Hvis og når vi kommer til en verden etter Trump, bør vi gjøre det vi kan for å skape en global orden som er tuftet på et fornuftig filosofisk grunnlag og mer rettferdige institusjoner.
BOSTON: Trump-administrasjonens pågripelse av Venezuelas president Nicolás Maduro markerer et vannskille for folkeretten og den globale orden.
Dette er selvfølgelig ikke første gang USA har grepet inn i et annet land – og blandet seg inn i dets indre anliggender. Slike handlinger var ikke uvanlige under den kalde krigen. Selv da den kalde krigen nærmet seg slutten, i desember 1989, ble det som var Panamas de facto leder, Manuel Noriega, som også var tiltalt for narkotikasmugling, styrtet av USA.
Før Donald Trump kom til makten, kunne amerikanske presidenter med rimelighet hevde at de forsvarte demokratiet og støttet en «regelbasert orden».
Men det er én avgjørende forskjell mellom disse tidligere tilfellene og arrestasjonen av Nicolás Maduro.
Tidligere amerikanske inngrep, selv når de var basert på kyniske motiver og var drevet av ren realpolitikk, hadde et skinn av å være noe annet og noe bedre. Under den kalde krigen var amerikanske institusjoner og demokratiet – med sine feil og mangler – uansett å foretrekke fremfor sovjetisk undertrykkelse.
Før Donald Trump kom til makten, kunne amerikanske presidenter med rimelighet hevde at de forsvarte demokratiet og støttet en «regelbasert orden». USA hadde fortsatt fungerende institusjoner som kunne kontrollere den utøvende makten og godkjenne utenlandske intervensjoner.
Alt som gjenstår, er utilslørt egoisme og snevre egeninteresser.
Ja, denne fasaden – som ga skinn av gode intensjoner – skjulte som regel også andre motiver som lå under overflaten. I flere tilfeller – som da Patrice Lumumba ble styrtet i Den demokratiske republikken Kongo i 1960, kuppet mot den iranske statsministeren Mohammad Mossadegh i 1953 og støtten til brutale diktaturer i Latin-Amerika (fra Somoza-regimet i Nicaragua til general Augusto Pinochets regime i Chile) – var forsvaret av demokratiet lite mer enn en eufemisme.
Men i alle disse tilfellene ble CIAs ulovlige aktiviteter til slutt gransket av Senatet, for eksempel i de berømte Church Committee-høringene i 1975. Fordi amerikanske institusjoner og politiske normer var langt mer robuste da enn det de er i dag, kunne ikke Kongressens tilsyn stoppes eller svekkes. CIA ble holdt i sjakk, i hvert fall for en stund.
Det at Maduro ble tatt og brakt ut av Venezuela med makt representerer noe nytt, delvis fordi amerikanske institusjoner har blitt langt svakere og mindre demokratiske, men også fordi fasaden – skinnet av legitimitet – er blitt fjernet. Alt som gjenstår, er utilslørt egoisme og snevre egeninteresser.
Det handlet rett og slett om å fremme USAs og amerikanske selskapers interesser.
Maduro var utvilsomt en brutal diktator som undertrykte den venezuelanske befolkningen, ødela økonomien, manipulerte valg og fengslet og drepte politiske motstandere. Human Rights Watch (som absolutt ikke er et talerør for amerikanske myndigheter) og FN har begge dokumentert et betydelig antall utenomrettslige drap som er godkjent av Maduro. Nesten åtte millioner mennesker har flyktet fra Venezuela for å unnslippe hans terrorvelde og konsekvensene av hans økonomiske inkompetanse.
Likevel gjenstår det å se hvilke bevis Trump-administrasjonen faktisk har for å underbygge påstanden om at Maduro var en narkobaron. Trumps hyppige snakk om venezuelansk olje og pengene som amerikanske selskaper angivelig kan komme til å tjene, signaliserer til alle at dette ikke handlet om å hjelpe vanlige venezuelanere eller styrke demokratiet i Venezuela. Det handlet rett og slett om å fremme USAs og amerikanske selskapers interesser. Det faktum at Trump-administrasjonen foreløpig har støttet Maduros egen visepresident, Delcy Rodríguez, i stedet for venezuelanske opposisjonspolitikere som fikk klart størst oppslutning i tidligere valg, er en ytterligere bekreftelse på denne fortolkningen.
Alt dette skjer samtidig som USA selv gjennomgår en demokratisk krise.
Selvfølgelig handlet kampen mot kommunismen under den kalde krigen også om amerikanske interesser, i likhet med oppbyggingen av klientstater – som regimet i Den demokratiske republikken Kongo (under Mobutu Sese Seko) og militærregimet i Chile (under Pinochet). Men det hele fortoner seg på en annen måte når man ser fullstendig bort fra argumenter om å forbedre livet til et lands befolkning og det bare er økonomiske motiver som gjenstår.
Alt dette skjer samtidig som USA selv gjennomgår en demokratisk krise. Trumps undergraving av amerikanske institusjoner gjør det enda vanskeligere å forestille seg at presidenten og folkene rundt ham noen gang vil bli holdt ansvarlige for sine lovbrudd. Når et land er i stand til å avsette utenlandske ledere etter eget forgodtbefinnende, må de eneste begrensningene være selvpålagte.
Så hva med den «regelbaserte orden»? Det som var underforstått med dette begrepet, var at reglene ville bli fastsatt og i stor grad håndhevet av USA, som på grunn av sin maktstilling i verden spilte rollen som hegemon. Men USA er i dag ikke en hegemon. USAs «myke makt» har avtatt betydelig de siste tiårene, spesielt etter at Trump kom til makten og Kina vokste frem som en økonomisk, militær og teknologisk makt og utfordrer som man må regne med. Det betyr at en ny tilnærming må ligge til grunn for enhver forestilling om og forslag til en regelbasert internasjonal orden.
Filosofen Michael Walzer har formulert forutsetninger for en mulig modell. For mer enn 45 år siden argumenterte han for følgende: I tilnærmingen til internasjonale relasjoner, bør man starte med den forutsetningen at alle statsledere er «legitime». Det faktum at et folk avfinner seg med sine egne myndigheter og at regimet har vokst frem med utgangspunkt i landets egen historie og kultur, bør få utenforstående til å anta at samfunnet og statsmakten til en viss grad «passer sammen».
Uansett var tilstanden uholdbar allerede før Trump kom til makten, fordi den gjorde at USA ensidig kunne bedømme andre statsmakters legitimitet og gå til aksjon mot dem.
Selvfølgelig vil det være tilfeller hvor denne forutsetningen viser seg å være uholdbar, for eksempel hvis en statsmakt begår folkemord mot sitt eget folk. Men poenget er at det bør være en høy terskel før man går bort fra denne standardtilnærmingen. Videre bør prosessen som fører til at man konkluderer med at et regime har mistet sin legitimitet, være multilateral – og helst gjennomføres innenfor velspesifiserte overnasjonale institusjonelle rammer. Dette anliggendet bør ikke avgjøres ensidig av ett enkelt land. Og selve vurderingen – og konklusjonen man ender opp med – bør være uavhengig av hvilke beslutninger (militære eller andre) som følger av den, slik at ingen enkelt institusjon kan fungere som dommer, jury og bøddel.
FNs generalforsamling eller sikkerhetsråd kan – eller kan ikke – være i stand til å utføre denne oppgaven. Hvis disse organene ikke er det, vil det være behov for en ny internasjonal institusjon. Uansett var tilstanden uholdbar allerede før Trump kom til makten, fordi den gjorde at USA ensidig kunne bedømme andre statsmakters legitimitet og gå til aksjon mot dem. Trump har kastet masken og presset disse realitetene til det ytterste. Hvis og når vi kommer til en verden etter Trump, bør vi huske disse lærdommene og gjøre det vi kan for å skape en global orden som er tuftet på et fornuftig filosofisk grunnlag og mer rettferdige institusjoner.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2026.
Kommentarer