FOTO: Fra filmen.

Historieforfalskning

Blant hundre store og små mannsroller: helter, politikere, soldater, kommandanter, finnes to hustruer, to døtre og en kvinnelig sekretær. Det mener jeg er historieforfalskning.

Med den norsk-svensk-dansk-irske produksjonen “Kongens nei” forteller Erik Poppe et stykke norsk historie fra historiens eget perspektiv, og det på mer enn monumentalt vis. For åtte millioner euro blir Kong Haakon VII iscenesatt.

Selv hos nordmenn er så mye nasjonal stolthet ikke så lite skremmende.

I 1905 velger det norske folk å bryte ut av unionen med Sverige – og Haakon VII velges til konge. Senere satser Hitler alt på å ødelegge det konstitusjonelle monarkiets demokratiske basis. Han forsøker å tvinge kongen til å gå med på norsk kapitulasjon bak Stortingets rygg.

Også kongefamilien er på flukt og er hjelpeløse i møte med nasjonalsosialistenes bomberegn. Likevel nekter kongen å forråde sin nasjon. Han påtar seg den tunge byrden å stå ansvarlig for det påfølgende nazistiske blodbadet og blir et forbilde for sin sønn.

Det mener jeg er historieforfalskning, som attpåtil er finansiert av offentlige midler.

Filmen holder meg på distanse de første 45 minuttene. Den to timer lange monumentalfilmen unngår å vise en eneste død person. Kongens nei vekker lengselen i meg etter en farsfigur som Haakon VII, som Jesper Christensen inkarnerer på briljant måte.

Men blant hundre store og små mannsroller: helter, politikere, soldater, kommandanter, finnes to hustruer, to døtre og en kvinnelig sekretær. Det mener jeg er historieforfalskning, som attpåtil er finansiert av offentlige midler.

Med denne fremstillingen dyrkes atter en gang den klassiske historieskrivingen fra det militært-mannlige perspektivet – selv hos nordmenn er så mye nasjonal stolthet ikke så lite skremmende.

(Oversatt fra tysk av Jens-Morten Hanssen. Agenda Magasin publiserer Julias tekster i samarbeid med Goethe-instituttet.)