Hertuginnen som ikke kunne målbindes

De kongelige hører julen til, enten man liker det eller ikke, så la oss ta Netflix-dokumentaren om amerikanske Meghan og britiske Harry på alvor. Har du ikke sett den, har du hørt om den, og har du ikke lest om dem, har du garantert hørt om dem.

Dokumentaren Harry & Meghan er seks episoder om en prins som har opplevd at glassboblen han vokste opp i har sprukket og ligger i tusen knas. Hans privilegier som mann, som hvit mann, som overklasse, som kongelig høyhet og som medlem av en mektig og rik institusjon kan ikke lenger beskytte han eller hans nærmeste. Via sin ektefelle Meghan, som er halvt afrikansk-amerikansk, blir han eksponert for noe han før bare ante konturene av, og det han ser, og det han og hun forteller oss er: Det finnes strukturell rasisme i den britiske overklassen som du ser overalt når du vet hva du skal se etter. Den finnes også inni monarkier og særlig i monarkier med en kolonial fortid, der rasismen var nettopp det som legitimerte koloniveldet.

Å være såkalt nøytral kan være et svik.

Rasismen Meghan måtte håndtere i Storbritannia kom også via de tabloide medienes vulgære hint og hundefløyter, og innenfor storsamfunnets politiske narrativ: Meghans ankomst til Storbritannia sammenfalt med diskusjoner rundt Brexit, der offentligheten tidvis var preget av rasistisk retorikk. Hva Meghan måtte tåle i sosiale medier kan vi ganske lett forestille oss, som konsekvens av alt det andre over.

Alt dette snakker de, og andre kommentatorer om, i dokumentarserien.

Det er ikke så mye vi ikke vet hva før, egentlig.

Men det er en ny stemme rundt bordet, og det er Harrys. Han representerer også en klasse vi sjelden hører snakke om rasisme og anti-rasisme.

Harry vil formidle at rasismen også finnes internalisert: I han selv. Det var kanskje den boblen som sprakk aller mest og som jeg ikke kan huske å ha hørt noen reflektere rundt på Netflix eller andre steder i beste sendetid. Det Harry har skjønt, er det samme vi her hjemme nylig diskuterte i saken rundt Sumaya Jirde Ali og rasisme-anklagene mot Atle Antonsen; forskjellen på ikke-rasisme og anti-rasisme.

Hvis du hører på hva Harry forteller i dokumentaren er det akkurat dette: Han hadde reist rundt i hele verden og møtt allverdens folk. Han har vært i hæren som soldat, og tenkte at han var ganske fargeblind og pro mangfold. Men, i nærkontakt med medienes hundefløyter, og sett spekteret fra diskret diskriminering til vulgær rasisme mot hans egen kone, må Harry tar noen valg: Han velger å bryte den kongelige linjen som er å avstå fra å mene noe som helst om noe som helst. Nå mener han noe om rasisme. Det er verdt å høre på.

«Men de kongelige er så samlende» sies det. Jeg kunne ikke være mer uenig.

De siste årene har Meghan og Harry hatt en krevende parallelltilværelse i sosiale medier. Jeg kjenner dem selvsagt ikke, og aner ingenting om hvem de er privat, mot andre eller hverandre. Men på sosiale medier er Meghan stort sett en narsissist som har lurt Harry inn i en felle, og fått henvist kvinnerollen som en slags heks eller Yoko Ono («Woko Ono»), der hun alene har ødelagt hans forhold til sin familie, etter å egenhendig ha ødelagt sitt eget familieforhold først. Hun angripes ikke bare på grunn av sin hudfarge og familien på morens side, men også som kvinne.

Og hva er denne hundefløyta? Den er den man ikke kan dømmes for, under rasismeparagrafer eller annet. Det er hintene mediene eller politikere gir, et ord, et begrep, en antydning, som fyrer opp et publikum som kan kodene og slipper rasismen løs i sosiale medier.

Men, som hvis man spør, slik mange britiske kommentatorer nå spør: Vis meg rasismen! Jeg ser den ikke! Harry overdriver! Meghan lyver!

Og det er her, viser serien, Meghan og Harry stilles i sjakk matt.

Man kan forstå hvorfor de ønsker å «fortelle sin historie».

Netflix eksponerer klassesamfunn og enda mer: overklasse.

Den britiske kommentatoren Owen Jones inviterte den britisk-nigerianske aktivisten, forfatteren og advokaten Shola Mos-Shogbamimu til å kommentere serien. Hun ser: En amerikansk kvinne i sjokk over hva som skjer rundt henne, og en kongelig institusjon med stiv overleppe som ikke evner å ivareta henne, fordi de ikke kjenner igjen rasisme når den skjer, eller fordi noe mye verre. Mos-Shogbamimu viser også hvordan anklager om wokeness møter Meghan eller andre som forsøker å si fra. Dette er også viktig. Å bli trodd når man opplever rasisme. Å bli trodd når man er deprimert og sliter med mental helse. Også dette ligger som to viktige røde tråder gjennom serien.

En kongefamilie skal ikke mene noe om noe. Ikke om feminisme. Ikke om #metoo. Ikke om rasisme. Kongetabben med denne strategien er at man tror dette er nøytral grunn. Men det er det ikke. Å være såkalt nøytral kan være et svik.

For eksempel: I sakene rundt Meghan kunne ikke kongefamilien være verken være anti-rasister eller feminister og dermed hennes allierte. Dermed endte det britiske monarkiet opp med å gjøre vondt verre, både i kampen mot rasisme og i form av sår sådd i en familie i splid.

Det er ingenting upolitisk, nøytralt eller hevet over, over denne strategien.

Det er det ikke over monarkiet som ide heller.

«Men de kongelige er så samlende» sies det.

Jeg kunne ikke være mer uenig.

De kongelige i Europa tilhører en bestemt samfunnsklasse (over), hudfarge (hvit), religion (kristen), boligmasse (slott), transportsystem (sjåfør) og skolesystem (privat). De har svært lite med sine borgeres hverdag å gjøre. De levere fjernt fra de andres liv. Det ingenting folkelig med kongefamilier, heller ikke vår egen, selv om forskjellene her ikke er på britisk nivå. Det meste er mer ekstremt der, også krydderet i indisk mat, barnefattigdom, bra musikk, forskjellen på fattig og rik, adel og hjemløs. Og avstanden fra de kongelige til folket ellers.

De har et øye åpent og et lukket for verden.

Harry er heller ikke en republikaner. Han hadde mer en tro på at systemet han var født inn i, kunne moderniseres innefra, nettopp ved hjelp fra en kvinne som Meghan. Det er det som er hans forvirrede sårhet: At dette ikke var ønsket og støttet.

Meghan og Harry bor nå i USA og selv om de reflekterer godt rundt verden rundt dem, reflekterer de lite over overklasse-livet de fremdeles lever godt i.  Venner som hjelper dem underveis er styrtrike. Oprah besøker. Beyonce tekster. Verden er deres lekeplass. De bor og lever og reiser i stor luksus. Dette reflekterer paret lite rundt underveis, og når det gjelder klasse gjør de samme feilen andre gjør i møte med rasisme. De satser på veldedighet og støttegrupper, fremfor å gripe fatt i systemer som skaper urettferdigheten. De har et øye åpent og et lukket for verden. Man får ta det man får.

Netflix-dokumentaren om Meghan og Harry åpner for debatter om sofistikert rasisme, både den som sniker seg inn i overklassens selvbilde og artefakter, inn i oss selv, den inviterer oss til å snakke om monarkienes absurditeter, og om mental helse og depresjon som er farlig å avvise selv om den ikke synes utenpå. Dokumentaren åpner for samtaler om nye og gamle mediers profittjagende personangrep som ikke er en lek med ord, men som setter virkelige menneskers liv i fare, og den viser frem gamle kolonimakter i forsøk på ny dressur.

Netflix eksponerer klassesamfunn og enda mer: overklasse.

Om man ikke ønsker å ta akkurat dette paret på alvor, er de alvorlige nok; temaene de tar opp. Det er bare å begynne samtalene med en gang.