Hva nå, Jens?

«Nå er det på tide å reise til Brussel og drive med lettere ting enn kommunereform», fleipet Jens Stoltenberg på et av sine siste oppdrag som partileder våren 2014. Men utenlandsoppdraget ble skarpere og mer alvorlig enn han eller noen andre kunne forutse.

Jens Stoltenberg kan tjene seg søkkrik på å skrive bok om sine erfaringer.

Fra han ga etter for president Obama og Angela Merkels kurtise i januar 2014 til han tiltrådte i oktober, var verden snudd på hodet. Det som lignet på en retrettstilling, ble et oppdrag ved frontlinjen. Fire år ble ti.

Denne uka har han vært i Oslo for å bli takket av etter atter en epoke i hans, men også i nasjonens liv. Et «folkemøte» i et fullsatt rådhus i hovedstaden, middag til hans ære i Statsministerboligen og audiens på Slottet. I kulissene står et Arbeiderparti som håper på at den hjemkomne sønnen skal trå til for å løfte partiet opp fra knestående. Det manglet bare gud.

12 år som partileder for Arbeiderpartiet, bare Gerhardsen har sittet lenger etter krigen. Ni år som statsminister. Ti år som Natos generalsekretær. Bare en glemt nederlender har sittet lenger. Nå er det knyttet stor spenning til hva Jens Stoltenberg skal fylle den neste epoken med. Det har en tendens til å bli historisk.

I rådhuset torsdag vitset han bort spørsmålet alle vil ha svaret på. Han har fortsatt permisjon fra sin forskerstilling hos Statistisk sentralbyrå. At 65-åringen ikke skal tilbake til den, er vel det eneste som er sikkert. Som generalsekretær for Nato i alliansens mest dramatiske periode, er Jens Stoltenberg blitt en stor, internasjonal størrelse.

I en verden der forsvar- og sikkerhetspolitikk med ett er alt, og forsvarsindustrien suger til seg hele klodens statsbudsjetter, vil det være en enorm interesse for nettopp han. Og betalingsvilje.

Jens Stoltenberg kan tjene seg søkkrik på å skrive bok om sine erfaringer, noe han helt sikkert vil gjøre, og på å reise rundt og holde foredrag. Den lysløypa ligger åpen for ham.

Stoltenbergs rolle i dette kan knapt overvurderes.

For det er få − om noen − internasjonale ledere som har en mer dramatisk historie å fortelle enn Stoltenberg etter disse ti årene, om en vakt som ble alt annet enn han så for seg. Selv har han sagt at han takket ja til jobben i januar 2014. I februar annekterte Russland Krim, i slutten av mars ble det offentlig at Stoltenberg var ny Nato-topp, i april startet «krigen» i Donbass. Nato-toppmøtet i Wales den sommeren var starten på en ny tidsregning med Jens i tet.

I 2014 var det tre av 28 medlemsland som brukte to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar. Når han 1. oktober er ferdig, etterlater han seg et Nato der samtlige 32 land har nådd eller er i ferd med å nå dette målet. Da han fortalte dette i rådhuset, ble han avbrutt av applaus. Det er med blanda følelser man sitter i en forsamling i fredelige Norge som jubler for opprustning. Da klappingen opphørte, fortalte Stoltenberg at applausen var prematur. Målet er ikke to, men fire prosent.

Dette er Nato han etterlater seg, en voksende og stadig mektigere allianse. Montenegro, Nord-Makedonia, Finland og Sverige er kommet til i alliansen på hans år. Ingen makt truer Nato militært. Stoltenbergs rolle i dette kan knapt overvurderes.

Det vil stå igjen som den viktigste arven etter han − sikkerhetsgarantien som er gitt Ukraina.

Han har tatt initiativ, ført pennen og funnet kompromissene blant 32 medlemsland med 32 ulike meninger. I Oslo rådhus innrømmet han sin egen makt: Som generalsekretær er han både administrerende direktør og styreformann. Selv om han bedyrer at de største aksjonærene bestemmer. Det er et godt bilde, som setter Stoltenberg i sentrum for noen av de viktigste avgjørelsene i etterkrigstida.

Under president Donald Trump var Nato truet. Og måten Stoltenberg taklet han og snudde spillet om Nato på er grunnmuren i hans ettermæle. «Natos ledere demonstrerte at de ikke bare er passive tilskuere», er konklusjonen i den vitenskapelige analysen av den menneskelige faktoren. Rapporten «Hvorfor Nato overlevde Trump: Den undervurderte rollen til generalsekretær Stoltenberg» viser hvordan utfordringene med Trump ble møtt offensivt.

Vinteren 2019 oppsøkte han presidentens favorittkanal Fox News. Stoltenberg roste Trump, takket for den økte støtten. Kort tid etter inviterte demokratenes Nancy Pelosi han til Capitol Hill i Washington, der Stoltenberg ble den første lederen for en internasjonal organisasjon til å tale for kongressen to kamre. Nato ble reddet. Gjennom presis smiger, smartness og menneskekunnskap.

Jens Stoltenberg har vært en gedigen suksess i Nato, en hauk for fred.

Viktigheten av Stoltenbergs personlige og pragmatiske egenskaper, som kommer så godt til syne i hans ofte enkle, men presise kommunikasjon, kan heller ikke undervurderes i de avgjørende retningsvalgene som er tatt etter russernes angrep på Ukraina 24. februar 2022. Den svensk-finske dobbeltsøknaden til Nato kunne ikke innfris, men generalsekretæren loste først inn finnene − til svenskenes skrekk. Sverige fulgte med inn høsten 2023, blant annet etter flere møter mellom Tyrkias Erdogan og Stoltenberg − også med ektefeller.

Løftene som under Nato-toppmøtet i sommer ble gitt om at Ukraina på sikt skal inn i Nato, var slett ikke noe enkelt kompromiss. Mange land frykter en eskalering i øst, men Stoltenberg samlet de 32 til å undertegne ett dokument og snakke med én stemme.

Det vil stå igjen som den viktigste arven etter han − sikkerhetsgarantien som er gitt Ukraina. Samme evne til å styre og samle kom også til uttrykk i 2022 da Nato for første gang pekte ut Kina som en utfordring for alliansens interesser, sikkerhet og verdier. Til tross for skepsis fra både Frankrike og Tyskland.

Jens Stoltenberg har vært en gedigen suksess i Nato, en hauk for fred. Rett mann på rett plass i en skjebnetid, med direkte påvirkning av historiens gang. Nå venter en nesten verre oppgave enn å samle 32 land til én transatlantisk stemme: Bidra til sosialdemokratisk valgseier i 2025. Til å redde sosialdemokratiet? Han er stadig medlem av Oslo Arbeiderparti.

(Først publisert i Dagsavisen.)