Hva skjer med verden?

En kollega stakk hodet opp denne uka og spurte: Alle disse drapene og familiedrapene om dagen, kan det skyldes økonomien?

Det er sikkert ikke mulig å fastslå hva som ligger bak de helt uvanlig mange drapene i Norge så langt i år. Hva som får bestefedre til å drepe barn og barnebarn, familiefedre til å henrette familien?

Det er ikke mulig å vite hvorfor voldskriminaliteten virker å ha eksplodert rundt oss, nærmest på alle kanter. De siste ukene har det vært daglige rapporter om knivstikkinger og skytinger i Oslo. Politiet ser med stor bekymring på at det begås mer kriminalitet blant stadig yngre barn. VG fortalte denne uka om at åtteåringer pusher dop for gjengene.

Ja, hva er det som skjer?

Onsdag ble en rektor angrepet av et barn på en skole i Oslo. Torsdag kom det meldinger om at en gutt var overfalt og knivstukket på vei til skolen av en mann i 50-årene. Skolene, gatene, sivile, hverdager.

Hva skjer med verden, utbrøt en stemme bak en pult i det åpne landskapet her på jobb. Fredag rykket Arbeiderpartiets Hadia Tajik og Tonje Brenna ut i VG − de skal brekke ryggen på gjengene. Før det blir svenske tilstander.

I Sverige ble nylig en 39 år gammel familiefar skutt på gata i Skärholmen utenfor Stockholm. Han skal ha bedt en gjeng om å slutte å deale dop. Det kostet ham livet. Denne uka ble Sverige rystet av at nynazister angrep et politisk møte. De sjanseløse pensjonistene som passet på inngangen ble sprayet i ansiktet og flere møtedeltakere ble utsatt for grov vold. Samtidig som det hele ble filmet for spredning på sosiale medier, som rekrutteringsagn for unge, sinte menn.

Ja, hva er det som skjer?

Konflikten i Midtøsten truer også med å krype i vår retning.

Avisene gir oss historiens førsteutkast, men hva fortellingen om 2024 vil være, vet vi først om mange år. Derfor siterer jeg mine anonyme kollegaers anekdotiske hjertesukk. Fordi de uttrykker det så mange tenker om dagen. Uro og utrygghet som når inn i kjernen vår. Og som har vedvart siden verden stengte ned i mars 2020 i møte med koronaviruset. Siden har det vært en mental unntakstilstand.

Det merkes på alle man møter. I lunsjen. På ei sidelinje i barnefotballen. På fest. Over en kaffe. Alvoret som murrer som en betennelse rett under den fortsatt ganske rolige overflaten i samfunnet vårt.

Putins angrep på Ukraina, hans trusler om bruk av atomvåpen, vestens reflekser om opprustning og fornemmelsen av at noe nytt og ukjent er i emning, har sørget for en eksistensiell uro på sivilisasjonsnivå som i praksis ingen moderne mennesker har kjent på før.

Vi vet ikke, men pandemien etterlot seg et tøffere klima.

Konflikten i Midtøsten truer også med å krype i vår retning. Krigen øst i Europa skapte dyrtid og et for mange dramatisk brudd med tiårs overflod. Tap av trygghet, kanskje også tap av ansikt og plass i sosiale hierarkier kan utløse sykeliggjørende frustrasjon. Som kan ende i tragedie.

Den norske forbruksgjelda har skutt i været i denne perioden. Inkassosakene blir flere og Nav opplever nå at mange flere søker hjelp. «Vi ser virkningen av dyrtiden hvor innbyggere over tid har levd på kreditt eller forbrukslån», sier Nav-sjefen i Fredrikstad. I Østfold-byen utvider Nav nå åpningstidene for å rekke å hjelpe alle. Sviktende trygghet, enten fra krig eller økonomiske bekymringer, presser på oss. For noen kan det bli for mye.

Under koronaen trakk vi oss som samfunn tilbake. Vi sviktet barna. Stengte skolene, stengte idrettshaller og fritidstilbud. Og vi sviktet de svakeste av disse. Barn i våre minst ressurssterke hjem kunne bli enkle offer for kyniske krefter som trengte kurerer og håndlangere i et dopmarked med høykonjunktur. I vår frykt skapte vi vakuum, voksenløse gater. Vi vet ikke, men pandemien etterlot seg et tøffere klima. Mer kriminalitet, yngre aktører. Mer kyniske bakspillere.

Vi kan feste grepet, vi må investere i barn og unge.

Samtidig begynner nå konsekvensene av mange politiske valg å avtegne seg. Nå går det parallelle debatter om frafallet i idretten og mangelen på idrettsanlegg, seksårsreformens pris og guttas marginaliserte posisjon, om volden i skolen. De kommer på toppen av megatrender der vi bare flyter mer eller mindre velvillige med, som i spørsmål om innvandring og migrasjon i globaliseringens tid, som uvegerlig har bragt med seg problemer knytta til fattigdom og utenforskap, og teknologiens utvikling − som vi bare halser etter og slett ikke kontrollerer. Det siste tilskuddet er usikkerheten rundt effekten av kunstig intelligens.

Summen av dette er april 2024. En oppisket stemning. En gryende følelse av at det glipper. Og det skal vi vite, det er en fornemmelse sterke, utenlandske krefter mer enn gjerne bidrar til i samfunnet. Noen er tjent med våre motsetninger og skarpere tone.

Å sortere i alt dette er ikke lett, fordi mye henger uløselig sammen. Og mye er utenfor vår kontroll. Men vi kan påvirke det aller mest grunnleggende. Det vi kan gjøre er å redusere mulighetene for at ungene våre, og særlig gutta, i mangel på retning og tilhørighet, blir offer for høyreekstreme eller kriminelle gjenger.

Slik tapte vi kampen om ungdommen som trengte oss mest.

Vi kan feste grepet, vi må investere i barn og unge. Gi åtteåringer bedre alternativer enn å være løpegutt for bander.

De siste par årene har både Aftenposten og VG satt søkelys på idretten og særlig fotballens utvikling i Oslo. Hvordan tyngdepunktet har flyttet seg fra øst til vest, hvordan økonomi på få år har endret forutsetningene. Det speiler en samfunnsutvikling.

De områdene i byen som trenger idretten mest, har dårligst treningsvilkår, de mangler penger og frivillige, og opplever størst frafall. Samtidig avsløres det at politikere gjennom tiår har sviktet når de har skullet stille krav til utbyggere for å sikre at aktivitet for barn og unge er en grunnleggende forutsetning når byen vokser. Byutviklingen på Løren og Ensjø i Oslo er i så måte en skandale.

Slik tapte vi kampen om ungdommen som trengte oss mest.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)