med flere dødssynder.

Det er i hvert fall mye som er uforståelig. Men vent litt, hvilken sak tenker du på? Epstein-gate eller rettssaken mot Marius Borg Høiby? Ja takk, begge deler.

Men han er ikke dømt.

Vi har alle våre meninger om hva som er rett og galt. Også kalt folkedomstolen. Så har vi domstolene. De er slett ikke perfekte, men de har én oppgave vi får håpe de blir stadig bedre på: å skille mellom det som er bevist straffbart, og det som ikke er det. Det betyr ikke at moral, troverdighet og livsførsel ikke er tema i retten, men det samlede bevisbildet består av mer enn meninger.

Det finnes en grunn til at vi i århundrer har snakket om synd. Enten det er misunnelse, fråtseri, vrede eller latskap. Ikke fordi alle begår dem i ytterste form, men fordi de beskriver menneskelige drivkrefter som finnes i oss alle. Det dypt menneskelige er ikke bare omsorg og fornuft, men også svakhet og feiltrinn. Derfor trenger vi moral. Derfor trenger vi grenser. Og derfor trenger vi rettsregler. Nettopp for å skille mellom menneskelig brist og straffbar handling.

Det pågår tre ulike vurderinger samtidig: en moralsk, en presseetisk og en rettslig.

La meg likevel være tydelig på hva jeg mener.

For det første, det Marius Borg Høiby er tiltalt for, representerer et samfunnsproblem. De fornærmede er på mine døtres alder. Jeg blir så forbanna når jeg leser tiltalen at jeg må legge den vekk. Men han er ikke dømt.

Det som til nå har kommet fram om kontakten mellom den overgrepsdømte Epstein og norske menn i høye posisjoner, kombinert med løgnene og dumskapen de har utvist i norsk offentlighet, er nesten så man mister motet, eller troen på mennesker. Men de er ikke dømt.

Det er kanskje ekstra lett å miste av syne hva som er umoral og hva som er straffbart når umoralen begås av en kriminell eller tiltalt. Det er derfor det er så viktig at det er retten som skal vurdere hvorvidt Marius Borg Høiby har begått straffbare handlinger, og skille det kriminelle fra det umoralske, det utsvevende, det utagerende og det uakseptable.

Fortjener de å bli stilt til ansvar? Absolutt.

På samme måte som det må bli myndighetenes ansvar å skille Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsens åpenbare dumskap og stusslige umoral fra ulovligheter og korrupsjon.

Det betyr slettes ikke at pressen må vente med å stille kritiske spørsmål. Tvert imot. Det er pressens oppgave å grave, undersøke, stille spørsmål og kreve svare på vegne av befolkningen. Men dommen – den rettslige – må falle et annet sted enn i spaltene og i kommentarfeltene.

Det pågår tre ulike vurderinger samtidig: en moralsk, en presseetisk og en rettslig. Problemet oppstår når vi blander alt sammen. Retten skal vurdere skyld. Pressen skal stille spørsmål. Offentligheten skal reagere.

Det er mye som er vondt og det er mye som er dumt i disse sakene. Men reaksjonene og forargelsen vår går dypere. Det skjer noe når dumskap og umoral skjer i samspill og dialog med en dømt sexovergriper. Det oppleves som et svik mot ofrene. Likevel må vi holde fast ved skillet: Umoral i nærheten av kriminalitet er ikke automatisk kriminalitet i seg selv. Til det motsatte er bevist.

Hvorfor finner jeg det nødvendig å minne om det? Fordi folkedomstolens domsavsigelser har ingen beviskrav. Og dommen kan vare evig.

Fortjener Jagland, Brende og The Rød-Larsens oppmerksomhet og kritikk? Oh Yes. Fortjener de å bli stilt til ansvar? Absolutt. Men de fortjener også en rettferdig rettergang, dersom de har begått kriminelle handlinger.

Nå er det ikke mye sympati igjen.

Forsvarerne mener Marius Borg Høiby har blitt utsatt for et umenneskelig press. Og forhåndsdømt. Det tror jeg de har rett i. Samtidig ville det nærmest vært uunngåelig i denne saken. Han har dessverre selv bidratt på sin måte. Det kan man vel si om de falne Arbeiderparti-mennene Thorbjørn og Terje også. Men når noen blir forhåndsdømt, er det desto viktigere å få dem riktig dømt – eller frikjent når de institusjonene som er laget for å ivareta rettssikkerheten til både høy og lav, har gjort jobben og kommet med dommen.

Noe av det ubehagelige i slike saker handler også om avvik. Mennesker som lever annerledes, oppfører seg annerledes, begjærer annerledes, eller beveger seg i miljøer vi ikke forstår. Ikke alt vi reagerer på er kriminalitet. Noe er bare fremmed for oss. Et samfunn som ikke tåler forskjell, blir raskt et straffende samfunn. Det betyr ikke at alt skal aksepteres. Men det betyr at ikke alt vi misliker, skal kriminaliseres, verken juridisk eller sosialt.

«Dette har jeg ikke fortjent», sa Terje Rød-Larsen etter å ha trukket seg som planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering i 1996, etter bare en drøy måned. Jeg kan huske at jeg syntes litt synd på han den gangen, selv om han hadde brutt skattereglene. Men jeg syntes også å ane en viss selvrettferdighet. Nå er det ikke mye sympati igjen.

Moralsk avsky er ikke det samme som juridisk skyld.

Det samme var det med Jagland da han brast under vekten av mediepress i 2002, etter lederstriden med Jens Stoltenberg. Mange av oss husker det berømte, men misforståtte kyllingstuntet til Bård Tufte Johansen. Var det ikke litt synd på han også? Nå er det ikke mere sympati igjen.

Men selv om vi synes folk får det de fortjener av offentlig gapestokk, selv om vi synes deres handlinger er dypt umoralske, og selv om det ser opplagt kriminelt ut, skylder vi hverandre å minne om de grunnleggende rettssikkerhetsprinsippene.

Moralsk avsky er ikke det samme som juridisk skyld. Hvis vi lar folkedomstolen ta over for rettsstaten, mister vi det viktigste vernet vi har. Som vil være viktig for deg og meg den dagen det er vi som står i gapestokken.

(Først publisert i Dagsavisen.)