Hva gjorde du i 2026?

Denne uka har vi fått flere påminnelser om hva mennesker kan få til gjennom kollektiv handling. På søndag viste ungarerne oss at demokratiet fortsatt har livskraft, og hva som må til for å velte en autoritær leder.

Han hadde brukt mye tid på å tenke på farens skyld og ansvar.

På sosiale medier kunne vi dagene før lese likelydende budskap fra utallige ungarere, som skrev at Péter Magyar kanskje ikke var deres mann, men at de allikevel skulle stemme på ham, fordi det var det som måtte til for å bli kvitt putinistene, fascistene og korrupsjonen. Allerede nå er det klart at ungarske myndigheter skal slutte å finansiere CPAC-konferansene, tenketanker i Washington og «konservative» influensere i Europa.

Samtidig som resultatene tikket inn fra valglokalene i Ungarn, der over 80 prosent av befolkningen brukte stemmeretten, ble det oppnådd enighet i frontfaget. Fellesforbundets forhandlingsresultat vil komme mange flere enn deres 175 000 medlemmer til gode, deriblant mange arbeidere med svakere forhandlings- og streikemakt enn det industriarbeiderne har.

Mens Fellesforbundets tillitsvalgte satt i forhandlinger, skjedde det interessante ting i Danmark. Fredag forrige uke gjennomførte Wolts sykkelbud i København en streikeaksjon, der budene for andre gang, kollektivt og koordinert, logget seg av plattformen.

Likevel klarte budene å handle kollektivt og solidarisk.

I likhet med sine kollegaer i norske Wolt, er de danske sykkelbudene løsarbeidere, uten annen formell tilknytning til dem som kjøper arbeidskraften deres, enn appen som formidler oppdrag. Der finnes det ingen forhandlingsrett, ikke noe arbeidsgiveransvar, og ingen streikerett.

Likevel klarte budene å handle kollektivt og solidarisk. Da 500 bud avviste oppdragene som tikket inn på appen, kunne de se hvordan lønningene for første gang ble oppjustert av algoritmen, fordi tilbudet på arbeidskraft ble redusert.

«På de korte ordrer så vi mere end en fordobling i budenes andel af fortjenesten», fortalte en av de streikende til Politiken.

«Det var en stærk oplevelse at mærke, hvor stor en styrke vi har, når vi står sammen som arbejdere. Og det viser, at det i sidste ende er os, der bestemmer, hvor meget vi er villige til at arbejde for», sa Wolt-budet Alan Tribouley. «Men det kræver, at vi løfter i flok».

Selv om disse eksemplene på kollektiv og solidarisk handling har gjort inntrykk, vil jeg fremheve tre historier om individuelt ansvar fra den siste uka.

Noen er skyldige, men alle er ansvarlige.

Den første handler om menneskerettighetsaktivisten Tommy Olsen, som får saken sin opp for Hålogaland lagmannsrett neste uke. Der skal det avgjøres om Olsen skal utleveres til greske myndigheter, som vil straffeforfølge ham for arbeidet han har gjort med å dokumentere menneskerettighetsbrudd mot båtflyktninger i Egeerhavet.

Den andre handler om en kronikk skrevet av professoren, poeten og aktivisten Irit Keynan, som sto på trykk i Haaretz. Hun pekte på at alle israelere nå har et ansvar for den etniske rensingen som foregår på Vestbredden, ettersom den er muliggjort av israelske skattebetalere og velgere.

I teksten trakk Keynan fram bestemoren sin, som overlevde antisemittiske pogromer i Ukraina for 100 år siden, og som mot slutten av livet, da fortiden og nåtiden fløt sammen for henne, sto ved vinduet og hvisket om hjelp på jiddisk – «gevalt, gevalt!».

Noen er skyldige, men alle er ansvarlige, skrev en leser i avisas kommentarfelt. Hver og en av oss.

Et par dager før jeg leste Keynans kronikk, møtte jeg en eldre mann som fortalte at han var sønn av en landsforræder og nazist, en av de SS-frivillige som lot seg verve til Østfronten. Han hadde brukt mye tid på å tenke på farens skyld og ansvar.

Alle har et ansvar. Også NRK. Også Toje og Choi.

Barn av nazister har gjerne gjort det – med mindre de har valgt den andre og mer bekvemme strategien, med fornektelse, bagatellisering og løgn. Mens vi snakket sammen om krigen i Midtøsten, og om hvordan soldater nå må ta et valg om å adlyde eller nekte ordre, minnet han om prinsippet som ble slått fast i Nürnberg-dommen i 1946:

Som soldat kan du ikke unnskylde et brudd på krigens lover med at du handler under ordre.

Ingen påstår at slike valg er enkle – men det er viktig å fastholde at de er nettopp valg.

Vi lever i en tid der det påligger hver og en av oss å ta innover seg hva det betyr. Hva vi gjør og ikke gjør i en tid som vår, er noe vi skal svare for om noen år – akkurat som mellomkrigsgenerasjonen måtte svare sine barn og barnebarn på hva det var de gjorde.

Derfor er det ikke bare soldater i krig som har et ansvar nå; det gjelder oss alle. Det gjelder også de blant oss som ser seg selv som en annen type krigere, kulturkrigere, i korstog eller kamp mot «woke». Ingenting av det de holder på med er en lek, selv om de ofte framstår i ironisk positur eller forsøker å gjemme seg bak at de bare bedriver trolling.

Når Subjekt-redaktør og realitystjerne Danby Choi, etter at bombene begynte å regne over Iran, skrev at han «trekker tilbake at Trump er kul» og rettet det til at «Han er kulest i verden» – så må vi andre insistere på å ta ham på alvor. Choi velger sine ord, han vet hva som skjer, og om noen år vil han ikke kunne gjemme seg bak at han ikke skjønte hva han gjorde.

At NRK sier de skal sende seansen, er til gjengjeld helt uforståelig – ja, en skandale.

Av samme grunn var det befriende at Oslos 17. mai-komité satte foten ned da Frp foreslo å invitere Asle Toje til å holde årets tale ved krigsseilermonumentet. Tojes løgner om sin kontakt med holocaustfornekteren David Irving, hans løgner om hvordan han omtaler nasjonalsosialismens pionér Rudolf Kjellén, og hans «blod og jord»-kronikk i Aftenposten i desember i fjor, der han snakket om nasjonen som en organisme, om nasjonalt forfall og styrke, om «selvopptatte minoriteter» og om å «belønne patriotisme i kultur og utdanning»; hver for seg var alt dette grunn nok til å sette ned foten.

Og da har jeg ikke engang nevnt hva Toje nylig har sagt hos Wolfgang Wee om kvener, om menneskerettigheter, om ynkryggede europeiske politikere, om ukrainske kvinner som svikter sine ektemenn, om pride-ideologi eller betydningen av etnisk homogenitet som nasjonens grunnlag.

I stedet er det nå blitt til at Toje skal tale på et arrangement i regi av Subjekt i anledning nasjonaldagen. Ingen kommer til å nekte ham det; det er ikke ytringsfrihet dette handler om. Tvert imot må dette sies å være et passende selskap for Tojes budskap om hvem og hva Norge er, og hva det burde være.

At NRK sier de skal sende seansen, er til gjengjeld helt uforståelig – ja, en skandale.

For altså: Alle har et ansvar. Også NRK. Også Toje og Choi. Vi vet alle hvordan de sistnevnte forvalter sitt valg – og hva de velger som sin kamp.

(Først publisert i Dagsavisen.)