Hvem gjør jobben?

Er det ikke rart, spurte min vesle datter meg, at når man sparker på sparkesykkel blir man mest sliten i det beinet man bruker minst?

Våren er undringens tid. Fortell mer, sa jeg.

Jeg er ikke sikker, sa elleveåringen etter en tenkepause.

Jo, jeg blir kjempesliten i det beinet som bare står stille på sykkelen, forklarte hun meg, men jeg kjenner ingenting i det beinet som sparker og gjør all jobben?

Som voksen mann har jeg jo liten erfaring med slike sparkesykler, de fantes ikke da jeg var gutt. Jeg gjør derfor som vi foreldre pleier når vi ikke har greie på det vi snakker om: Snur spørsmålet tilbake til den som stilte det.

Jo, det høres jo rart ut, svarte jeg. Hva tror du det det kan komme av?

Jeg er ikke sikker, sa elleveåringen etter en tenkepause, men kan det være fordi det ikke er like slitsomt å gi fart bortover som det er å holde hele kroppen oppe oppover?

Deres innsats synes ikke så godt, men den er en helt nødvendig forutsetning for at resultater oppnås og mål nås.

Godt tenkt! Vi blei enige om at det måtte ligge noe der. Hvis du studerer en som sparker på sykkel eller sparkstøtting for den sakens skyld, ser du jo faktisk at det beinet som ser ut som det jobber hardt, faktisk henger fritt i løse lufta nesten hele tida. Mens det beinet som ser ut som det bare står og hviler seg faktisk bærer hele tyngden av kroppen nesten hele tida.

Nå heter denne spalta «Børs og katedral» så vi skulle jo helst pensa denne historien inn på noe som har med verdiskaping og penger og verdier og sånt. Så det slo meg at datteren min hadde forstått noe vesentlig om hvordan samfunnet vårt observerer, og anerkjenner arbeid.

De som gjør en veldig synlig jobb, enten fordi de selv synes godt eller fordi resultatene av jobben de gjør synes veldig godt, sliter sjelden med anerkjennelsen. Direktører og generaler får heder og ære og noen ganger til og med berømmelse, når virksomheten de jobber for lykkes med å nå målene sine. De har sørget for framdrift og bevegelse. Lønningene deres avspeiler selvsagt denne effekten. Når ledere får høyere lønnsøkninger enn sine ansatte, og ikke minst når de får bonuser, begrunnes det med at det er lederens personlige innsats som har bidratt til framgangen. Hun satte retningen og hun gav fart.

Heldigvis er de som skal jobbe når vi blir gamle, smartere enn oss.

De som jobber i mindre glamorøse deler av den samme virksomheten, har ofte en annen opplevelse av virkeligheten. De vet hva det krever av krefter å holde bedriften oppreist når farten øker og retningen endres. De kjenner musklene verke etter lange arbeidsdager og hjernen koker etter mange arbeidsår. Deres innsats synes ikke så godt, men den er en helt nødvendig forutsetning for at resultater oppnås og mål nås.

Min datter og jeg fant ut at ikke burde hete sparkesykkel, men ståsykkel. Oppkalt etter det beinet som egentlig gjør jobben. Men, spurte jeg: Hvis du skulle bruke sykkelen og du bare hadde ett bein, hvilket bein ville du valgt da?

Barnet pusta tungt og rista oppgitt på hodet. Du trenger jo begge, kan du skjønne. Du kommer jo ingen vei hvis du ikke har både et bein å stå på og ett å sparke med. Voksne kan jammen være utrolig dumme. Heldigvis er de som skal jobbe når vi blir gamle, smartere enn oss.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen 26. april 2021.)