Folk i Hongkong drives mot ekstremisme

Millioner av mennesker i Hongkong prøver å unngå det uunngåelige: at byen tvinges til å bli integrert med resten av Kina. Enten det skjer nå eller om 28 år, når ordningen «ett land, to systemer» skal utløpe, er det dette de prøver å unngå. Men det er dype uenigheter i Hongkong om hvordan man skal hindre at dette skjer. På den ene siden står de som hadde foretrukket å få til en slags enighet med myndighetene i Kina, som Hongkongs Beijing-støttede leder Carrie Lam. På den andre siden har du de som har tatt til gatene denne sommeren. Begge sider mener de har grunn til å kalle de andre forrædere.

Lam er en kjent størrelse: den klassiske imperieguvernøren som vil gjøre det rette for folket, men som til syvende og sist må gjøre det hun får beskjed om av de som utnevnte henne. De unge demonstrantene representerer på sin side noe unikt. Tidligere i august var jeg blant dem under to av de mest intense episodene så langt – da politiet skadet en ung kvinne i øyet 11. august, og mer nylig, da maskerte demonstranter okkuperte Hongkongs flyplass i to dager i møtet med politiets brutalitet.

Ved første øyekast kan det se ut som demonstrantene står i en situasjon som likner på Ukrainas Maidan-opprørere for fem år siden. I begge tilfeller er det snakk om en provins i opprør og en større nabo som kan slå ned demonstrasjonene med makt. Og i begge tilfeller har nabostormaktens myndigheter hyret inn det lokale filleproletariatet og diverse kriminelle elementer for å angripe demonstrantene.

Myndighetene kan verken forhandle med dem eller forsøke å splitte dem, fordi de allerede er splittet.

Men demonstrasjonene i Hongkong skiller seg kraftig fra Euromaidan på de viktigste områdene. I Ukraina hadde demonstrantene anerkjente ledere, en organisasjonsstruktur og en tydelig agenda. Derfor klarte de å forhandle med myndighetene når tiden var inne. I Hongkong er demonstrasjonene stort sett uten tydelige ledere, og de har samlet seg rundt en oppfinnsom form for sivil ulydighet som minner om hybrid krigføring. De beveger seg mellom ikke-vold og vold, har fått en flytende form og har fortsatt ikke noe navn.

Demonstrantene er stort sett kjent som de svartkledde. Fordi de bruker masker er de uten ansikt. Og fordi de selv ikke vet hva som skal være neste trekk, er de umulige å forutsi. De kan dukke opp flere steder på samme tid, der de raskt samler store menneskemengder og så forsvinner. Politiet kan ikke fange dem, heller ikke telle dem eller arrestere noen identifiserbare ledere. Myndighetene kan verken forhandle med dem eller forsøke å splitte dem, fordi de allerede er splittet. De er anonyme også overfor hverandre. De kommuniserer gjennom den krypterte meldingstjenesten Telegram, og tar spontane avgjørelser basert på hva flertallet spiller inn.

Likevel har demonstrantene i Hongkong mye til felles. De er stort sett i tjueårene, snakker kantonesisk og har vokst opp i en fri verden. De har begynt med hybrid krigføring ikke fordi det var det de ønsket, men fordi den fredfulle, sentralt styrte paraplybevegelsen som dominerte byen i 2014 ikke ga resultater. Lederne ble arrestert og bevegelsen ble raskt oppløst.

Målet er å vende folk i Kina mot demonstrantene.

Denne gangen har ikke myndighetene hatt ledere å angripe, og har hittil trukket seg tilbake med en gang de har sett at demonstrantene hadde steiner i hendene. Men selv om guvernør Lam har suspendert det kontroversielle lovforslaget som utløste demonstrasjonene – som ville ha gjort det mulig å utvise mistenkte for lovbrudd til Kina – så har hun ikke trukket lovforslaget tilbake. Kinesiske myndigheter kan heller ikke risikere at det virker som de gir etter. Det vil bare invitere til mer «terrorisme» fra uregjerlige provinser.

Isteden har det kinesiske propagandaapparatet begynt å framstille demonstrasjonene som en trussel, etter først å ha ignorert dem. Målet er å vende folk i Kina mot demonstrantene. 17. august arrangerte kinavennlige aktivister en demonstrasjon i Hongkong som de hevder hadde nesten 500 000 deltakere (selv om politiet sier tallet var nærmere 100 000). Disse propagandaforsøkene har vært så hårreisende at Facebook og Twitter har stengt rundt 1 000 kinesiske brukerkontoer som spredte falske nyheter.

Disse forsøkene på å fremme kinesisk nasjonalisme er helt klart ment å berede grunnen for en intervensjon og bruk av makt. Kinesiske medier har spredt filmopptak av kinesiske paramilitære styrker som mobiliserer i Shenzen, rett over grensen til Hongkong. «Muligheten for at [den kinesiske presidenten] Xi [Jinping] bestemmer seg for å sende inn Folkets frigjøringshær for å kvele demonstrasjonene vokser hver dag», skriver Jamil Anderlini i Financial Times. Han anslår muligheten for at dette skjer til å være over 50 prosent.

Ingen i Hongkong kan se for seg at deres selvstyrte region skal bli som en hvilken som helst kinesisk by: rik, men sensurert.

Men selv om demonstrasjonene skulle begynne å forsvinne, vil de raskt komme tilbake igjen. Som en demonstrant sa til Hong Kong Free Press: «Vi vil fortsette å lage forstyrrelser og starte bevegelser for å hindre samarbeid helt til myndighetene gir etter». Ingen i Hongkong kan se for seg at deres selvstyrte region skal bli som en hvilken som helst kinesisk by: rik, men sensurert. For unge folk er ideen om at de som vil få seg en karrière må melde seg inn i Kinas kommunistparti rett og slett absurd.

Kommunistpartiet kan likevel ikke gi etter. Hongkong er kanskje bra for Kinas næringsinteresser ved å tiltrekke seg utenlandske investorer. Men så lenge byen er fri, vil den fortsette å være en uakseptabel fristelse for folk i Kina. Derfor har kinesiske myndigheter prøvd å stemple demonstrantene som terrorister. Alle som har sett demonstrasjonene med egne øyne, vet at dette er billig propaganda. Det overveldende flertallet er unge idealister som gjerne skulle gjort noe annet, men som er blitt tvunget ut i gatene på grunn av kinesiske myndigheters stadig mer autoritære styresett.

I 2014 var de unge demonstrantene fredelige og ble ignorert. Nå griper de innimellom til steiner. Hvis kinesiske myndigheter fortsetter med ikke å gi dem noe valg, så kan de falske anklagene de retter mot dem bli selvoppfyllende profetier. Det skjedde med IRA i Nord-Irland og med den basiske separatistbevegelsen ETA i Spania. Hvis noe liknende skjer i Hongkong, kan det kinesiske kommunistpartiet takke seg selv.

Copyright: Project Syndicate, 2019.