Må vi hvite hvem vi er?

Da jeg gikk på barneskolen i Lørenskog, for omtrent 30 år siden, ble vi ofte satt til å fargelegge. Når jeg tenker tilbake på det nå, var det helt underlig hvor mye fargelegging vi drev med; man skulle nesten tro at det var et eget skolefag!

En av fargene i skolens standardutstyr, som de fleste av oss dessuten hadde i pennalene våre, kalte vi «hudfarge». Det var en litt ubestemmelig blanding av beige, rosa og hvit – en variasjon over off-white, kanskje man kunne si. Jeg kan ikke huske at noen av oss, verken voksne eller barn, reflekterte over navnet på denne fargen: Hudfarge het «hudfarge» akkurat som gul het «gul» og blå het «blå».

I min ungdom jobbet jeg på en døgnåpen bensinstasjon, hvor kulturen, som ellers, var sterkt preget av hverdagsrasisme.

Man vil kanskje tenke at en slik ureflektert holdning måtte komme av at stedet var helt «Blenda-hvitt». Men Lørenskog for 30 år siden var ikke Blenda-hvitt. På Fjellhamar, der jeg vokste opp, fantes både «negre» og «pakkiser» – som det het i det gjengse vokabularet. På Blystadlia bodde alle «gulingene», det var noe alle visste. Men nettopp fordi alle «gulingene» bodde der, så var det et sted man helst ikke ville bo.

Vi hadde til og med en norsk-kanadier i klassen som hevdet å ha indiansk blod i årene, og vi syntes alle at det også så sånn ut. Ja, han var liksom litt rødlig. En av de lokale kioskene ble drevet av en pakistansk innvandrer, og faren min sendte meg ofte ut for å kjøpe et eller annet på «pakkisen», som kiosken het på folkemunne. (Ja, hvis man da ikke tilhørte minoriteten som kalte den samme kiosken for «staneren»).

Når vi fargela med «hudfarge» var det altså ikke fordi vi aldri hadde hatt å gjøre med folk av forskjellige hudfarger, men fordi vi instinktivt så på andre hudfarger enn «hudfarge» som avvik fra normalen.

Navnet vi brukte på denne fargen er en av mange markører på hverdagsrasisme. Vi kan sikkert diskutere rasismedefinisjonen i Store norske leksikon, debattere metodene i forskningsrapporter om nordmenns holdninger til innvandrere, og hisse oss opp over komikere som må forklare vitsene sine, men strengt tatt trenger vi trenger ingen av delene for å slå fast at rasisme lenge har vært en del av hverdagslivet i Norge.

Det eneste man trenger er å ha vokst opp på et sted og i en tid som gjennomgående, systematisk – men som regel ureflektert – har forutsatt og reprodusert et verdihierarki basert på hudfarge.

Ungdommene tok til å dunke på panseret og dørene på bilen, hvorpå min far tolket situasjonen som livstruende.

I min ungdom jobbet jeg på en døgnåpen bensinstasjon, hvor kulturen, som ellers, var sterkt preget av hverdagsrasisme. Der fantes det en notatbok hvor man kunne skrive ned saker som det påtroppende skiftet ville ha nytte av å vite om. En dag hadde noen på skiftet før mitt skrevet det jeg oppfattet som et umotivert og direkte rasistisk innlegg om en «neger» som hadde vært innom.

---

Les også Derfor tilhører Amerika hvite menn. 

---

Selv om jeg inntil et visst punkt tolererte at rasistiske karakteristikker florerte, var det noe ganske annet å tillate at sånt ble nedtegnet – og dermed validert – i et kommunikasjonsmiddel vi alle delte. For meg var dette det samme som å uttrykke en felles aksept for sånne holdninger, og det ville jeg ikke gå med på, så derfor skrev jeg et surmaget innlegg om at folk måtte se og skjerpe seg, eller noe i den duren. Det satte en stopper for rasistiske bemerkninger i boka. Samtidig mistet mine kolleger åpenbart lysten til å ha noe med meg å gjøre. Som antirasist var man en festbrems.

Min far, som tilfeldigvis drev denne bensinstasjonen, havnet ved flere anledninger i munnhuggeri med folk han kalte «pakkiser» eller «svartinger», og han fortalte gjerne om slike episoder med en viss stolthet – som om han hadde vært ute i kulturkrigen. En gang da han kjørte meg til basketkamp på Holmlia lot han fare en kommentar til noen ungdommer som stod i veien for bilen. Ungdommene tok til å dunke på panseret og dørene på bilen, hvorpå min far tolket situasjonen som livstruende: Han regelrett brøytet seg vei med bilen ut derfra. Han besøkte aldri Holmlia igjen, men vendte utallige ganger tilbake til historien om da han nesten mistet livet i Oslos getto.

Over tid virker liberaldemokratiet derfor i retning av å regne stadig flere forskjeller som irrelevante for medlemskap i fellesskapet.

Da jeg senere bestemte meg for å flytte til Oslo, møtte jeg en strøm av motforestillinger fra min far. Oslo var ikke lenger trygt, mente han. Det var ikke et sted han ønsket at hans barnebarn skulle vokse opp. Dette mente han selv om han i sin tid hadde gått på samme Oslo-skole som hans barnebarn etter hvert skulle begynne på.

Min far hadde rett i én ting, nemlig at det hadde skjedd store endringer i tiden som har gått fra hans skolegang til mine barns tilsvarende, og den aktuelle skolen er et håndfast bilde på akkurat det: Da min far gikk der, på 1950-tallet, gikk han utelukkende med andre norske – «hudfargede» – barn. Når mine sønner i dag kommer hjem fra den samme Oslo-skolen, hvor litt under 50% av elevene er minoritetsspråklige, slår de gjerne over i «kebabnorsk». Jeg er ikke den eneste som opplever at det er vanskelig å få tenåringene i tale. Kanskje hadde jeg hatt mer hell om jeg skaffet meg en somalisk ordbok?

Den demografiske endringen har ført med seg til dels store endringer i hvordan nordmenn oppfatter hudfarge. Om man ikke trenger noen inngående undersøkelse for å påvise at hverdagsrasisme har vært omtrent overalt, trenger man det heller ikke for å se at det norske samfunnet har ristet av seg mye av denne rasismen. Ideen om at folk har ulik verdi på grunn av sin hudfarge har, i de 30 årene siden mine eskapader med fargeblyantene, blitt vesentlig mer uspiselig.

Når mange nordmenn har fått et rausere syn på hva som regnes som en «normal» hudfarge, så har det ikke skjedd helt av seg selv: Det er for en stor del et resultat av en konkret antirasistisk innsats, både i organiserte og mindre organiserte former. Det er snakk om et arbeid over tid for å skape det den amerikanske pragmatisten Richard Rorty kalte «an ever larger and more variegated ethnos», et stadig større og mer sammensatt folk. Nordmenn har over tid blitt et «vi» som ikke – i alle fall ikke i samme grad som før – defineres av hudfarge.

Men fra et dansk – og kanskje også fra et norsk – ståsted, fremstår slike avbildninger som uskyldige: Vi er jo ikke rasister!

Jeg er blant dem som har latt meg inspirere av Rortys utopi om solidaritet, hvis grunnleggende tendens, ifølge Rorty selv, er å forsøke å hele tiden utvide fellesskapet man tilhører. En slik moralsk-politisk utvidelse er det fremste kjennetegnet ved liberale demokratier, sier Rorty; gode liberaldemokrater har blikket rettet mot ting de overser, mot lidelse de påfører andre – kanskje uten at de er klar over det selv engang. Over tid virker liberaldemokratiet derfor i retning av å regne stadig flere forskjeller som irrelevante for medlemskap i fellesskapet.

Hudfarge er et paradigmatisk eksempel. Lenge har fargen vi kalte «hudfarge» vært den eneste vi koblet til det å være norsk medborger, men over tid har hudfarge fått stadig mindre å si for hvorvidt vi tenker på noen som norsk.

Spørsmålet nå er hvordan vi kan komme enda lenger i retning av å gjøre hudfarge irrelevant. Svaret på det er slett ikke gitt. Noen – eksempelvis forskere innenfor såkalte «whiteness studies» – mener at løsningen er at vi lærer oss å hvite hvem vi er, altså at alle vi som frem til nylig har tenkt på oss selv som «hudfarget» begynner å forstå at det ikke er noe mer «normalt» ved den enn ved andre hudfarger. Ifølge fortalerne for dette synspunktet, bør vi rette oppmerksomheten mot hvordan «hvithet» og alle dens konnotasjoner skapes, og hvordan slike forestillinger gjerne tjener visse – typisk «hvite» – formål. Med andre ord foreslår de at vi, for å komme forbi rasismen, må bli mer, og ikke mindre, bevisst på hudfarge.

Annonse

Et slikt argument har mye for seg, for det finnes mange eksempler på at det som angivelig er «fargeblindhet» i realiteten viser seg å være skjult rasisme. Den norsk-danske kunstforskeren Mathias Danbolt skriver om et slående eksempel på hvordan dette kan arte seg: Da den svenske godteriprodusenten Haribo i 2014 bestemte at den ville gi sin tradisjonelle lakrispose «Skipper Mix» et nytt design, for å unngå konnotasjoner til rasisme, reagerte mange dansker med fornærmet forferdelse. Posen avbildet en hvithudet kaptein, en «skipper», og inni posen kunne man, gjennom den gjennomsiktige plasten, se ulike svarte lakrisfigurer – deriblant karikerte ansikter av asiatiske og afrikanske stereotyper.

På den annen side kan bevisstgjøring om hudfarge lett utarte i en retning som ingen er tjent med.

Man skulle kanskje tro at assosiasjonen til et slaveskip eller tilsvarende meldte seg hos de fleste, men danskene protesterte heftig mot alle slike antydninger. Svenskene hadde blitt grepet av «ekstrem politisk korrekthet» mente danskene, som ropte: «Fri oss fra hykleri og hysteri!». Mange av danskene som tok til motmæle mot redesignet, innvendte at slike avbildninger – som forresten slett ikke var unike for Haribos lakrispose – var helt uskyldige. Det var slett ingen rasisme involvert; å mene noe slikt var intet annet enn en voldsom overreaksjon. (Helt tilsvarende ting kunne man forresten også lese på document.no i forbindelse med den samme saken).

Det er et interessant standpunkt. Andre steder i verden, der hudfarge og rase har vært mer tematisert enn hva som er tilfelle i Norden, vil et slikt produkt ganske åpenbart fremstå som rasistisk, og tilsvarende produkter har da også blitt fjernet fra hyllene mange andre steder i verden. Men fra et dansk – og kanskje også fra et norsk – ståsted, fremstår slike avbildninger som uskyldige: Vi er jo ikke rasister!

Når man på denne måten avviser mulighetene for at vi i det hele tatt kan være rasister – et fenomen som Danbolt og hans kolleger kaller «ikke-diskusjon av rasisme» – stiller man seg i veien for at vi skal komme rasismen til livs. De som inntar et slikt standpunkt, ser ut til å mene at rasisme overhodet ikke forekommer i Norden, og det er beviselig galt.

På den annen side kan bevisstgjøring om hudfarge lett utarte i en retning som ingen er tjent med. I ytterste konsekvens innebærer det at man begynner å tenke på det som en inngangsbillett til fellesskapet, altså at hudfarge blir en tungtveiende faktor for ens politiske identitet. Da har man lagt ut på en tragisk vei, som kun kan lede til skyttergravskrig mellom henholdsvis «black power» og «white power».

Bare på den måten kan vi sørge for at folks hudfarge får stadig mindre å si for sånt som virkelig betyr noe.

Målet for et liberalt demokrati må være helt motsatt av dette; det må være å gjøre hudfarge irrelevant for medborgerskap. Bevisstgjøring om hudfarge er nyttig så lenge det gjør hva Rorty snakket om, nemlig å få oss til å se at vi med ordbruk og avbildninger, med holdninger og handlinger, påfører andre lidelse som vi ikke har vært klar over. Men fra en slik innsikt bør det neste steget man tar, være å begynne å tenke på disse «andre» som «en av oss». Bare på den måten kan vi sørge for at folks hudfarge får stadig mindre å si for sånt som virkelig betyr noe.

Hva tenker så min far om dette i dag? Vel, han døde av noe som har blitt enda mer ufasjonabelt enn hverdagsrasisme, nemlig røyking, men de siste årene før han døde la han bort en del gamle vonde vaner. For eksempel leide han ut noen leiligheter, og dem ville han etter hvert gjerne leie ut til våre nye landsmenn. Da kunne han si sånt som at «Nei, det er aldri noe tull med han XX», eller «Han derre XX er en morsom type».

Etter han var død, ble jeg oppmerksom hva han hadde leid ut disse leilighetene for: Det var ingen annen måte å forstå disse leieforholdene på enn som veldedighet. Selv Oslo virket det som han igjen hadde mildnet til igjen; det verste han hadde å si om byen, før han gikk bort, var at «det er da meningsløst at de lar det gro igjen sånn langs Akerselva!»

Selv om veien dit altså ikke gir seg selv, er det noe sånt vi må sikte mot: At folks hudfarge får mindre å si enn slike prosaiske forhold som hvordan Bymiljøetaten drifter hovedstadens grøntområder.