Hva slags Europa skal Europa forsvare?

Det nye og militariserte Europa som reiser seg foran oss, er ikke bare et tilsvar på Russland.

Normaliseringen av militær opprustning i Europa handler også om at død og fordervelse, samt bombing av infrastruktur og natur, har blitt en akseptert metode for konfliktløsning.

Krig som idé i seg selv, blir ikke lenger utfordret av folk med makt.

De siste årene kommer til å være Europas skam i lang tid.

I Europa har grensene for hva som er legitim vold, blitt flyttet i takt med militær og moralsk støtte til Israels militære masseangrep på en stripe land allerede under okkupasjon. Riktignok fant EU – som jo ikke må forveksles med Europa – i juni at Israel brøt menneskerettighetsklausulen i EU–Israel-avtalen. Kommisjonen foreslo deretter å suspendere handelsfordeler og deler av støtten, men de tyngste tiltakene er fortsatt ikke vedtatt av medlemslandene. EU har bare klart å samle seg om mer avgrensede sanksjoner mot enkelte voldelige bosettere og bosetterorganisasjoner.

Det er fint, men likevel smått absurd, all den tid dette er massemord europeiske lands egne våpenleveranser lenge bidro til.

De siste årene kommer til å være Europas skam i lang tid.

I dag er Gaza fortellingen også om oss, om Europas ledere som sviktet trippelt.

Europas respons på Gaza har ikke bare handlet om dobbeltmoral, selv om det også har handlet om det. Like mye har våpenleveransene etablert en ny norm for hva som er et akseptabelt politisk virkemiddel, samtidig som grenser for hva som er legitim krigføring – og at krigføring er legitimt – er flyttet.

Det er tre bøker, som bare med sine titler, oppsummerer det meste som har gått skeis de siste årene, og særlig siden 7. oktober 2023.

De tre boktitlene er Verden etter Gaza av Pankaj Mishra, Når verden sover av Francesca Albanese, og Omar El Akkads En dag vil alle hele tiden ha vært imot dette.

I dag er Gaza fortellingen også om oss, om Europas ledere som sviktet trippelt: Ved både å sende våpenstøtte til Israel, ved ikke å stanse, sanksjonere eller straffe dette regimet da selv en blind høne kunne lukte massedød og destruksjon, men også ved å ha behandlet Palestina som en humanitær krise fremfor en politisk krise i årene forut for angrepet fra Hamas. Det var litt som å trå vannet: Man holdt ideen om det humanitære Europa flytende, mens årsaken til den såkalte humanitære krisen aldri ble skikkelig adressert.

Det finnes grenser for hva krig kan oppnå.

EU-observer har regnet ut at det er brukt minst 1,63 milliarder kroner på infrastruktur i Gaza og på Vestbredden de siste årene, fra Europas side. Når man så sender våpen som legger dette i grus, er det som å bygge et hus, for deretter dele ut utstyr så alt kan rives ned etterpå. Og etterpå det igjen begynne å snakke om at vi må hjelpe alle som nå er hjemløse og fryser. Og aldri stille de som ødela alt, skikkelig til ansvar, eller be dem om å betale for alt de har ødelagt.

Gaza har avslørt hvor farlig det er når militær makt løsrives fra de moralske og politiske grensene den skulle tjene, og hvor langt vi kan strekke toleransen for død og ødeleggelse når den utføres av våre allierte. Det finnes likevel grenser for hva krig kan oppnå. Det er også avslørt nå, men maskineriet med opprustning er i gang, så det kan være altfor lett å lukke øynene for dette.

En stat kan ha enorme våpenressurser og samtidig være politisk svak, skrev filosofen Hannah Arendt. Makt og vold er ikke det samme, mente hun, i prinsippet er de to faktiske motsetninger. Makt oppstår heller når mennesker slår seg sammen, støtter hverandre og
handler i fellesskap, et felleskapet som bygger på samtykke, samtale, overtalelser og en viss grad av enighet.

Vold derimot, er et instrument, der våpen, tvang, og fysisk makt brukes når politisk makt svikter.

Kanskje kan man konkludere ut fra dette at vold er rett og slett en politisk svakhet, og opprustning en fallitterklæring for politikkens vesen.

Historisk sett har nedrustning nesten aldri foregått fordi partene stolte på hverandre. Den har ofte foregått fordi de ikke gjorde det.

Man trenger ikke mene at Russland er ufarlig for å mene at et nytt europeisk våpenkappløp er farlig.

Ukraina gjør nedrustningsargumentet vanskeligere, men historisk sett har nedrustning nesten aldri foregått fordi partene stolte på hverandre. Den har ofte foregått fordi de ikke gjorde det.

Selv under den kalde krigen, da Sovjetunionen var mye større enn Russland, og i tillegg hadde halve Europa i sin klamme statshånd – de samme landene som i dag er i EU – var dialog, diplomati, nedrustning og ideer om felles sikkerhet en del av politisk praksis og offentlig debatt.

Hadde man den gang, som nå, ropt etter opprustning uten samtidig å gå i harde forhandlinger og inngå avtaler, hadde kanskje ingen av oss vært her i dag.

For eksempel: 12. desember 1979 besluttet NATO eksplisitt å følge «two parallel and complementary approaches»: det vil si – modernisering/opprustning og rustningskontroll. Sovjet invaderte Afghanistan bare et par uker senere. NATO beskriver selv hvordan invasjonen knuste håpet om videre avspenning, men rustningskontrollsporet fortsatte.

Noe av det farligste som skjer nå, er at Europa tror Ukrainas frihet og fremtidige fred primært skapes ved å samle seg rundt mest mulig militær makt.

Under den kalde krigen eksisterte det, tross fiendskapet, en stadig tettere vev av traktater, inspeksjoner, bakkanaler og regler. I dag er mye av den infrastrukturen svekket eller avviklet. Dermed oppstår en selvforsterkende situasjon: mindre tillit fører til færre avtaler og større usikkerhet brukes igjen som argument for mer opprustning.

Noe av det farligste som skjer nå, er at Europa tror Ukrainas frihet og fremtidige fred primært skapes ved å samle seg rundt mest mulig militær makt og mer militarisering av unges kropper og sinn.

Men, den kalde krigen lærte oss egentlig noe mer komplisert: Det var først og fremst rustningskontroll og avtaler, kommunikasjon på tvers av dype uenigheter, og tillit til diplomatiet fremfor makt til haukene, som gjorde det mulig å leve med fiendebilder uten at det hele endte i katastrofe.

Ukraina har blitt en utfordring for fredsbevegelsens krav, fordi krav om nedrustning ofte mistolkes til å handle om at det er Ukraina og vi som skal ruste ned. Men at Russland er farlig, betyr ikke at opprustning ikke også er det. Det er nettopp her, at en moderne nedrustningsposisjon må begynne, først som en samtale, og deretter som maktpolitikk, med autoritet og styrke rundt felles sikkerhet.

Men vi kan ikke stole på Russland, så hva er vitsen?

Mistilliten går alle veier, og det må samtaler om regelverk og nedrustning også gjøre.

Hele poenget med diplomati er at det ofte foregår nettopp mellom stater som ikke stoler på hverandre. Vi skal ikke snakke om nedrustning fordi Russland ikke er farlig, men nettopp fordi de kan være det. Har Russland noen grunn til å stole på dagens USA?

Har vi? Mistilliten går alle veier, og det må samtaler om regelverk og nedrustning også gjøre.

Europa gjør i dag militarisme, altså krig, massiv ødeleggelse og militært maktbruk, politisk normalisert – samtidig som vi ikke aner hvem som vil kontrollere alle våpnene om to år, fem år, ti år.

Tyskland ønsker å bli en militær stormakt – «the strongest conventional army in Europe» – samtidig som det høyreekstreme partiet AfD har vokst til 27 prosent nasjonalt, og vant delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern. Vi aner i dag ikke hva slags regjeringer som skal arve kontrollen over dagens militære opprustning i Europa, verken i Tyskland eller andre land.

Stadig oftere brukes et hardt militært språk i møte med Russland: militære trusler, store ord om militære evner og skryt av opprustning. NATOs Instagram-konto er i så måte i en egen kategori. Nylig hadde NATO en bildekarusell med Coldplays Paradise som lydspor: «Kinda cool to produce more» – altså våpen. Resten av bildene og ordbruken overgår enhver Hollywood-film. Som «defencemaxxing» og masse glanset materiell, ofte i form av jagerfly.

Politikk gjennom styrke, ultimatum, ydmykelse av motstanderen, militære trusler, minner mer og mer om Trumps metode om at makt er rett.

EUs utenrikssjef Kaja Kallas sa på European Defence Agencys årskonferanse i Brussel 22. januar 2025 at: «Russland utgjør i dag, i morgen og så lenge vi underinvesterer i vårt forsvar, en eksistensiell trussel mot vår sikkerhet» og videre «[ …] det eneste språket Kreml forstår, er styrkens språk» og «[ …] vi må bruke mer penger for å forhindre krig – men vi må også forberede oss på krig. Vi må forbedre våre kapasiteter; vi må sørge for at forsvarsindustrien vår produserer det vi trenger; og vi må forberede oss på det verste.»

 

Det militære språket hos Kalla kan smitte i alle retninger, og det har allerede smittet EU – fra USA.

Politikk gjennom styrke, ultimatum, ydmykelse av motstanderen, militære trusler, minner mer og mer om Trumps metode om at makt er rett, selv om Europa liker å tenke på seg selv som et alternativ.

Hva er europeisk makt? Bare evnen til å produsere mest mulig våpen? True med mest mulig død? Eller kan makt også være, i tråd med Arendt, evnen til å skape samhandling, avtaler og samarbeid?

Spørsmålet er derfor ikke bare hvor sterkt Europa skal bli, men hva slags styrke Europa ønsker å bygge opp. Det Europa trenger å forsvare, er den politiske overbevisningen om at makt kan være noe annet enn vold.

Gaza har vist hva som skjer når militære løsninger styrer både politikk og moral. Det viktige nå, er at Europa velger en metodisk makt som ikke gjør krigen til vårt viktigste politiske språk også her.